Var Norge i krig etter 10. juni 1940? (Krigen i Nord Norge)

Operasjon Weserübung-Nord
Del III - Kapitulasjonen
av Jim T. Slaaen

Operasjon Weserübung-Nord

Bloggforfatters bemerkning:

Først vil jeg gjøre det klinkende klart at jeg på ingen måte anklager noen av de nordmenn som meldte seg frivillig under britisk krigs-kommando til å fortsette kampen mot tyskerne som hadde okkupert landet vårt. De sto for- og utkjempet en kamp som det står enorm respekt av. Jeg er heller overhode ikke på noen som helst måte tillhenger av noen form for en total diktatorisk sosialistisk allmektig føydal stat.

Det er nesten umulig å sette noe klart skille på hendelser i landsdelene eller i tiden mellom 9. april og 10. juni 1940. Alle hendelsene av betydning er så tett vevd sammen, hvor den ene hendelsen/avgjørelsen som blir tatt av de ledende herrer, fører direkte eller indirekte til en annen, hele veien. Derfor oppdateres siden etterhvert som momenter blir satt sammen i rett perspektiv og tidsrom på veien frem til et så historisk riktig dokument som mulig. Prøver å la skillet gå den 18 april 1940, i denne delen. Men er nok redd for at hele tidsperioden må sees under ett... Siden oppdateres innimellom med mer informasjon.

Generalmajor Carl Gustav Fleischer

6. Divisjon var den militære kommandoenheten for land- og luftforsvaret (Hæren) i Nord-Norge, og var under ledelse av Generalmajor Carl Gustav Fleischer fra 16. januar 1939 frem til 7. juni 1940 da han ble tvunget til å forlate sine menn og sitt fedreland, for å følge med til Storbritannia. 

6. Divisjon var den siste stridende enheten i Norge som overga seg av de samlede norske styrkene under 2. verdenskrig. Generalmajor Fleischer ble utnevnt til øverstkommanderende i Nord-Norge ved kongelig resolusjon av 13. januar 1940. Han ble gitt vide fullmakter for den militære ledelsen i landsdelen, dersom Nord-Norge skulle blitt avskåret fra resten av landet på grunn av krigshandlinger ved et eventuelt krigsutbrudd. Disse vidtgående fullmaktene innebar også tiltak mot landsdelens kommunister.

6. Divisjon hadde vært delvis mobilisert i lang tid på grunn av Finlandskrigen, men kun for oppgaven som nøytralitetsvakt i Finnmark. Dagene før krigsutbruddet i Norge var Generalmajor Fleischer, stabssjef major Odd Lindbäck-Larsen og skriver korporal Berg på inspeksjon i Øst-Finnmark. Den 7. april hadde de vært og sett til løytnant Håkon Kyllingmark og hans improviserte flybase i det lille samesamfunnet Seida i Tana hvor Fleischer hadde funnet avdelingen i prikkfri stand.

Løytnant Håkon Kyllingmark og løytnant Svein Eggen sin Fokker CVD på det islagte Andsvatnet ved Bardufoss i april 1940.

Kyllingmark og hans menn med sine tre robuste Fokker dobbeltdekkere, brukte Tanaelven som flyplass. De hadde også et lite verksted ute på isen, og drev en tjeneste som lå nær opp til krigsforhold med daglig fly-patruljering av grensen. Den 8. april, etter en frisk kjøretur fra Vadsø i det forblåste, øde terrenget langs nordsiden av Varangerfjorden, ankom Generalmajor Fleischer, stabssjef major Odd Lindbäck-Larsen og skriver korporal Berg, Nyborgmoen innerst i Varangerbotn for å inspisere Varanger-bataljon. Ved 10-tiden kom meddelelse fra Distriktskommandoen i Harstad om at engelskmennene hadde lagt ut miner bl.a i Vestfjorden. Fleischer sendte derfor straks stabssjefen til nærmeste telefon i det lille tettstedet Gornitak med pålegg om å iverksette en rekke tiltak for forsvar i Narvik – Bjerkvik området. Herunder klargjøring for å overføre infanteribataljonen under major Hyldmo, som stod på Setermoen, sammen med et artilleribatteri til Elvegårdsmoen. Fra Oslo kom det ingen videre mobiliseringsordre, slik at illusjonen om at faren for krig ikke var overhengende ble skapt.

Klokken 21:00 fikk Distriktskommandoen i tillegg beskjed om at regjeringen ikke ville komme med noen ny mobiliseringsordre før tidligst dagen etter. Generalmajor Fleischer valgte likevel å gi mobiliseringsordre for styrkene i Troms og Finnmark kl 05:00 natt til 9. april. 

Klokken 10:00 ga han også på egenhånd mobiliseringsordre for styrkene i Nordland. Flyttingen av Distriktskommandoen ble så iverksatt som tidlig om morgenen 10. april var på plass på Moen i Målselv hvor den ble under hele felttoget.

Narvik havn april 1940

Narvik havn april 1940

Narvik ble okkupert av tyskerne uten signifikant motstand den 9. april 1940. De norske panserskipene HNoMS Norge og HNoMS Eidsvold ble torpedert og senket i Narvik havn.
276 norske sjømenn mistet livet. 

Den norske panserskipene HNoMS Norge og HNoMS Eidsvold ble senket av tyske jagere i fjorden utenfor Narvik.

Øverstkommanderende for de norske styrkene i Narvik og sjef for IR 15, oberst og NS-medlem Konrad Sundlo, overgav byen uten kamp og ga ordre til IR 15 om å samarbeide med de tyske troppene. Men til tross for denne ordren, lyktes det likevel major Sigmund Omdal å rømme fra Narvik sammen med ca. 200 mann i østlig retning. Deler av det tyske "Gebirgsjägerregiment, kompani Thalhammer" ble sent ut etter dem med bruk av norske lastebiler. Material Veien langs malmbanen var knapt nok farbar for lastebiler pga for mye snø, så det lyktes Omdal og hans menn å unnslippe etter en del skuddveksling. Kompani Thalhammer måtte vende tomhendt tilbake til Narvik. Den tyske divisjonssjefen generaloberst Eduard Dietl ga så ordre om å avvæpnet alle de norske troppene i Narvik og på Elvegårdsmoen, for som det het "å unngå videre alvorlige intermessoer". Oberst Sundlo og hans offiserkorps ble satt under tysk bevoktning.

6. Divisjonen satte igang full mobilisering, Omtrent 12.000 mann fra hele Nord-Norge og ca. 1.500 mann fra Trøndelag ble satt inn for å hindre de tyske styrkenes forsøk på videre fremrykning mot Troms innland og flyplassen på Bardufoss.

14. april gikk de første britiske troppene i land i Harstad. Her anla de en midlertidig base, men troppene manglet tungt utstyr som artilleri og antiluftskyts. De var heller ikke forberedt på de norske værforholdene. Selv om det var vår lå det fortsatt mye snø, og britene hadde verken vinterklær, truger eller ski. Da marine-kommandanten lord Cork, admiral William Henry Dudley Boyle gikk i land for å rekognosere, sank han så dypt ned i snøen at det måtte to soldater til for å trekke ham opp igjen. I tillegg mistet han monokkelen sin. I rapporten skrev han:

"Jeg har personlig testet snøen, og det er lett å synke ned til livet. Enhver fremrykning er utmattende".

Narvik havn

Den 16. april kom hovedstyrkene i operasjon ”Rupertforce” i land i Harstad. Byen var sett ut som base for det planlagte alliertes angrepet på Narvik. Styrkene besto av: 

• The 24th Guards Brigade med 4.000 briter, under ledelse av general Piers Mackesy.
• Tre bataljoner av Les Chasseurs Alpins bestående av 3.000 franske alpejegere og to bataljoner fra fremmedlegionen  bestående av 2.000 fremmedlegionærer, under ledelse av general Raoul Magrin-Vernerey
• En polsk brigade bestående av 4.000 eksil-polakker, under ledelse av general Zygmunt Bohusz-Szyszko. 

Polske tropper forbereder seg på landgang ved Narvik

General Fleischer og kronprins Olav

Fleischer ledet de norske styrkene under slaget om Narvik. De britiske, franske og polske styrkene kjempet sammen med 6. Divisjon mot tyskerne frem til og med gjenerobringen av Narvik den 28. mai. Mennene under ledelse av Fleischer var de første som slo de tyske styrkene i 2. verdenskrig. For denne bragden har Fleischer fått en verdig plass i historiebøkene, bare ikke i de norske, foreløpig. Særskilt er hat-retorikken kraftig fra historikere som Kjetil Skogrand, Olav Riste og SV-politikeren Hans Olav Lahlum. Lalum har sågar beskyldt Fleischer for bl.a. 

"å vært blant de som undertegnet et opprop til støtte for Vidkun Quisling som syslet med planer om et statskupp for å hindre at Arbeiderpartiet kom til makta i 1932".

Hadde Lalum holdt seg til fakta, hadde han lagt kortene på bordet om hva som skjedde i trontaledebatten i 1932. Om Menstad-opprøret i 1931 med mer. Et kapittel i historien sosialisten Lalum ikke vil fortelle fakta om, men fortsetter som før med å prøve og hvitvaske Det Norske Arbeiderpartiet (DNA), LO og Det Norske Kommunistiske Parti (NKP) sine handlinger, både før og under og etter 2. verdenskrig.

Link til blogginnlegg om saken:

Da Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet ville gi Norge til Sovjet

Trefninger	Dato
Narvik	9. april	Tyskerne landsettes og okkuperer byen. Kaotiske tilstander
Gratangsbotn	10. april, 25. april	Norsk bataljon overraskes og nedkjempes
Bjørnfjell stasjon	16. april	200 norske soldater under major Omdal som unnslapp Narvik 9.4 nedkjempes ved svenskegrensen
Lapphaugen	24. april	Norsk offensiv starter, tyske tropper trekker seg tilbake
Læigastind-massivet	2. mai - 7. mai	Norske styrker slår tilbake tyske styrker på Roasme-fjellet, men blir stående fast ved Ørnfjell.
Bjerkvik	13. mai	Alliert invasjon. Tettstedet bombarderes med skips-artilleri. Norske sivile omkommer.
Næverfjell	14. mai	Tyske styrker nedkjempes av norske styrker
Storebalak	14. mai	Tyske styrker nedkjempes av norske styrker
Kobberfjell	22. mai	Tyske styrker nedkjempes av norske styrker
Kuberget og høyde 794	15. mai - 21. mai	Tyske styrker nedkjempes av norske styrker
Ankenes-fjellene	17. mai - 24. mai	Kamp mellom polske og tyske tropper
Narvik	28. mai	Franske og norske styrker gjenerobrer Narvik
Høyde 620 ved Holmvann	30. mai - 1. juni	Kamphandlinger mellom norske og tyske styrker ved svenskegrensen
Grensevarde 267A ved Rundfjell	3. juni - 8. juni	Kamphandlinger mellom norske og tyske styrker ved svenskegrensen

Den 13. april 1940 inneholdt Adresseavisa en takk fra Trondheims tyske kommandant, oberst Weiss, til myndighetene i Trondheim

"hos hvem jeg har møtt forståelse og stor imøtekommenhet." 

Det var sikkert en velfortjent takk - og forståelse og stor imøtekommenhet synes å ha fortsatt...

Mens man i Oslo opprettet Administrasjonsrådet i aprildagene 1940, ble det i Trondheim dannet en Centralkomité for Trøndelag den 16. april 1940. I ledelsen satt Johan Cappelen fra Frisinnede Venstre og ordfører Ivar Skjaanes fra Arbeiderpartiet. Hans nære medarbeider var rådmann O. C. Gundersen, også fra Arbeiderpartiet. Dessuten var Andreas Claussen fra Venstre medlem av komiteen.

Milorg-sjef i Oslo (D-13) major Oliver H. Langeland

1948 ga tidligere Milorg-sjef i Oslo (D-13) major O.H. Langeland ut boken "Dømmer ikke". På side 58 finnes et avsnitt med den oppsiktsvekkende overskrift "Ordføreren i Trondheim m.fl. redder Dietl ved Narvik." Videre står det i Milorg-mannens bok :

"Myndighetene gikk med stor energi inn for å skaffe tyskerne arbeidere" til utvidelsen av flyplassene Værnes og Lade. Både gjennom pressen og kringkastingen sender Centralkomitéen ut oppfordringer om at arbeidere "straks i dag" må melde seg til flyplassarbeid. Omlag 2.000 mann meldte seg, og det ser ut til at de gjorde en utmerket jobb." 

Lørdag 25. april 1981 sto det å lese i Nordlandsposten:

"Nordmennene kom i flokk og følge, lokket av god betaling, tobakk og brennevin ... de jobbet på harde livet med å gjøre flyplassen i stand for tyskerne."

Om betydningen av flyplassutbyggingen beretter major Langeland: (bokens s. 59)

"Værnes spilte en meget viktig rolle i de tyske transporter. For tyskerne ved Narvik var disse transporter absolutt nødvendige fordi Værnes var den eneste forbindelse de hadde."

Dette konstateres også i en dom inntatt i Rettstidende 1945 s. 1073. Saken mot Peder Forbord, som vi kommer tilbake til litt senere.

Det major Langeland skriver er helt sammenfallende med general Dietls rapport :

"Gjennom luften måtte vi få ammunisjon, utrustning, delvis også forpleining, kort sagt alt en troppestyrke trenger for å eksistere."

Dessuten hadde flyvåpenet til oppgave å holde plagsomme krigsfartøyer i sjakk. Ennå et tredje punkt må også nevnes :

"Vi manglet artilleri, og derfor måtte flyvåpenet erstatte artilleriet."

Annonse i Adresseavisen 24. april 1940: 

Kunngjøring: Den tyske overkommando forlanger at det skaffes 2000 arbeidere til planeringsarbeider på Lade og Værnes.Arbeiderne må derfor straks i dag melde seg til følgende entreprenørfirmaer:

• A/S Trondhjerns Cementstøperi og Entreprenørforretning.

• A/s Betongbygg. 

• A/s Jernbetong, Trondhjem. 

De som ikke kan melde seg i dag, må møte på Trondhjem Jernbanestasjon i morgen kl. 8 formiddag. Den tyske overkommando erklærer at disse arbeider er nødvendige for å beskytte Trondhjem.  Sør Trøndelag Fylke Centralkomité.
Ordfører Ivar Skjaanes (sign). 
Johan Cappelen (sign.) Andreas Claussen (sign.) 

Trondheims ordfører Ivar Skjaanes fra Arbeiderpartiet, 

Det var altså alle lederne i Centralkomitéen ordføreren i Trondheim Ivar Skjaanes fra Arbeiderpartiet, fylkesmannen og Høyesterettsadvokat Johan Cappelen fra Frisinnede Venstre og fungerende rådmann, høyesterettsadvokat og riksmeglingsmann Andreas Claussen fra Venstre som undertegnet annonsen. 

Altså tre norske politikere og tjenestemenn som yter støtte til

Høyesterettsadvokat Johan Cappelen

okkupasjonsmakten ved å kalle inn til arbeidstjeneste for tyskerne på flyplassene Vernes og Lade, mens det fortsatt kriges for fullt i både Sør-Norge og Nord-Norge. Tyskerne trang virkelig flystøtte og forsyninger til de pågående kampene særskilt i Narvik-området. Over 2.000 arbeidsfolk meldte seg til arbeidstjeneste. Rådmann, Oscar Christian Gundersen fra Arbeiderpartiet hadde vært fraværende da annonsen sto på 

Høyesterettsadvokat og 

riksmeglingsmann Andreas Claussen

trykk i Adresseavisen, men han gjorde heller ingenting for å stoppe denne bistanden til fienden da han kom tilbake på jobb. Flyplassene var blitt skadet av bomberaid fra britiske fly, men ble raskt reparert og operative med hjelp av denne arbeidsstyrken som disse  hadde stilt til rådighet for tyskerne. 

Var det noen tilfeldighet at politimester Erling Østerberg hentet Centralkomitéens papirer like etter krigen, og senere ikke kunne huske dette?

Politimester Erling Østerberg som så 

beleilig rotet bort Centralkomiteens papirer

Papirene til Centralkomitéen var ihvertfall svært beleilig, sporløst forsvunnet da krigen var over. Likevel kom St. meld. nr. 64 hvor det ble konkludert med at kommuneledelsen hadde bedt flyplassarbeiderne om å sabotere arbeidet. Hvor hadde de det fra, og hvor var bevisene for denne påstanden som til og med kom i en stortingsmelding? En kan virkelig også spørre seg om hvorfor arbeidsfolkene skulle utsette seg for enorm fare for tyske represalier ved å forsøke og sabotere, når kommuneledelsen gjorde det stikk motsatte?

Rådmann Oscar Christian Gundersen fra Arbeiderpartiet 

Fra 1942 til 1945 var Gundersen direktør ved Statens trygdekontor i London. Så vi kan trygt anta at Gundersen deltok i samtalene rundt bordet om straffetiltak mot de som ikke var med på det rette laget. Han gikk tilbake i jobben som rådmann etter frigjøringen i 1945, men ble raskt belønnet med .justisministerstillingen i Gerhardsens andre regjering. Han var også justisminister under Oscar Torp og i Gerhardsens 4 regjering. Under Gerhardsens 3. regjering var Gundersen handelsminister. Fylkesmannen og høyesterettsadvokat Johan Cappelen fra Frisinnede Venstre gikk tilbake i jobben som fylkesmann etter frigjøringen i 1945, men ble belønnet for sin innsats med justisministerposten i Gerhardsen 1. regjeringen.

Fra 1936 drev høyesterettsadvokat og riksmeglingsmann Andreas Claussen fra Venstre sin advokatpraksis i kompaniskap med Reidar Selmer som i rettoppgjøret var Henry Rinnans forsvarer. Cappelen og Skjånes ble avsatt av nazimyndighetene høsten 1940, mens Claussen fortsatte sin advokatpraksis inntil han ble arrestert i mars 1942. Han satt i Falstad fangeleir ved Levanger og senere på Grini frem til mai 1945. 

Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete, Josef Terboven, var så fornøyd over innsatsen at han midt i mai selv reiste oppover til Værnes og laget en tilstelning for arbeiderne.

Reichskommissar Josef Terboven holder takketale til arbeiderne, Centralkomitén,

av fylkesmannen og ordføreren på Værnes i mai 1940. 

Han holdt tale der han skrøt av alle, av arbeiderne, Centralkomitéen, av fylkesmannen og ordføreren. Han uttalte at det var som et slags symbol på den nye tidsorden: 

"Nordmann og tysker hånd i hånd mot engelskmennene."

Lønnsutbetaling til de over 2.000 arbeiderne som fulgte oppfordringen i annonsen til kommunetoppene i Trondheim

Det ble også delt ut lønn, mat og brennevin og alt var lutter glede denne vårdagen på Værnes.

Terboven ga arbeiderne alkohol som takk for innsatsen for å ha gjort det mulig å gjenåpne Værnes flyplass. 

Tysk Ju 87 kampfly på Værnes 2. mai 1940

Lade  flyplass

Under krigen var Lade flyplass hjemmebase for flere skvadroner (Staffeln) av Jagdgeschwader 5 (JG5) 'Eismeer".
Derfra drev de operasjoner med Bf109G og FW190A jagerfly.

Alle disse fire kommunetoppene i Trondheim fikk enten ansvar for gjennomføringen av landssvikoppgjøret eller var aktiv del av rettsprosessen etter andre verdenskrig. Da hadde disse og andre i Arbeiderpartiet "glemt" Værnes/Lade-affæren der de selv var medskyldig i å bistå fienden slik at tyskerne kunne bombe våre landsmenn ihjel, og sende både forsyninger og troppeforsterkninger til generaloberst Eduard Dietl. Uten disse, hadde Dietl måtte flykte fra Nord-Norge inn i Sverige.

Namsos etter tysk bomberaid fra Lade og Værnes

Namsos sentrum lå som en stor ruinhaug

207 hus ble helt ødelagt. 217 hus ble delvis skadet.

Den norske hær-ledelsen og de tapre trønderne som kjempet fortvilet nord for Snåsa, kjente ikke til at det var deres egne landsmenn som gjorde det mulig for tyskerne med sine kampfly å bombe stillingene de forsvarte ved Snåsa. Selv konge, kromprins og regjeringen på flukt kom i nærheten av tyskernes bombefly fra Lade og Værnes takket være Trondheims-politikerne. Disse fire ikke bare slapp granskning, tiltale og straff for sine krigsforbrytelser, men gikk inn i Arbeiderpartiets rettsforfølgelse av vanlige nordmenn som hadde begått langt mindre forbrytelser. Eksempel finner vi i en dom av Stjørdal og Verdal herredsrett den 19. desember 1945 over den 48 år gamle mekanikeren og NS-medlemmet Peder Forbord som tok arbeid på Værnes flyplass. En av de over 2.000 som meldte seg til arbeidstjeneste på oppfordring av disse ovennevnte herrer i Trondheim, og den eneste som ble straffet for dette. 

"Retten anser det bevist, at tiltalte omkring 16. mai 1940, til tross for at han var klar over at kamphandlingene i Norge fremdeles ikke var avsluttet, meldte seg til tjeneste for tyskerne …. Retten anser det bevist, at tiltalte var klar over at han på denne måte ytet fienden bistand fra første stund av under den pågående krig … Hva straffeutmålingen angår finner retten at straffen for tiltalte nr. 1, Peder Forbord, passende kan settes til tvangsarbeid i 4 år.– Det er i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte uten påtrykk, på eget initiativ og frivillig, meldte seg til tjeneste for tyskerne, direkte under tysk ledelse, allerede mens kamphandlingene fremdeles foregikk i Norge, og Værnes flyplass var en av de viktigste flyplasser tyskerne hadde til bruk under kampene i Nord-Norge. Retten er av den mening at tiltaltes forhold er nesten like alvorlig som om han hadde meldt seg til væpnet innsats mot sine egne landsmenn, idet det for tyskerne under den pågående krig var av stor betydning at de unne disponere flest mulig av de forholdsvis få styrker de hadde i landet på den tid til direkte fronttjeneste, og tiltalte gjorde bedre nytte for seg under transport- og forsyningstjenesten enn om han som uøvd ble satt inn ved fronten, mens tyskerne på sin side på denne måte slapp å benytte sine oppøvde styrker til forsyningstjenesten og i stedet kunne sette dem inn på de frontavsnitt hvor de mest trengtes". 

Blant Lade og Værnes-arbeiderne har antagelig bare en, Peder Forbord, vært medlem av NS. Han ble - som den eneste - satt under tiltale for bl.a. å ha tatt arbeide på Værnes. Den 19.desember 1945 ble han ved Stjørdal og Verdal herredsrett idømt tvangsarbeid i 4 år + en rekke rettighetstap. Domfelte anket over lovanvendelsen og straffeutmålingen, men hans anke ble avvist som grunnløs av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 11.mars 1946. Men for Høyesterett ble det lagt fram nye opplysninger, og saken kom opp for denne domstolen 15. oktober 1946. Førstevoterende, dommer Holmboe, anførte i sitt votum :

"Etter hva lensmannen i Nedre Stjørdal opplyser fikk han og andre lensmenn fra Centralkomitéen en innstendig anmodning om å oppfordre folk til å melde seg på Værnes og gjøre dem kjent med hva de risikerte om de ikke møtte."

Forbord fikk straffen nedsatt til 2 år. Høyesterett fant det vel umulig  å dømme en mann som hadde fulgt oppfordringen fra bl.a. Johan Cappelen om å ta arbeide for tyskerne. Forholdet var nemlig at den 25.juni 1945 ble Cappelen utnevnt til justisminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering. Da han fratrådte den 05. november 1945 ble O.C. Gundersen - rådmannen i Trondheim i 1940 - utnevnt til ny justisminister. Forøvrig ble Ivar Skjaanes forfremmet fra ordfører i Trondheim til fylkesmann i Sør-Trøndelag.

Bjørn Bjørnsen forteller i sin bok "Narvik 1940 s. 270 :

" Kakao og fallskjerm-tropper, ammunisjon og annet utstyr ble sluppet over Narvik i stadig større mengder." 

I "Krigen i Norge" II s. 122 forteller Willy Brandt at de tyske flyene som tok av fra baser ved Trondheim også "voldte betydelig skade blant allierte krigsskip og marinefartøyer." Omkring 20. mai 1940 ble bl.a. krysserne Essingham og Curlew, transportskipet Orama på 20 000 tonn og en marinetankbåt på 9000 tonn senket av tyske fly.

Oberst Herluf Nygaard omtaler i Norsk Militært Tidsskrift nr. 12/66 s. 656 kampene i Ofotenområdet :

"Tyskerne ble utmerket støttet av fly."

I tidsskriftet Geschichte und Wehrpolitik nr. 4/93 blir det opplyst :

"Dietls Kampf um Narvik war härter. Er wäre ohne Unterstützung von Luftwaffenverbänden - Transporter und Fallschirmjäger - nicht siegreich beendet."

 For nordmennene i arbeidstjenesten var det ikke godt nok å sette flyplassene i god stand - de hjalp også til med å laste bomber ombord. Hør bare hva Nordlandsposten nr. 94/81 kan fortelle:

"Da tyske stupbombefly gjorde seg klar på Værnes for å fly til Bodø og utslette byen, var nordmenn med på å bringe bombene ombord."

Det var forøvrig ikke bare steder i Nord-Norge som ble bombet av fly som tok av fra Lade og Værnes. Dette beretter general Ruge om i Krigens Dagbok II s.52-53: (utg. Libri Arte 1995):

"Arbeidet med utbedring av flyplasser, bl.a. Fornebu og Værnes, var kommet i vei; dette betydde større muligheter for det tyske flyvåpen, som heretter uavbrutt bombet veier, jernbaner og de mulige utskipnings-havner, Åndalsnes, Molde, Kristiansund, og trafikken på disse havner... Fra nå av fikk vi aldri noe pusterom mer."

Norges gullreserve.

Handelsminister Anders Rasmus Frihagen, forsyningsminister Trygve Lie, forsvarsminister Birger Ljungberg og finansminister Oscar Torp ankom Åndalsnes den 18. april. Opprinnelig var det tenkt at kongen og resten av regjeringen som da oppholdt seg på Sandbu i Vågå og på Otta, skulle følge etter dit. Men på grunn av tyskerne hadde droppet 200 fallskjermjegere mellom Dovre og Dombås stasjon den 14. april, var det ikke tilrådelig for kongen og regjeringen å fortsette mot Åndalsnes. Tyske fallskjermjegere var til hinder for kongen, takket være Centralkommitéen i Trondheim sin bistand til fienden og med deres hjelp hadde fått Vernes og Lade flyplass åpnet. Det samme i Oslo hvor Administrasjonsrådet hadde gjort det samme som Centralkommitéen i Trondheim med å bistå fienden med arbeidskraft for å få Fornebu operativ for tyske bombetokter. De tyske fallskjermjegerne hadde fordelt seg i tre grupper i områdene Dovre - Dombås, Dombås - Fokstua og Dombås - Lesja. Men takket være iherdig krigsinnsats fra 2. bataljon fra Møre Infanteriregiment under ledelse av kaptein Navelsaker, forsterket med avdelinger fra 1. bataljon, ble tyskerne nedkjempet den 18. april. Rundt 150 tyskere ble tatt til fange og 55 norske fanger ble befridd. Vei og jernbane var på ny åpen gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen slik at kongen og regjeringen kunne forflytte seg videre, britiske tropper kunne reise fra Åndalsnes mot deres tiltenkte mål - søndre del av Hedmark, og Norges gullbeholdning samt en betydelig kontantbeholdning kunne flyttes fra bankhvelvet på Lillehammer.

Admiral Philip Louis Vian

Statsrådene Frihagen, Lie, Ljungberg og Torp fikk opprettet kontakt med den britiske militærkommandoen, og ble bedt å møte til konferanse med admiral Philip Louis Vian i britenes hovedkvarter på Grand Hotell i Åndalsnes sent på kvelden den 18. april. Den samme Philip Louis Vian som var kommandør på destroyeren HMS Cossack som forbrøt seg på Norges nøytralitet under angrepet på Altmark i Jøssingfjorden i februar 1940. Vian var nå blitt utnevnt til admiral. 

Finansminister Torp innledet forhandlinger om å overføre Norges gullreserve til en verdi av 240 millioner norske kroner (1940) i første omgang til Storbritannia ombord i britiske marinefartøyer, i bytte mot at hele den norske handelsflåten på omtrent 1.000 skip ble satt inn i tjeneste for Storbritannia og de allierte. Konferansen ble avsluttet omtrent samtidig med at Norges gullbeholdning startet å bli flyttet fra Norges Banks filial på Lillehammer over til et ventende tog på Lillehammer jernbanestasjon kl. 01:00 den 19. april. 

Ekteparet Nini Haslund Gleditsch (1908-1996) og Kristian Gleditsch (1901-1973) møttes i den radikale gruppa Mot Dag der de begge i arbeidet med å utgi Arbeidernes Leksikon

I statsrådenes følge til Åndalsnes var også motdagist-ekteparet Kristian Gleditsch og Nini Haslund Gleditsch. Nini var søsteren til Fredrik Haslund. De hadde begge høstet krigserfaring som frivillige i borgerkrigen mot Franco-regimet i Spania. Ekteparet Gleditsch ble fra ankomst til Åndalsnes, trukket inn i den videre organiseringen av gulltransporten. Kristian Gleditsch ble siden Haslunds liaison, da de senere ankom London. Nini Haslund Gleditsch var ikke den eneste kvinnen som var med på gulltransporten. Kari Berggrav var også med på Gulltransporten med fiskeskøytene. Mannskapet om bord på skøyten hun var med, hadde bygget en kahytt av kasser med gullbarrer til henne under dekk. Hun var datter av presse- og teatermannen Birger Aleksander Jensen (som skiftet etternavn til Berggrav i 1917) Hun var niese til biskopen i Oslo fra 1937, Eivind Berggrav. Kari Berggrav var den første kvinnelige pressefotograf i Norge og jobbet for Arbeiderbladet. Hun ble ansatt som offisiell fotograf ved fronten av øverstkommanderende for de norske styrkene.

Bilde av gullkassene midlertidig lagret under omlastning.

"Gullskøyte" i dekning ved Kvalvåg 

Ingeniøren og sekretæren i Arbeiderpartiets stortingsgruppe Fredrik Haslund hadde fulgt kongen, kronprinsen og regjeringen fra evakueringen den 9. april som sjåfør og ordonnans. Den 16. april hadde han på Otta fått i oppdrag av finansminister Oscar Torp å frakte Norges gullbeholdning vekk fra Lillehammer på grunn av tyskernes framrykking mot byen og gjorde det nødvendig å evakuere gullet videre nordover. Den 18. april ble det rekvirert et tog som ble lesset opp av gullet som var blitt oppbevart i bankhvelvet i kjelleren til Norges Banks filial på Lillehammer siden det ankom byen på kvelden den 9.april.

Norges Bank på Lillehammer

«Otta, den 16. april 1940.

Fullmakt

Sekretær Fredrik Haslund, som handler i spesielt oppdrag etter høyeste ordre, gis herved fullmakt til på finansministerens vegne å ordne med videretransporten av de på Regjeringens og Norges Banks vegne deponerte og fra Oslo ankomne kasser med verdigjenstander. 

Oscar Torp»

(sign.) 

Sentralbanksjef Nicolai Theodorius Nilssen Rygg, 1939

Litt rekapitulering. Mesteparten av Norges gullbeholdning var sikret i Storbritannia og USA allerede i perioden 1936 -1938. Den gjenværende delen (seddeldekningsreserven som etter norsk lov skulle være på 120 millioner norske kroner) utgjorde 48,8 tonn gull. På ettermiddagen 8. april hadde Norges sentralbanksjef Nicolai Theodorius Nilssen Rygg henvendte seg til kommanderende general Kristian Laake og bedt om at gullet måtte evakueres fra Oslo på grunn av den overhengende faren for krig i Norge. Laake hadde konfererte med generalstabssjef Rasmus Hatledal, og det ble bestemt at evakuering burde settes i verk allerede neste dag og at målet burde være det nye bankhvelvet i kjelleren til Norges Bank på Lillehammer.

KMS Blücher

Da det ble meldt om kamper i ytre Oslofjord natten til 9. april, ble Rygg vekket av ekspedisjonssjef Friedrich Georg Nissen fra Finansdepartementet ca kl. 04:30, på ordre av finansminister Oscar Torp. Nicolai Rygg satte straks igang med å mobilisere så mange bankfunksjonærer som mulig til å forberede opplasting og evakueringen av Norges gullbeholdning fra Oslo. Tidlig om morgenen 9. april ble gullet som på forhånd var pakket i 818 store kasser a 40 kg gull, 685 små kasser a 25 kg gull og 39 kagger a 80 kg med gullmynt, i hemmelighet lastet på 26 lastebiler rekvirert til oppdraget, og kjørt nordover mot Lillehammer langs Riksvei 50. En bankfunksjonærene ble plassert som vakt bakpå hver lastebil sammen med gullet og hadde fått utlevert en pistol eller revolver. Transporten hadde ellers ingen eskorte. Bilene startet etterhvert som de ble fullastet. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13:00, samtidig som tyske soldater marsjerte ned Karl Johans gate.

Tyskerne marsjerer opp Carl Johans gate, 9. april 1940

Gjennomføringen av evakueringen var trolig mulig bare på grunn av senkningen av KMS Blücher tidligere samme morgen. Ombord på Blücher befant seg bl.a. planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg Norges konge og regjering, besette kringkastingen og andre offentlige bygninger, og ikke minst gullbeholdningen, samt mannskap som skulle gjennomføre det. Hadde det ikke vært for den forutseende sentralbanksjefen, hadde gullet heller ikke vært klargjort i kasser og tønner til forflytning.  På kvelden 9. april ble gullet i hemmelighet låst inn i det allerede forberedte kjellerhvelvet i Norges Bank lokaler på Lillehammer. Det var av største viktighet at tyskerne ikke ble klar over hvor gullet hadde tatt veien, derfor ble det ikke iverksatt militært vakthold ved bygningen. Enkelte betrodde medlemmer av Lillehammer skytterlag og noen bankfunksjonærer med revolver i lomma utgjorde en diskré, men nødtørftig vakt.

"Tante Ju", en Junkers JU-52 skutt ned 13 april 1940 under kampene ved Dombås

Den 18. april ble en vaktstyrke på 30 soldater fra Jørstadmoen leir utkommandert under kommando av major Bjørn Sunde. De ble beordret til å følge gulltransporten. Toget med gullet forlot Lillehammer stasjon klokken 04:29 den 19. april med Otta som første destinasjon. Toget forlot Otta omkring 22:00 den 19. april, og ankom Åndalsnes den 20. klokken 04:30. På grunn av kraftige tyske bombeangrep mot byen, måtte gulltoget samme kveld flyttes i sikkerhet på Romsdalshorn stasjon.

Bombingen av Åndalsnes, Heggems bensinstasjon

Bombingen på Åndalsnes. 80% av bebyggelsen ble helt ødelagt. Bildet er tatt fra en av luftvernkrysserne.

Portrett av Gerd og Nordahl Grieg.

I følge med gulltransporten fulgte dikteren og kommunisten Johan Nordahl Brun Grieg. Nordahl Grieg hadde i følge han selv rømt fra Oslo fordi han var den som kanskje hadde skrevet mest foraktfullt om Vidkun Quisling i landet, og fryktet av den grunn å møte på han. Han hadde allerede 9. april forsøkt å møte opp til mobilisering i Oslo, men var bare blitt avvist og bedt om å vende hjem. Noe dikteren ikke aktet å gjøre. Han ville kjempe mot overfallsmennene. Han prøvde fånyttes både selv og med brorens hjelp, forlagsdirektør Harald Vollan Grieg, å få tak i skyss videre. Det endte med at de tilbrakte den siste natten sammen hos Harald i Holmenkollåsen. Den aller siste gangen de så hverandre i live. Neste morgen reiste Grieg med morgentoget fra Vestbanen, videre over på Ringeriksveien og buss til Hønefoss. Der forsøkte han på ny å melde seg til tjeneste, men ble på ny avvist, og med klar beskjed at mobiliseringsorderen var trukket tilbake av Vidkun Quisling. Men den tidligere pasifisten ga seg fortsatt ikke. Grieg fikk tak i en bil og reiste med den nordover til Lillehammer og med tog til videre til Ringebu. På seteren sin på Venabufjellet var hans forlovede Gerd Egede-Nissen som hadde reist med det samme ryktene om krig var en realitet og Grieg hadde bedt henne dra på formiddagen 9. april. Nordahl Grieg meldte seg så til tjeneste på Jørstadmoen den 14. april, og ble med allerede som vaktstyrke rundt "gulltoget" på Lillehammer. 

Ved de provisorisk anordninger om pengevesenet i Norge den 22. april 1940 ble det vedtatt av regjeringen, som da befant seg i Molde, at sentralbanksjef Nicolai Rygg og direksjonen for Norges Bank i Oslo nå var fritatt sine verv. Nicolai Rygg som allerede i 1938 startet jobben med å prøve og redde Norges gullbeholdning til utlandet i tilfelle krig, måtte nå forlate sitt verv. Om dette var en hevnakt for av at han i februar 1928 ga en anbefaling om at lederen i Venstre, Johan Ludwig Mowinckel skulle stille mistillitsforslag mot Christopher Hornsruds regjering, er en ganske nærliggende tanke. Under Arbeiderpartiets voksende politiske innflytelse fra 1935, hadde Nicolai Rygg gjentatte ganger måtte motsette seg forsøk fra de Arbeiderpartipolitiske myndighetene på å få kontroll med Norges Bank og pengepolitikken. Ryggs paripolitikk var ikke noe som akkurat lå Arbeiderpartiets hjerte særlig nært. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, hetes det i den nye provisoriske anordningen. Arnold Ræstad fra Venstre ble av regjeringen utnevnt til ny sentralbanksjef i Ryggs sted.

Den 23. april ankom krysseren HMS Galatea, Åndalsnes

med britiske troppeforsterkninger til operasjon "Sickleforce".

HMS Galatea (C71), Arethusa-class light cruiser

Natten mellom den 23. april og den 24. april ble krysseren lastet med gullet fra en av de 7 godsvognene i gulltransporten fra Otta. 200 store kasser rent gull a 40 kg.

Da HMS Galatea returnerte til England den 24. april, hadde den i tillegg til 8 tonn med gull, den hastig nyutnevnte skipsfartdirektøren Øivind Lorentzen og to norske militære med seg ombord. Den 22. april hadde fler provisoriske anordninger blitt vedtatt, Øivind Lorentzen var blitt autorisert til å deponere det norske gullet i Storbritannia. I tillegg en provisorisk anordning som ga den norske staten bruksretten og retten på all inntekt til alle norske skip utenfor okkupert område, tiltross for at eiendomsretten fortsatt forble hos rederiene. Det ble opprettet et forvaltningsorgan av dette ny-oppnevnte "verdens største rederi", under navnet Nortraship i regi av Forsyningsdepartementet. Øivind Lorentzen hadde fått i oppgave å bygge opp et London-kontor og styre dens virksomhet derfra. Regjeringen hadde allerede natt til 19. april stilt skipene til disposisjon for den britiske regjering mot at Norges gullbeholdning ble fraktet til England, USA og Canada. Rater for bruk av norske handelsskip var allerede avtalt på forhånd, før tyskerne invaderte Norge.

Øivind Lorentzen i 1946

Lorentzen var nå skipsfartdirektør som ledet et rederi med drøye tusen skip i flåten. De enorme inntektene Nortraship genererte under hele andre verdenskrig, levde eksilregjeringen i sus og dus på. Litt gikk til å bygge opp egne avdelinger i hær, flyvåpen og marine. Skipene ble utstyrt med kanoner til forsvar mot skip og fly. Alle identitetsmerker ble malt over med grå maling. Skipene var fortsatt sivile, men fikk om bord marinepersonell som sambandsfolk og kanonskyttere. Konvoiene ble ledet av britiske offiserer. Norske skip seilte i de mest utsatte konvoiene, som til Malta og Murmansk. Norske skip ble også satt inn som forsyningsskip i rent militære operasjoner, som invasjonene i Nord-Afrika, på Sicilia og i Normandie.

Øivind Lorentzen var gift med Ragna Nilsen (1885-1976), datter av statsråd Peder Nilsen (H). De ble i 1953 svigerforeldre til prinsesse Ragnhild.

San Fernando var sterkt skadet men holdt seg utrolig nok flytende etter å ha blitt torpedert av den tyske ubåten U-47 i Atlanterhavet, ca.100 nautiske mil sydvest for Cape Clear i Irland. 

Handelsflåten stod for Norges desidert viktigste bidrag til de alliertes seier. Ufattelige 694 skip gikk tapt – 47 prosent av den samlede norske handelsflåten i 1939. Hele 3.734 sivile norske sjøfolk mistet livet. Medregnet utlendinger med hyre på norske båter og tilfeldige passasjerer, kom tallet på døde godt over 4.000. De resterende pengene som ikke gikk til militære formål, ble sløst på eksilregjeringens ekstravagante utskeielser, og er aldri gjort rede for siden. Krigsseilerne eller deres familie så aldri en krone av disse pengene.  Dette tiltross for at Einar Gerhardsen lovet krigsseilerne gull og grønne skoger om de støttet Gerhardsen i hans kamp for å bli Norges nye statsminister, da han satt på Grini. Gerhardsen var en av særdeles svært få som var kommet levende fra tysk krigsfangenskap i dødsleiren Sachsenhausen. Og det før den andre verdenskrig var over. Ifølge SS-Obersturmführer Herbert Paul var Gerhardsen registret som en A1 fange med en dødsdom på nakken. Det nazistiske politiet hadde følgende ordre for disse fangene: "Anholdes som gisler og skytes tilfelle sabotasje, invasjon eller vanskelige situasjoner". Gerhardsen returnerte til Norge allerede september 1944. På Grini fikk han praktisere politisk politikk. Det samme som han i utgangspunktet ble sendt til Sachsenhausen for. 11. september 1941 ble Gerhardsen arrestert og satt på Grini inntil han ble sendt til Sachsenhausen 5. april 1942. Før han ble arrestert var han med i "Kretsen", den sivile politiske ledelsen av Hjemmefronten (Eliten som kom til å styre det meste etter 8. mai 1945)..I Sachsenhausen var det kommunistene som var i lederposisjonene hos de norske fangene.  De tre norske tillitsmennene kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen var de som ledet fangene. Hvilket nederlag det måtte være for mannen som led av Arbeiderpartisyken - Luzifersyndromet. Mannen som hadde vært Oslos ordfører, Arbeiderpartiets leder og medlem av "Kretsen". Til og med vært påheng på Gulltransporten til Tromsø i håp om å få en statusplass ved kongens bord...

Kart over flyruten til JU-88. Fly startet fra Schleswig tidlig på morgenen og mellomlandet på Fornebu.
Derfra fløy de videre til Romsdalsfjorden. JU-53 fløy både fra Fornebu og fra Vernes og Lade. 

Kl. 07.00 den 29. april 1940 mottok den britiske sendemann i Norge, Cecil Dormer, følgende telegram fra den britiske regjeringen: 

"Hans Majestets regjering har besluttet at Hans Majestet Kongen av Norge, hans følge og hans regjering skal evakueres sammen med de siste tropper som forlater Molde-området. Dette skal gjennomføres sågar mot Kongens ønske om nødvendig... hans Majestet skal ikke -gjentar ikke - underrettes om evakueringsplanen på nåvæ­rende tidspunkt Dere skal bare bruke makt hvis kongen etter første evakueringsnatt nekter å reise!"

Vi ser det også bekreftet i boken "Slaget om Norge 1940" av  professor Francois Kersaudy: 

"De (kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold) hadde ikke noe valg".

Kong Haakon VII, kronprins Olav og regjeringen forlot Molde og Sør-Norge om kvelden den 29. april nordover langs Norskekysten

på den britiske krysseren HMS Glasgow. Molde var da under harde tyske flyangrep.

På vei nordover mot Tromsø i mai 1940, med  M/K Heimdal.

Einar Henry Gerhardsen sammen med Konrad Nordahl (delvis skjult) og Martin Tranmæl (foran).

Den 30. april 1940, kom beskjeden om at de allierte oppga Sør-Norge til den tyske overmakten, og de hadde startet tilbaketrekkingen.

HMS Glasgow (C21), Town-class light cruiser

Den samme dagen, altså 30. april ble det holdt Statsråd hos kongen ombord på HMS Glasgow.  Tilstede var statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht, landbruksminister Hans Ystgaard, forsyningsminister Trygve Lie, finansminister Oscar Torp, sosialminister Sverre Kornelius Eilertsen Støstad, justisminister Terje Wold, handelsminister Anders Rasmus Frihagen, arbeidsminister Olav Hindahl, forsvarsminister Birger Ljungberg og statsråd Sven Nielsen fra Høyre som så sent som 22. mai 1940 var blitt utnevnt til konsultativ statsråd. Statsminister Johan Nygaardsvold foredrog spørsmålet om hvorvidt kongen og regjeringen skulle reise til Rana eller til Tromsø-distriktet, hvor han selv gikk inn for en innstilling om at kongen og regjering tok opphold i Tromsø-distriktet. Statsrådene Trygve Lie, Hans Ystgaard, Sverre Kornelius Eilertsen Støstad, Olav Hindahl og Sven Nielsen sa seg enig med forslaget. Utenriksministeren kom med en anmerkning om at han mente at kongen og regjeringen ikke burde reise lenger enn til Rana i Nordland. Oscar Torp, Terje Wold, Anders Rasmus Frihagen og Birger Ljungberg sa seg enig med Halvdan Koht.

Kongen bifalt innstillingen til Nygaardsvold, så HMS Glasgow satte kursen mot Tromsø.

HNoMS Heimdal

Det var for farlig at kongen, kronprinsen og regjeringen hadde tilholdssted i Tromsø på grunn av bombetrusselen, så i all hemmelighet gikk Kongen og kronprinsen over i HNoMS Heimdal da de ankom Rystraumen (1)  i Straumsfjorden like sør for Tromsø. Kongeskipet tok dem litt tilbake, inn i Malangen og Målselvfjorden. Inn til Målsnes (2). HMS Glasgow fortsatte videre mot Tromsø og ankom Tromsø brygge om kvelden den 1. mai. Der ble de fleste av regjeringsmedlemmene som var ombord, satt i land Fra 1. mai til 18. mai oppholdt disse seg forskjellige steder i landdistriktene i Troms av bombefrykt, men fra 18. mai ble de gradvis samlet i Tromsø.

Alle regjeringskonferansene ble holdt i Bispegården i Tromsø fra 1. mai - 7. juni 1940

HMS Glasgow fortsatte videre fra Tromsø til Greenock i Scotland med 317 store kasser, 439 små og 39 kagger av Norges gullbeholdning. Skipet ankom Glasgow i Skottland 7. mai. Etter omlasting ble gullet fraktet til London med tog. Transportsjefen for 

Arbeiderpartipolitiker og journalist Ole Colbjørnsen

gulltransporten var Ole Colbjørnsen. Utenriksminister Koht, som også fulgte HMS Glasgow over til Storbritania, har forklart at:

"Laurdags ettermiddagen den 4. mai kom vi inn Firth of Clyde, og kryssaren stoppa i Greenock. Der kom folk frå Bank of Scotland om bord, og tok imot det norske gullet som var med Glasgow"

Fredrik Haslunds, hans søster Nini Haslund Gleditsch og hans svoger Kristian Gleditsch, var også med HMS Glasgow videre over til Storbritannia.

Fullmakt utstedt 29. april 1940 av finansminister Oscar Torp.

Ole Colbjørnsen utpekes til å lede utskipingen

1. Rystraumen, 2. Målsnes, 3. Trangen

Kongen og kronprinsen overnattet ombord i HNoMS Heimdal ved Målsnes, og fortsatte opp Målselvdalen dagen etter. Ovenfor Øverbygd, krysset kongen og føget hans Balsfjord kommunegrense og forsette 7 kilometer opp i fjellet i dyp snø. Ferden gikk til Trangen (3) vest for Øverbygd, til en hytte som ligger ved Langvann.

Kong Haakon og kronprins Olav sitt tilholdssted fra 2. mai til 6. juni 1940. 

Nærmere bestemt til fylkeslege Bertram Dybwads-Holmboes hytte, som fylkesmann Hans Julius Gabrielsen hadde leid  som oppholdssted for kongen. Her bodde kong Haakon, kronprins Olav og noen andre personer fra 2. mai frem til 6. juni 1940. 

I krigen mellom Tyskland og Frankrike/Storbritannia, var det tyske angrepet på Norge i all hovedsak en tysk seier som svekket de allierte. Britene var jo selv på vei for å innta strategiske punkter i Norge, men tyskerne kom dem i forkjøpet.

Det britiske nederlaget i Sør-Norge førte til den viktige ”Norway Debate” i det britiske underhus den 7. til 8. mai 1940. Et av de sjeldne tilfeller der Norge har spilt en viktig rolle i britisk politisk historie. Debatten førte nemlig til at den konservative regjeringen til Arthur Neville Chamberlain måtte gå av og Winston Churchills samlingsregjering overtok. Norges utenriksminister Halvdan Koht og nyutnevnte forsvarsminister Birger Ljungberg var begge tilstede som tilhørere under denne parlamentdebatten. De hadde fulgt Norges gullbeholdning over til Storbritannia, og av den grunn oppholdt seg i London. 

Den 8. mai ble det holdt statsråd hos kongen i Øverbygd i Målselv kommune. Tilstede var statsminister Johan Nygaardsvold, landbruksminister Hans Ystgaard, forsyningsminister Trygve Lie, finansminister Oscar Torp, sosialminister Sverre Kornelius Eilertsen Støstad, justisminister Terje Wold, handelsminister Anders Rasmus Frihagen, arbeidsminister Olav Hindahl, og statsråd Sven Nielsen.  

Utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde som nevnt over fulgt gulltransporten til Storbritannia og oppholdt seg derfor i London. 

Britiske fanger ved Dunkerque 10.mai 1940

Churchills regjering tiltrådte den 10. mai. Samme dag som "Operation FALL GELB" hvor Tyskerne under general Heinz Guderian og general Erwin Rommel med 157 divisjoner startet offensien mot Benelux-landene og nord-Frankrike. Dette økte faren for totalt utslettelse av de britiske styrkene i Dunkirk av Erwin Rommel og Heinz Guderian.

Winston Churchill beordret alle båter over Den Engelske Kanal for å hente soldatene. 338.226 soldater hvorav 120.000 av dem var franskmenn, ble hentet med småbåter til England.

Om morgenen 15. mai ble Storbritannias nyutnevnte statsminister Winston Churchill vekket av telefonen. Da han løftet røret, hørte han Frankrikes statsminister Paul Reynaud i den andre enden rope hysterisk:

"Vi er beseiret! Vi er slått! Vi har tapt!"

17. mai samlet Churchill kabinettet og uttalte:

"Vi bør vurdere om Narvik sluker ressurser som burde vært brukt til vårt eget forsvar". 

Samme dag inntok tyskerne den belgiske hovedstaden Brussel.

Kong Haakon VII sin radiotale fra Tromsø kringkaster, 17. mai 1940. På bildet fra venstre: Kong Håkon, ing. Johan Anker, oberst Oswald Nordli og Kronprins Olav foran hytten til fylkeslege Dybwads-Holmboe.

Den 18. mai ble det holdt statsråd hos kongen i Øverbygd i Målselv kommune. Tilstede var statsminister Nygaardsvold, utenriksminister Koht, landbruksminister Ystgaard, forsyningsminister Lie, sosialminister Støstad, justisminister Wold, handelsminister Frihagen, arbeidsminister Hindahl,

forsvarsminister Ljungberg og statsråd Nielsen.

Det er i dette statsråd kommanderende general, generalmajor Otto Ruge, beordres midlertidig som forsvarssjef men bibeholdt sin stilling som kommanderende general.

Tre dager senere, den 20. mai, uttalte han at han var skuffet over fremgangen i Norge:

"Vi må vurdere om vi selv etter å ha erobret Narvik vil få noe ut av okkupasjonen. Det er klart at operasjonen legger beslag på tropper, skip og utstyr som er sårt tiltrengt andre steder".

Regjeringskonferanse den 22. mai. Telegram fra legasjonen i Stockholm om å forsøke en føling med tyskerne om en demarkasjonslinje og innstilling av fiendtligheter nord for denne.  

23. mai mottok krigskabinettet i London en rapport fra stabssjefene. Konklusjonen var klar:

"Narvik burde erobres, fulgt av en umiddelbar evakuering fra Norge". 

Så den britiske regjeringen, ledet av Winston Churchill, bestemte seg for å trekke hele den allierte kontingenten ut av, og totalt oppgi Norge den 24. mai. De allierte fryktet et blodbad hvis tyskerne oppdaget evakueringen. Så erobringen av Narvik skulle bare tjene som dekke for flukten.

Samme dag mottok admiral William Boyle, ordrene sine ombord i  HMS Aurora i Norge. Men ordren skulle for alt i verden holdes hemmelige for de norske styrkene. Britene så for seg at Norge ville kapitulere hvis den svikefulle tilbaketrekkingen ble kjent. Dersom det skjedde, ville de allierte miste ryggdekning under tilbaketoget. Den britiske general Claude Auchinleck greide ikke å legge av seg den dårlige samvittigheten:

"Det verste av alt er å være tvunget til å lyve for alle og enhver for å bevare hemmeligheten. Situasjonen overfor det norske folk er spesielt vanskelig når vi skal late som om vi har til hensikt å fortsette kampene, mens vi i virkeligheten er i ferd med å gi opp. Man føler seg som et foraktelig vrak".

Regjeringskonferanse den 23. mai. Tilstede var statsminister Nygaardsvold, landbruksminister Ystgaard, forsyningsminister Lie, sosialminister Støstad, arbeidsminister Hindahl, og statsråd Nielsen.

Regjeringskonferanse den 24. mai. Finansminister Torp, handelsminister Frihagen og kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit deltok ikke fordi de ikke var i Tromsø. Det var kommet inn klage fra kommanderende engelske admiral om spioneri og bruk av ulovlig radiosendere i Harstad, ble det besluttet å sende justisminister Wold og kommandør Gottvaldt til Harstad for å undersøke saken.

Regjeringskonferanse den 25. mai. Fra utenriksråd Jens Steenberg Bull i Stockholm forelå en skriftlig rapport om den svenske utenriksministeren Christian Günthers henvendelser om opphør av krigsoperasjonene i Nord-Norge ved opprettelse av en demarkasjonslinje. Regjeringen hadde før svart en fant ikke å kunne gå inn for en slik ordning. Ved siden av denne skriftlige rapporten, forelå det også følgende telegram:

"Sendemann Wollebæk og utenriksråd Bull stiller personlig spørsmål til Regjeringen:

"Hvordan stiller Regjeringen seg ovenfor den mulighet at Sverige får å velge mellom tysk transport over svensk område til Narvik, og og ordningen demarkasjonslinjen." 

Regjeringen besluttet å henvise til sitt tidligere svar på spørsmålet om en demarkasjonslinje samt tilføye at om et slikt valg forelå, så fikk Sverige selv treffe valget. Statsministeren henviste til hva han hadde tilføyet under denne saks behandling den 22. mai.

Regjeringskonferanse den 26. mai. I grunnlovens § 75. k. bestemmes at Stortinget skal oppnevne 5 menn til å gjennomgå og revidere statens regnskaper. Spørsmålet om å opprette en slik riksrevisjon for Regjeringens administrasjon av det frie Norge hadde gjentatte

ganger vært drøftet i Regjeringen. I møtet ble også saken tatt opp. Regjeringen var ening om at en riksrevisjon i hel overensstemmelse med grunnlovens bestemmelser vanskelig kunne etableres. En var enig om at en tilfredsstillende ordning måtte være at det ble oppnevnt en komité på 3 medlemmer til å forestå den påbudte gjennomgåelse og revisjon.   

Regjeringskonferanse den 28. mai. Ble bestemt at vinmonopolet fortsatt skulle holdes stengt for alminnelig salg av spirituosa. 

Regjeringskonferanse den 29. mai.  Ref. telegram fra legasjonen i Stockholm om at den svenske utenriksministeren ønsket en sammenkomst med den norske utenriksministeren. Som møtested var Stockholm nevnt. Det ble besluttet å meddele at de ville motta en slik innbydelse, men møtested måtte helst være et sted i Nord-Sverige.   

Den 31. mai ble det holdt statsråd hos kongen på Storsteinnes i Balsfjord kommune. Tilstede var statsminister Nygaardsvold, utenriksminister Koht, landbruksminister Ystgaard, forsyningsminister Lie, finansminister Torp, sosialminister Støstad, justisminister Wold, handelsminister Frihagen, arbeidsminister Hindahl, forsvarsminister Birger Ljungberg og statsråd Nielsen.

Regjeringskonferanse den 1. juni. 

Regjeringskonferanse den 1. juni 1940. 

Regjeringskonferanse den 1. juni om kvelden kom til på grunn av at den engelske sendemannen Cesil Dormer var kommet tilbake med en viktig meddelelse fra de alliertes hovedkvarter i Harstad. Det var utenriksminister Koht som redegjorde meddelelsen fra Dormer for regjeringen:

Ministeren hadde meddelt at på grunn av den vanskelige stillingen som de allierte for øyeblikket befant seg i på vestfronten, så ville alle de allierte stridskreftene både til lands, til sjøs og i luften bli trukket vekk fra Norge. Denne evakueringen ville bli satt i verk straks. Han hadde sagt at Norge skulle gjøre et forsøk, med Sverige som mekler med å få i stand en demarkasjonslinje, slik som før foreslått av den svenske utenriksministeren. Hvis ikke det kunne oppnåes ville England sørge for at kongen, kronprinsen og regjeringen ble overflyttet til England. Det ville da i alle tilfeller bli gitt tilstrekkelig tid til en slik reise. 

Regjeringen ble enig om å sende et telegram til utenriksminister Günther om at Koht var villig til å møte han i Luleå mandag formiddag, og at Koht da også ville drøfte spørsmålet om en demarkasjonslinje. Det ble videre bestemt at statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht skulle reise opp til Trangen til kongen søndag morgen for å sette han inn i saken.

Det ble i store trekk dratt opp linjer for hvilke tilbud Koht skulle komme med for oppnåelse av en demarkasjonslinje. Linjen skulle søkes ført så langt syd som mulig. Fiendtlighetene skulle opphøre nordenfor denne linje. Både de allierte og tyskerne skulle trekke all hermakt vekk fra området nordenfor linjen. I tilfelle det var nødvendig for å oppnå en ordning skulle  man ikke motsette seg at svenske tropper overtok bevoktningen på begge sider av denne linje og i tilfelle også bevoktningen av Narvik.  

Søndag 2. juni kom det svar fra den svenske utenriksminister Günther at han var villig til å komme til Luleå.                

Regjeringskonferanse den 3. juni

Regjeringskonferanse den 3. juni 1940. 

Regjeringskonferanse den 3. juni kl. 16:00 

Regjeringskonferanse den 3. juni kl. 20:00

Regjeringskonferanse den 4. juni

Regjeringskonferanse den 5. juni. 

Regjeringskonferanse den 6. juni.

Regjeringskonferanse den 7. juni kl, 03:30.

Regjeringskonferanse den 7. juni kl, 04:00.

Regjeringskonferanse den 7. juni kl, 11:00.

Den 7. juni ble det holdt statsråd hos kongen i Bispegården i Tromsø kl 14:00. Tilstede var statsminister Nygaardsvold, utenriksminister

Koht, landbruksminister Ystgaard, forsyningsminister Lie, finansminister Torp, sosialminister Støstad, justisminister Wold, arbeidsminister Hindahl, forsvarsminister Birger Ljungberg og statsråd Nielsen. 

Kongen og Kronprinsen fotografert utenfor Bispegården i
Tromsø noen timer før avreisen til England den 7. juni 1940.

Kong Haakon var opptatt av Norge og sitt folks skjebne. Han og kronprins Olav hadde allerede før den 5. juni meddelt regjeringen at verken han eller kronprins Olav ville forlate landet. Dette ble derimot ikke protokollført. Ved å kapitulere, anså kongen at krigføringen på Norsk jord ville være avsluttet, og dette ville spare hans folk og land for mer skade, og han hadde derfor også bestemt seg for å bli i Norge under okkupasjonen.

Kong Haakon sendte den 4. juni en skriftlig beskjed til den britiske sendemannen, Cecil Dormer om at han og kronprinsen hadde bestemt seg for å bli igjen i Norge under en tysk okkupasjon.

Dormer underrettet straks London om kongens beslutning. Myndighetene der ble rett og slett så forbannet at Alexander Cadogan som var undersekretær for utenriksministeren formulerte et særdeles krass svar til kong Haakon at han ikke måtte være en tosk - og en forræder. Svaret var i tillegg godkjent av statsminister Winston Churchill. Uttrykkene tosk og forræder, om Norges konge, er ikke annet enn en majestetsfornærmelse og en skam, og bekrefter britenes manglende respekt for vår konge. For britene ville kongens opphold i Norge under okkupasjonen bli et stort propagandamessig nederlag i en vanskelig tid. Britene godtok rett og slett ikke konges beslutning. De hadde sågar soldater klare for å ta Kongen med makt om ikke kongen og kronprinsen ble med til England frivillig.

"Narvik 1940", side 342 av Bjørn Bjørnsen:

"Den britiske regjering fant ut at de burde presse Kongen til å gå ombord i et britisk krigsskip med sitt følge og sin regjering".

 "British. Forreign Policy in the Second World War", Vol I side 131 av Sir Lwelynne Woodward :

"After this failure, the King and the Crown Prince decided to stay in Norway... Norway must give up fighting and negotiate with the Germans. Later on June 5, however, the King and Crown Prince agre­ed, under strong British pressure, to come to England. They left Norway on june 7".

Den 6. juni kom ordren fra London om å evakuere kong Haakon, kronprinsen og regjering til England med krysseren HMS Devonshire innen 7. juni kl. 20:00 til Admiral Boyle. 

Kong Haakon går om bord på den britiske krysseren HMS Devonshire den 7. juni 1940

Kongen, kronprinsen, samt 56 representanter for norske myndigheter og hoffansatte, forlot Tromsø og Norge ved 18-tiden den 7. juni 1940 ombord på krysseren HMS Devonshire med kurs for Greenock i Inverclyde-fjorden på vestkysten av Skottland. I følget var deler av regjeringen Nygaardsvold sammen med 6. Divisjons øverste leder Generalmajor Carl Gustav Fleischer.

Fleischer ønsket ikke at kongen og regjeringen skulle forlate landet, men ville heller ha en kapitulasjonsordning med tyskerne. Men mot sin vilje ble han beordret til å følge med over til Storbritannia som regjeringens militære rådgiver. I tillegg var over 400 av baktroppen til de allierte styrkene med ombord sammen med en rekke politiske flyktninger.

Generaloberst Eduard Dietl

Den første uka av juni var det ifølge den tyske hærledelsen kun et tidsspørsmål før generaloberst Eduard Dietl sine styrker var blitt presset ut av Norge, og ville ha måtte kapitulere eller la seg internere i Sverige.

Tyske fallskjermjegere landing nær svenskegrensen for å forsterke Dietls styrker i Narvik. 

Tysk fallskjermjeger akkurat landet og samle sin fallskjerm.

6. Divisjon som sto igjen forlatt og overgitt uten ammunisjon og begrenset med utrustning, hadde ikke noe annet alternativ enn å kapitulere. Generaloberst Dietl og 3. Gebirgs-Division derimot,

fikk forsterkninger både sjøveien og over land fra Sør-Norge, i tillegg til forsyninger fløyet inn...

Internasjonalt har det aldri vært anerkjent at Norge offisielt var i krig etter våpenhvilen f.o.m. den 9. juni 1940, kl. 24:00 da også Nord-Norge ble overgitt av de allierte. Kong Haakon VII, kronprins Olav og regjeringen Nygaardsvold hadde forlatt Tromsø og Norge med den britiske krysseren HMS Devonshire den 7. juni 1940.

HMS DEVONSHIRE (C39), County-type Heavy Cruiser 

Grunnen er den mye omdiskuterte kapitulasjonsavtalen, som ble undertegnet kl. 17:00 den 10. juni 1940 på Britannia Hotell i Trondheim. Kontakt ble etablert mellom norsk og tysk overkommando med hjelp av Sverige. Forsvarssjef General Otto Ruge, nå den høyeste militære lederen i landet, siden kongen og kronprinsen hadde forlatt landet, kom i direkte kontakt med den tyske øverstkommanderende i Norge, general Falkenhorst, og det ble bestemt at våpenstillstand skulle inntreffe fra midnatt, natt til 10. juni. Tyskerne anmodet om at en norsk forhandler skulle forhandle med general Dietels avdelinger ved Narvik om kapitulasjonen for Nord-Norge, mens en annen skulle sendes til Trondheim for å forhandle der med den tyske overkommandoen der. Begge måtte ha total fullmakt.

Spionkop,en fjellhøyde ved Bjørnefjell,

nord for Narvik

Den virkelige
kapitulasjonen for den siste stridende enheten i Norge, skjedde altså på Spionkop, en fjellhøyde ved Bjørnefjell nord for Narvik, den 9. juni 1940, og med den etterfulgte
 Narvikssavtalen fra den 10. juni 1940 mellom norske 6. Divisjon  

Britannia Hotell i Trondheim

og tyske 3. Gebirgsdivisjon i Narvik 10. juni.
Tyskerne krevde altså forhandlere med ubegrenset fullmakt sendt til Overkommandoen i Trondheim og til sjefen for 3. Gebirgs-Division, general Eduard Dietl, på Bjørnefjell nord for Narvik.

General der Infanterie Erich Buschenhagen

Kapitulasjonsavtalen i Trondheim ble undertegnet kl 17:00 den 10. juni av oberstløytnant  Roscher Nielsen fra norsk side, og den tyske øverstkommanderendes representant, infanterioberst Erich Buschenhagen fra tysk side.

Oberstløytnant Harald Wrede Holm møtte opp på Spionkop hos 6. kompani og effektiviserte ordren om kapitulasjon natten til 10. juni kl. 24:00. Fangeutleveringer fra begge sider ble gjennomført den 10. juni.

Oberstløytnant Harald Wrede Holm og generaloberst Eduard Dietl undertegnet kapitulasjonsavtalen der på Spionkop den 10. juni kl. 09:15. Vedlegget til avtalen ble undertegnet kl 09:30 samme dag. 

Oberstløytnant Wrede Holm undertegnet som: 

"Der Bevollmächtigte des Norwegischen Oberbefehlshabers"

Oversatt: Den autoriserte representant for den norske øvertkommanderende (Commander in Chief) som formelt sett var kong Haakon, "de facto commander-in-chief" som var forsvarssjef Otto Ruge.

Generalløytnant Dietl undertegnet som:

"Der Deutsche Wehrmachtsbefehlshaber in Norwegen" 

Oversatt: Den tyske Wehrmacht sjef i Norge.

Kapitulasjonavtalen som da ble undertegnet gjaldt også marinen og flyvåpenet. Den har siden blitt kaldt Bjørnefjellsavtalen og ble underskrevet nesten 8 timer før Trondheimsavtalen den 10. juni.

Operasjon "ALPHABET"

Operasjon "ALPHABET" som evakueringen av alle 24.500 britiske, franske og polske styrker fra Norge ble kalt, ble utført fra den 4. til den 8. juni 1940. Troppetransportskipene SS Monarch of Bermuda, MS Batory, MS Sobieski, RMS Franconia, RMS Lancastria, RMS Georgic, RMS Oronsay, HMS Ormonde, SS Arandora Star, HMS Royal Ulsterman, SS Ulster Prince, SS Ulster Monarch og SS Duchess of York deltok. To troppekonvoier ble dannet. Den første (gruppe I) seilte den 7. og den andre (gruppe II), seilte den 8. Begge konvoiene nådd Storbritannia trygt.

Hær-ledelsen for de utenlandske styrkene nektet totalt å etterkomme den norske forespørselen om å bistå 6. divisjon ved å etterlate våpen og ammunisjon til de norske styrkene, slik at de kunne fortsette kampen mot Tyskerne på egenhånd. De "allierte" bare tok med seg sine våpen, og reiste, og oppga Norge.

Kong Haakon VII og kronprins Olav på dekk under overfarten til England

Kong Haakon VII og kronprins Olav ombord på den britiske

krysseren HMS Devonshire, på vei til London 

HMS DEVONSHIRE (C39), County-type Heavy Cruiser

Den 8. juni under overfarten snappet HMS Devonshire opp nød-anrop fra hangarskipet HMS Glorious, destroyerne HMS Acasta og HMS Ardent da de ble angrepet av de to tyske slagskipene KMS Scharnhorst og KMS Gneisenau som var ute på sin "Operation JUNO".

I løpet av natten mellom den 7. og 8. juni samlet begge hangarskipene HMS Ark Royal og HMS Glorious seg nord for Andenes i Nordland. HMS Glorious hadde med seg 20 RAF jagerfly for transport til Storbritannia og hadde også 10 jagerfly og fem torpedo bombefly fra ”Fleet Air Arm” ombord. HMS Ark Royal og HMS Glorious skulle ha dannet en del av eskorten for konvoien for gruppe II, men i de tidligste timene av 8. juni kom det en forespørsel fra Kapteinen på HMS Glorious Guy D' Oyly - Hughes til Vice Admiral Aircraft Carriers (VAA) på HMS Ark Royal, Lionel V Wells, om tillatelse til å fortsette uavhengig til Scapa Flow på Orknøyene for å holde en krigsrett over fly-kommandøren JB Heath som hadde oppholdt seg i Scapa i avvente av rettssaken. Fly-kommandøren hadde på et tidligere tokt nektet et pålegg om å gjennomføre et flyangrep på et land-mål med den begrunnelse at målene var i beste fall for dårlig definert og at flyene var uegnet til oppgaven. Forespørselen fra kaptein Guy D' Oyly ble godkjent og HMS Glorious og hennes to destroyere skilte lag med HMS Ark Royal i posisjon 70 ° 17'N, 14 ° 10'Ø, kl. 02:53 for deretter å legge seg på kurs 250 ° ved 22 knop. Senere den morgenen redusert HMS Glorious hastigheten til 17 knop, og i et forsøk på å forvirre fiendtlige ubåter, startet hun "zig-zag"-manøvrering.

Kl. 16:00 den 8. juni, hadde det britiske skipet igjen endret kurs til 205 ° for Scapa. HMS Glorious var i beredskap av fjerde grad. Det vil si på ”cruising station”, dampende på 17 knop på 12 av sine 18 fyrkjeler. Ingen fly sto klare på dekk, og heller ikke noen i luften. HMS Ardent og HMS Acasta var i posisjon akterut på to kabler avstand (440 meter) på hver side. Ingen av skipene var utstyrt med radar og HMS Glorious hadde ingen på vakt i utkikkstønnen. Sjøen var rolig, med vindstyrke 2-3 (ca 6,5 knop) fra nordvest, sjøtemperatur 1°C, og ubegrenset sikt. 

På vei nordover over Norskehavet i 18 knops fart, oppdaget man på KMS Scharnhorst røyk i horisonten i øst på 60°, 43.700 meter eller 21,6 sjømil unna. Det var eksosrøyken fra HMS Glorious og de to jagerne HMS Acasta og HMS Ardent som eskorterte henne, som hadde avslørt dem for de tyske slagskipene KMS Scharnhorst og KMS Gneisenau ca 15:46. Kl. 16:58 ble oppdagelsen videreformidlet fra KMS Scharnhorst til flaggskipet KMS Gneisenau om at et britisk krigsfartøy var oppdaget på sør-øst på en avstand på 40 kilometer. Ordre ble gitt tilbake til KMS Scharnhorst fra Fleet Commander ombord KMS Gneisenau om å sette opp dampen og øke til maksimal hastighet. Kl. 16:01 blir de tyske slagskipene oppdaget og HMS Ardent ble sendt for å undersøke. HMS Glorious fortsatte på samme kurs men øke ikke hastigheten. Fem Fairey Swordfish-fly ble beordret til flight-dekk, men "Action Stations" ble ikke beordret før først kl. 16:20.

Panzerschiff "D" - KMS Scharnhorst, Scharnhorst-class

Panzerschiff "E" - KMS Gneisenau, Scharnhorst-class

KMS Scharnhorst åpnet ild mot HMS Ardent kl. 16:27 på en avstand på ca 15.000 meter. Granatene forårsaket så store ødeleggelser at det tvang HMS Ardent til å trekke seg vekk, og bare skyte torpedoer og til å legge et beskyttende røykteppe over området. HMS Ardent fikk inn et treff med sine 120 mm (4,7 tommers) kanoner på KMS Scharnhorst , men ble truffet flere ganger av de tyske slagskipenes sekundærbevæpning og sank ca 17:25.

H.M.S. Ardent (H.41) A-class destroyer

KMS Scharnhorst sendte av gårde sine første salver mot HMS Glorious kl. 16:32 og fikk inn sitt første treff seks minutter senere, på hennes tredje salve. På en omtrentlig avstand på 26.000 meter, trenger en 28,3 centimeter (11,1 tommer) granat gjennom fremre flight-dekk og videre ned i øvre hangar som igjen starter en storbrann ombord. Dette direkte treffet som totalskadet to startklare Fairey Swordfish-fly, og laget et stort hull i flight-dekk som forhindret noen andre fly fra å ta av, er et av historiens lengste granat-angrep avfyrt fra et marinefartøy og som treffer et annet. Granatsplinter traff den ene av fyrkjelene og forårsaket et midlertidig damptrykkfall. Kl. 16:58 treffer nok en granat kommandosentralen over broen og drepte eller såret kapteinen og de fleste av personellet som var stasjonert der. Røykteppet som lå over området fra ca 16:58-17:20 var kraftig nok til å svekke sikten for tyskerne, så de greide å slukke brannen om bord på HMS Glorious.

HMS_Glorious

HMS Glorious ble igjen truffet av en granat rundt kl. 17:20. Denne gangen i det midtre motorrommet, og det fikk henne til å miste fart og skjene til babord side. Hun har også fått en krengning mot styrbord. De tyske slagskipene tok innpå henne og kom innenfor 16.000 meter og fortsatte å skyte på 

Hangarskipet HMS_Glorious, senket i Norskehavet kl. 18:10
den 8. juni 1940.  Bare noen få titalls km unna HMS Devonshire
på vei til England, og som valgte å overhøre nød-anropene.
1207 personer døde

henne frem til 17:40. Glorious sank ca 18:10 ved omtrentlig 68°38′N 03°50′E

Da de to tyske slagskipene nærmet seg HMS Glorious , brøt destroyeren HMS Acasta, som hadde forsøkt å opprettholde røykteppet, gjennom sin egen røyk og avfyrte to salver med torpedoer mot KMS Scharnhorst. En av disse traff slagskipet kl. 17:34, like bak hennes bakre kanontårn og skader henne kraftig. HMS Acasta klarte også å få inn et treff fra hennes 110 mm kanon på KMS Scharnhorst , men var så gjennompepret av tyske granattreff at hun sank ca 18:20. 

H.M.S. Acasta (H.09) A-class destroyer

Ifølge Winton anslås det at omtrent 900 menn overlevende granatregnet og forlot Glorious. Men fordi KMS Scharnhorst var så skadet og på grunn av faren for at andre allierte krigsskip kom til området, turte ikke tyskerne å gjøre noen forsøk på å plukke opp og redde overlevende, men satte kurs direkte mot Trondheim i sikkerhet. Men The Royal Navy visste ingenting om senkingen før det ble annonsert på tysk radio. Den norske skipet Borgund, som var underveis til Færøyene, kom sent den 10. juni frem til havaristedet og plukket opp overlevende. Kun 37 kom levende i live til Thorshavn, hvorav to av disse døde . Et annet norsk skip, Svalbard II, som også var på tur til Færøyene, plukket opp fem overlevende, men ble observert av et tysk fly og tvunget til å returnere til Norge. Da var fire fortsatt i live, og disse ble sendt i krigsfangenskap for de neste fem årene . Det er også antatt at en til overlevende fra Glorious og ble reddet av en tysk sjøfly . Dermed er summen av overlevende bare 40 personer, inkludert en fra Acasta og Ardent. Det totale antall drepte eller savnet var 1.207 fra Glorious , 160 fra Acasta og 152 fra Ardent , totalt 1.519.

Lite utsnitt av KMS Scharnhorst og KMS Gneisenau opperasjon "JUNO" 4. - 15. juni 1940

Katastrofen og unnlatelse av å iverksette en effektiv redning var helt klart en forlegenhet for Royal Navy. Alle skip som møter på fienden bør rutinemessig kringkaste en ”spott-rapport”, men en slik ”spott rapport” var totalt manglende fra HMS Glorious, og dette ble til slutt tatt opp i House of Commons. Det ble først senere kjent at den britiske krysseren HMS Devonshire var kun 52 km fra sjøslaget kl. 17:10, under viseadmiral John Cunninghams komando, og som utførte ordre gitt den 6. juni om å evakuere den norske kongefamilien til Storbritannia og å opprettholde radiotaushet. En radiotaushet som ble brutt dagen etter kl. 02:00 med forespørsel om eskorte. Noen overlevende øyenvitner fra HMS Glorious og HMS Devonshire vitnet senere om at "spott-rapporten" hadde vært korrekt sendt fra Glorious  og mottatt hos Devonshire, men at den med viten og vilje hadde blitt underslått av Admiral Cunningham, som bare hadde steamet videre i høy hastighet i samsvar med ordre. Det har også vært påstått av Howland at det var litt forvirring over bruken av radiotelegraffrekvensene om bord i HMS Glorious som kunne ha bidratt til at et annet skip eller en landstasjon ikke kunne motta ”spott-rapporter”. Howland påpekte også om fravær av normale patruljering av luftrommet da HMS Glorious, HMS Acasta og HMS Ardent ble senket, som en medvirkende faktor til tragedien.

HMS Devonshire ankom Greenock om morgenen den 10. juni. 

Nyheten om at kongen, kronprinsen og Nygaardsregjeringen hadde forlatt landet ble ikke kunngjort for det norske folk før i en radiotale om ettermiddagen den 9. juni, spilt av på lydbånd fra Tromsø kringkaster. 

At HMS Devonshire ikke hadde gjort noe for å hjelpe mannskapet på HMS Glorious, HMS Acasta og HMS Ardent og med det medvirket til at totalt 1.519 mistet livet, ble forsøkt hemmeligholdt. 

HNoMS Fridtjof Nansen

Kontreadmiral Henry Edward Diesen

 I Tromsø den 8 juni steg kontreadmiral

Henry Edward Diesen og utenriksminister Halvdan Koht om bord  i HNoMS Fridtjof Nansen, i tillegg til en del andre flyktninger. Blant dem var 20-25 tyske anti-nazistiske flyktninger. En av dem var Dadaist-maleren, billedkunstner og forfatteren Kurt Schwitters, som flyktet med sin familie.  HNoMS Fridtjof Nansen la ut fra Tromsø i grålysningen den 10 juni.

Den 10. juni 1940. De alliertes operasjon i Norge var avsluttet. 

De britiske og franske styrkene hadde tapt:

1. hangarskip, 2 kryssere og 9 destroyere pluss andre små fartøy. Tap av menn: 6.100 KIA.

Tapet for tyskerne var:

3 kryssere, 10 destroyere, og flere Ubåter. 

Tap av menn: 5.600 KIA.

Mange nordmenn mistet livet i tillegg.

Narvik, etter av de allierte hadde trukket seg ut

HMS Veteran (I.72) modified W-class destroyer

 HNoMS Fridtjof Nansen ankom Tórshavn på Færøyene den 13. juni og seilt videre kl. 06:00 den 16. juni til Rosyth i Skottland i selskap med seks andre norske krigsskip. De norske fartøyene 

HMS KELVIN (G.37) - K-class Destroyer

ble eskortert fra Tórshavn av den britiske jageren HMS Veteran og destroyeren HMS Kelvin. To trålere ble også med i konvoien under overfarten.

HNoMS Fridtjof Nansen

ankomst Rosyth den 18. juni. 

General Fleischer fikk føle den første motstanden og uviljen

Utenriksminister Halvdan Koht

fra utenriksminister Halvdan Kohts da Koht etter sigende av "plasshensyn" ikke verken tillot noen fra generalens stab heller hans adjutant å bli med til England. I tillegg kommer Koht med den klare beskjeden om at:

"Det var ikke bruk for noen militær stab nå når krigen var slutt".

Men det hører med til historien at Koht hadde selvsagt gjort plass til sin egen spesielt godt bekjente, Gerd Egede Nissen. Hun hadde absolutt ingen status innen regjeringen, men ble kamuflert som sekretær for Koht. I en krigstid var det for utenriksministeren viktigere at privatpersonen Gerd Egede Nissen kom med, enn general Carl Gustav Fleischers stab eller adjutant.

General Carl Gustav Fleischer med pipe - 1940

Det kan nevnes at general Fleischer, helten fra kampene ved Narvik, senere begikk selvmord med pistol som følge av Regjeringens holdning mot generalen (i Canada). Han var den eneste general som til da hadde tvunget tyske styrker til retrett. Den æren han ble vist av Nygaardsvoldregjeringen, var en ufattelig skammelig behandling. 

HNoMS Fridtjof Nansen

I ettertid har det blitt forsøkt med å unnskylde Koht sine handlinger med å påstå at HNoMS Fridtjof Nansen ikke var innredet for å ta med passasjerer. Videre at det var så trangt om plassen, at det var et meget begrenset antall som kunne bli med. Men HNoMS

Fridtjof Nansen var registrert med en besetning på 70, og de hadde funnet plass til 20-25

flyktninger som altså var mer viktig enn regjeringens militære

rådgivers stab og adjutant... 

Etter at HNoMS Fridtjof Nansen ankomst Rosyth den 18. juni, ble den gjort krigs-klar. 29. August ble den utplassert som patruljebåt ved Island som forsterkning for den britiske marine i området. 8. november gikk den på grunn utenfor Jan Mayen, og sank.

Etter hjemkomsten i 1945, burde regjeringen ha vært trukket til ansvar for sin handlemåte overfor generalen.

Generalmajor Torkel Hovland

Generalmajor Torkel Hovland, tidligere sjef for 6. Divisjon, kommenterte kapitulasjonsavtalen i sin bok: ”General Carl Gustav Fleischer - storhet og fall” side 236: 

”Ruge innledet straks kapitulasjonforhandlingene.

Han nøyde seg ikke med en våpenstillstandsavtale

for Nord-Norge, men han lot seg trekke inn i omfattende kapitulasjonsforhandlinger med general Falkenhorsts stab, som resulterte i Kapitulasjonserklæringen av 10. juni, ikke med et ord nevner at kampen skulle fortsette fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon".

Handelsminister og forsyningsminister Trygve Lie

Om den rent militære stilling forteller  Trygve Lie i boken "Leve eller dø" side 254:

"Ombord på Devonshire tenkte jeg på statsministerens ord, ikke en, men mange ganger. Nygaardsvolds dystre spådommer var gått i oppfyllelse. Folket, som vi lot bak oss, kunne vi ikke ta med. De militære styrker vi hadde hatt, eksisterte ikke mer". 

På side 243 i samme bok forteller Lie at Nygaardsvold under Regjeringskonferansen den 1.juni erklærte at "det ikke var mulig å holde striden gående lenger" og at "Hambro var helt enig i dette".

Av statsminister Johan Nygaardsvolds fore­drag i statsråd 7. juni

Statsminister Johan Nygaardsvold

 bare noen timer før Kongen og Regjeringen forlot landet, heter det bl.a.:

"Under disse forhold, og fordi det har vist seg umulig og skaffe Hæren ammunisjon og annet krigsmate­riell, vil det være håpløst for Norge å fortsette krigen".

Det som her kommer til uttrykk er da ikke bare at det er krigen i Norge som må bringes til opphør, men at Norge som stat ikke lenger er i stand til å fortsette krigen.

Kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit

Statsråd  Nils Hjelmtveit skriver i sin bok "Vekstår og Vargtid", side 188 at "vi er ganske overvun­net militært".

Halvdan Koht sin radiotale sent i opptak 9. juni 1940 fra Tromsø radio.

Utenriksminister Halvdan Koht

Halvdan Kohts syn kommer klart til uttrykk i boken "Fra skanse til skanse", side 164:

"Om ettermiddagen den 9. juni kom kringkastinga brått med kunngjeringa frå Konge og Regjering om bortflyttinga frå Noreg. Det var mi eiga røyst som bar ho fram, og det kjendes som eg forkynde dødsdomen over meg sjøl. I sammenheng med det fylgde meldinga fra general Ruge om at alle krigstiltak skulle slutte kl. 24. og forhandlingar med tyskarane ta til. Det var nederlaget som vart fastslegi og kunngjort".

Selv i en aldri så ulik kamp blir da ikke nederlaget fast­­slått og kunngjort før kampen er avsluttet, så en kan ikke logisk trekke annen slutning av Kohts uttalelser enn at han anså krigen for slutt.

Kong Haakon VII sin radiotale fra London 16. juni 1940.

Gratulasjonstelegram fra Wehrmacht-befehlshaber Norwegen General Falkenhorst til Generaloberst Dietl og hans menn for at de norske styrkene hadde
kapitulert. Sendt 10. juni 1940 kl. 21:50.

Für Ihren liebenswürdigen Glückwunsch und Ihre warmherzige Anteil-nahme sage ich Ihnen zugleich im Namen der mir unterstellten Truppen

herzlichen und aufrichtigen Dank.Die heute abgeschlossene Kapitulation der norwegische Wehrmacht be-endet einen Kampf, der bis sum Schluß von Gegner in ritterlicher Form geführt wurde. Der letzte Kampf General Dietl‘s wird bis in fernste Zeiten ein herrliches Ruhmesblatt in der Geschichte deutschen

Soldatentums bilden.Ihre an General Dietl und seine tapferen Gebirgsjäger gerichteten

Grüße und Wunsche hoffe ich bald übermitteln zu kommen

Heil Hitler!

Ihr

Falkenhorst.

Innledningen til Bjørnefjellsavtalen lyder:

K a p i t u l a t i o n s v e r h a n d l u n g e n

Zwischen dem Befehlshaber der deutschen Streitkräften in Nord-Norwegen, Generalleutnant Dietl, und dem vom Befehlshaber der norwegischen Truppen i Nordnorwegen, General Ruge, entsandten bevollmächtigten offizier, Oberstleutnant Wrede Holm, wurden folgende Kapitulationsverhandlungen abgeschlossen.

Bjørnefjellsavtalen ble undertegnet kl. 09:15 den 10. juni 1940. Vedlegget til avtalen er undertegnet kl 09:30 samme dag.

Hele Trondheimsavtalen lyder:

# Kapitulasjonsavtalen fra 1940: Zwischen dem dem deutschen Oberkommando in Norwegen, vertreten durch

Herrn Oberst im Generalstabe Buschenhagen und dem norwegischen Oberkommando, vertreten durch

Herrn Oberstleutnant im Generalstabe R.Roscher-Nielsen ist heute nachstehendes

A b k o m m e n

gesch1ossen worden:

In Anbetracht der tapferen Haltung der norwegischen 6. Division werden ihr fur die Niederlegung der Waffen nachstehende ehrenvolle Bedingungen gewährt:

§ 1.

Die gesamten norwegischen Streitkräfte legen die Waffen nieder und werden sie während der Dauer des gegenwärtigen Krieges nicht wieder gegen das Deutsche Reich oder dessen Verbundete ergreifen.

§ 2.

Das norwegische Oberkommando ubergibt sogleich die in seinem Gewahrsam befindlichen deutschen Kriegsgefangenen sowie eine Liste etwa abtransportierter Verwundeter und Gefangener. Das deutsche Oberkommando ubernimmt die Aufsicht uber die deutschen und die den alliierten Truppen entstammenden Verwundeten. Die ärztliche Betreuung ubernehmen die zuständigen norwegischen Stellen.

§ 3.

Das norwegische Oberkommando veranlasst die Niederlegung und Auslieferung aller vorhandenen Waffen, militärischen Fahrzeuge zu Lande und zu Wasser, der vorhandenen Vorräte an Munition, Gerät, Brennstoffen, Schmierstoffen, Bereifung und Sprengstoffen in unversehrtem Zustand. Bezüglich der vorhandenen Vorräte, die nicht übergeben werden können, wird ein vollständiges Verzeichnis übergeben, desgleichen uber alle Schiffe über 100 Tons. Das deutsche Oberkommando wird die für die Ernährung der Bevölkerung erforderlichen Fahrzeuge, welche ihm vollzählig und eindeutig auf einer Liste zu bezeichnen sind, freigeben.

§ 4.

Das deutsche Oberkommando wird nact erfolgter Auslieferung der deutschen Kriegsgefangen sowie der Waffen und weiteren Gegenstände die Entlassung der nicht beruflich dienenden Offiziere, Unteroffiziere und Mannschaften in ihre Heimat bewilligen. Berufssoldaten haben die Wahl zwischen Abgabe ihres Ehrenworts, in diesem Krieg nicht wieder gegen das Deutsche Reich oder seine Verbündeten die Waffen aufzunehmen, oder ehrenvoller Kriegsgefangenschaft.Den Offizieren verbleiben ihre persönlichen Waffen.

§ 5.

Das norwegische Oberkommando wird dem Deutschen Oberkommarndo umgehend ein vollständiges Verzeichnis aller angelegten Kampfhindernisse, z. B. Land- und Seeminen, Sperren, vorbereitete Sprengungen einschliesslich der von alliierten Truppen hergestellten, mit Lageskizzen sowie eine Skizze der sämtlichen vorhandenen Nachrichtenmittel (Draht, Funk usw.) übergeben.

Das norwegische Oberkommando wird dem deutschen Oberkommando alle erforderlichen, in seinem Bereich befindlichen Fahr zeuge und weiteren Räummittel zur Beseitigung der in vorigem Absatz bezeichneten Kampfhindernisse zu Lande und zu Wasser zur Verfügung stellen.

Das norwegische Oberkommando wird für die alsbaldige Benutzbarkeit der Flugplätze Bardufoss und Skaanland Sorge tragen. Das norwegische Oberkommando wird sich sogleich der Benutzung der vorhandenen Nachrichtenmittel zum Verkehr mit dem Ausland enthalten und Vorkehrungen treffen, dass auch durch Zivilbehörden und Privatpersonen kein funk- Telefon- und Telegrammverkehr mit den gegen das Deutsche Reich im Kriege befindlichen Staaten stattfindet. Der Grenzverkehr mit Schweden und Finnland bleibt in dem wirtschaftlich erforderlichen Umfang aufrechterhalten.

§6.

Das norwegische Oberkommando wird. auf Anforderung dem deutschen Oberkommando Schiffsraum unter seekundiger Führung in dem erforderlichen Ausmasse für Wehrmachtstransporte gegen Vergütung zur Verfügung stellen.

§ 7.

Die bereits vom norwegischen Oberkommando eingeleitete Demobilmachung wird auf die in Finnmarken stehenden norwegischen Truppen ausgedehnt, die Bestimmungen über die Niederlegung und Ablieferung der Waffen, des Geräts usw. treffen auf sie in gleichem Ausmass zu; ausgenommen sind 2 Bataillone und 1 batterie an der Ostfinnmärkischen Grenze. Diese versehen bis zur endgültigen Regelung des Grenzschutzes unter dem Befehl des Fylkesmannes von Finnmark und unter der Bezeichnung Grenzschuts-Polizei-Bataillon bezw.-Batterie den Grenzschutz wie bisher.

§ 8.

Das norwegische Oberkommando wird die zuständigen Behörden anweisen, den Forderungen der deutschen Wehrmacht zum Schutz Norwegens und zur Sicherstellung der Schiffs- und Luftfahrt in Bezug auf Lotsen- Seezeichen- und Leuchtfeuerwesen sowie auf den Wetterdienst zu entsprechen.

§ 9.

Dieses Abkommen tritt mit sofortiger Wirkung in Kraft. Zur Regelung von Einzelheiten seiner Durchführung ist der Verbindungsoffizier der deutschen Wehrmacht beim norwegischen Oberkommando bevollmächtigt. Das Abkommen ist in fünf deutschen und fünf norwegischen Ausfertigungen hergestellt.Für seine Auslegung ist der deutsche Text massgeblich.

Trondheim, den 10. Juni. 1940

Für das Deutsche Oberkommando gez. Buschenhagen Oberst im Generalstab

Für das norwegische Oberkommando gez. Roscher-Nielsen Oberstleutnant im Generalstab

Erängzung des Abkommens zwischen dem deutschen Oberkommando Norwegen und dem norwegischen Oberkommando vom 10. 6. 40.

In Ergänzung der Kapitulationsverhandlungen wurden folgende Bestimmungen zwischen

Oberst i. G. Buschenhagen und

Obstl. i. G, Roscher-Nielsen

am 11.6.40 in Narvik getroffen:

1. ) Die Grenzpolizeibataillone in Finnmarken werden dem deutschen Oberkommandounterstellt. Weisungen erhalten sie auf dem Wege über den Fylkesmann in Finnmark.
2. ) Distriksoffiziere rechnen nicht zu den Berufsoffizieren.
3. ) Zu den persönlichen Waffen der Offiziere gehören auch die Pistolen.
4. ) Die Übermittlung der Kapitulationsbedingungen und sonstiger Nachrichten des norwegischen Oberkommandos an die frühere norwegische Regierung in England wird nicht zugelassen. Dem norwegischen Oberkommando wurde ferner die sofortige Freilassung und Heimbeförderung aller deutscher Zivil-Internierten (auf norwegische Kosten) und die Freilassung solcher Norweger, die wegen Begünstigung Deutschlands z.B. Lotsen, festgesetzt waren, auferlegt.

Gez. Buschenhagen

Erich Buschenhagen og Ragnvald Roscher-Nielsen 10. juni 1940.
Bilde: Ulf Larsstuvolds bildesamling.

Oversatt til norsk:

Mellom den tyske overkommando i Norge - representert ved oberst i Generalstaben Buschenhagen - og den norske overkommando - representert ved oberstløytnant i Generalstaben Roscher Nielsen er i dag sluttet følgende avtale:

I betraktning av den tapre holdning som den norske 6. divisjon har vist, innrømmes den følgende ærefulle betingelser for å legge ned våpnene:

§1

Samtlige av de norske stridskrefter legger våpnene ned og forplikter seg til ikke å gripe til våpen igjen mot Det tyske Rike eller dets allierte så lenge den nå pågående krig varer.

§2

Den norske overkommando utleverer straks de tyske krigsfanger som er i dens varetekt samt en liste over tyske sårede og fanger som måtte være brakt ut av landet. Den tyske overkommando overtar oppsynet over de tyske og allierte sårede. Sykebehandlingen overtas av ansvarlige norske institusjoner.

§3

Den norske overkommando sørger for at alle våpen legges ned og overleveres sammen med alle militære transportmidler til lands og til sjøs, forråd av ammunisjon, materiell, brenselstoffer  smøreolje, bilringer og sprengstoffer i ubeskadiget stand. Forråd som ikke kan overleveres skal det gies en fullstendig fortegnelse over, likeledes over alle fartøyer over hundrede tonn. Den tyske overkommando forplikter seg til å frigi de transportmidler som er nødvendig for befolkningens forsyning, og over disse skal der settes opp en fullstendig og utvetydig liste.

§4

Efter utlevering av de tyske krigsfanger, samt våpen og militærutstyr, vil den tyske overkommando tillate offiserer og underoffiserer og menige som ikke er yrkesmilitære å vende tilbake til sine hjemsteder. Yrkesmilitære har valget mellom å gi sitt æresord og ikke mer å kjempe mot Det tyske Rike eller dets allierte i denne krig, eller ærefullt krigsfangenskap. Offiserene får beholde sine personlige våpen.

§5

Den norske overkommando skal straks gi den tyske overkommando en fullstendig fortegnelse over alle utførte kamphindre f.eks. land- og sjø-miner  sperringer, forberedte sprengninger, også de som er utført av allierte tropper med skisse over hvor de ligger, samt en skisse over alle sambandsmidler (ledningsnett og radio m.v.).

Den norske overkommando skal stille til rådighet for den tyske overkommando i dens område forhåndenværende fartøyer og andre redskaper som trenges til å fjerne kamphindre til lands og tilsjøs som er nevnt i forrige avsnitt.

Den norske overkommando sørger for at flyplassene Bardufoss og Skånland snarest settes i brukbar stand.

Den norske overkommando skal videre straks avholde seg fra å bruke de forhåndenværende sambandsmidler til å kommunisere med utlandet, og sørge for at det heller ikke gjennom sivile myndigheter eller privatpersoner finner sted noen radio-, telefon- eller telegraf-korrespondanse med de stater som Det tyske Rike er i krig med.

Grenseforbindelsene med Sverige og Finland opprettholdes i det omfang de økonomiske forhold krever det.

§6

På forlangende og mot vederlag stiller den norske overkommando til rådighet for den tyske overkommando sjøtransportmidler under sjøkyndig ledelse i nødvendig omfang for militærtransporter.

§7

Den demobilisering som allerede er innledet av den norske overkommando gjøres også gjeldende for de norske tropper i Finnmark. Bestemmelsen om å legge ned og avlevere våpen og utstyr, osv. gjelder i samme utstrekning for dem. Unntatt er to bataljoner og et batteri ved grensen i Øst-Finnmark. Inntil grensevakten er endelig ordnet skal disse som hittil ha vakten under befaling av fylkesmannen i Finnmark, under navn henholdsvis Grensevaktpolitibataljon og Grensevaktpolitibatteri.

§8

Den norske overkommando gir de ansvarlige myndigheter ordre til å imøtekomme de krav som den tyske krigsmakt måtte stille mht los-, sjømerke- eller fyrvesenet samt mht værvarsling for å beskytte Norge og å sikre skips- og luftfarten.

§9

Denne avtale trer i kraft øyeblikkelig. Den tyske sambandsoffiser ved den norske overkommando har fullmakt til å ordne detaljspørsmål i forbindelse med avtalen. Avtalen er utferdiget i fem tyske og fem norske eksemplarer. I tvisttilfelle legges den tyske tekst til grunn.Trondheim, den 10. Juni. 1940

For den tyske overkommando Buschenhagen (sign) Oberst i Generalstabe

For den norske overkommando R. Roscher Nielsen (sign) Oberstløytnant i Generalstaben

Følgende bestemmelser kommer i tillegg til de

fra overgivelsesforhandlinger mellom

Oberst iG Buschenhagen og

Obstl. iG, Roscher-Nielsen

Den  11/06/40 i Narvik:

1. Grensepolitiets bataljoner i Finnmark er satt under den tyske overkommandoen. Instruks mottas ved hjelp av Fylkesmann i Finnmark.
2. Distriktoffiserer er ikke å regne som profesjonelle offiserer.
3. Til offiserenes personlige våpen, hører håndvåpenet.
4. Videreformidling av vilkårene i overgivelsesavtalen eller andre nyheter fra den norske overkommando til den tidligere norske regjering i England er ikke tillatt. Den norske overkommando må også sørge for umiddelbar løslatelse og repatriering av alle internerte tyske sivile  (på Norges bekostning) og overføring av slike nordmenn som kan være til Tysklands fordel. Piloter er pliktig og løslates.

Gez. Buschenhagen

To dokumenter, nr. 144 teleprinter-beskjed til Gruppe Narvik 11. juli om Trondheimsavtalen dagen før, mellom Buschenhagen og Roscher-Nielsen. Her nevnes ny overenskomst den 11/6 mellom de samme personene. Det andre: ordre av 7/7 til tidl. forsvarssjef i Finnmark viser til Trondheimsavtalen og tillegg av 11/6 i Narvik. Det framgår at de norske styrkene er satt under tysk kommando.

Fjernmelding sendt til OKW klokken 23:00 den 10. juni 1940

Fjernskrivermelding sendt til OKW klokken 23:00 den 10. juni 1940 - Første del

Fjernskrivermelding sendt til OKW klokken 23:00 den 10. juni 1940 - Andre del

Fjernskrivermelding sendt til OKW klokken 23:00 den 10. juni 1940 - Tredje del

 

Boken "Tokt ved neste nymåne. Felttoget 1940 - Invasjon med kamera og panservogn" av forfattere Odd V. Aspheim og Guri Hjeltnes. Utgitt 1990, gjengir kapitulasjonsavtalen fra Trondheim fra side 203. 

Tokt ved neste nymåne. Felttoget 1940 - Invasjon med kamera og panservogn

Denne boken kan også leses på Nasjonalbibliotekets sider med norsk IP-adresse. 

https://tinyurl.com/2p84ky78

PS: I Riksarkivet finnes bilder Amerikansk mikrofilm som inneholder beslaglagte tyske dokumenter som forteller en god del som interesserte bør lese. Bl.a Krigsdagbøkene fra Narvik.  

Kriegstagebuch Nr. 2 der Gruppe XXI - 09.04.1940-26.04.1940

https://tinyurl.com/2nuxmj9x

"Die gesamten norwegichen Streitkräfte"

Kapitulasjonen den 10. juni 1940 har siden vært gjenstand for en hissig debatt i mange år. To syn står fortsatt steilt mot hverandre: 

1.   Det var bare de norske styrkene i Nord-Norge som la ned våpnene, mens Norge som stat fortsatt var krigførende under ledelse av regjeringen i London

2.   Kapitulasjonen var total, Norge la ned våpnene og var ikke lenger i krig.

Årsaken til den hissige diskusjonen er synet på rettsoppgjøret etter krigen. Mange ble dømt for en rekke retroaktive provisoriske anordninger som totalt bryter med Grunnlovens § 97 og menneskerettighetene artikkel 15. I tillegg ble mange domfelt for "bistand til fienden", men om landet hadde kapitulert og ikke lenger var i krig, var det vel heller ingen "fiende", og dermed ble de dømt på feil grunnlag. 

Etter krigen har det blitt prentet inn i alles hoder at det først og fremst bare var de som ble rammet av rettsoppgjøret eller var tilhengere av NS som har hevdet at kapitulasjonen var total. Men ganske mange som i dag begynner å se på helheten og på historiske fakta i saken, ser at historieskriverne etter 2. verdenskrig har forsøkt å unndra sannheten om mangt for det norske folk. Særlig Arbeiderpartiets egne folk og deres venner. 

Den andre siden, som til tider har omfattet mange faghistorikere og jurister som enten av egeninteresse for ikke å bli rammet av stigmatisering mm fra Arbeiderpartiets "vennekrets", eller at de var direkte innblandet i saken før, under eller etter krigen, har ment at det bare var stridskreftene som kapitulerte (Å "eie" NRK og ha de fleste avisene i sin hule hånd, kommer godt med når historien skal omskrives). Norges regjering dro ut av landet for å fortsette kampen derfra. Den inngikk ingen avtale om fred, og Norge var altså fortsatt i krig. De har totalt unnlatt å se på at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting ikke var folkevalgt etter grunnlovens §49, men utgått av seg selv, og med det en ulovlig regjering og et ulovlig storting som satt. Videre ser de på "Elverumsfullmakten" som et lovlig konstitusjonelt vedtak, tiltross for at det aldri ble fattet et slikt vedtak og de mener det finnes belegg for bruk av konstitusjonell nødrett.

Debatten har ofte konsentrert seg om teksten til kapitulasjonsavtalen, særlig om uttrykket "die gesamten norwegischen Streitkräfte" som betyr "de samlede" eller "samtlige" norske stridskrefter, og om dette refererer til hele det norske forsvaret, eller bare til 6. divisjon  som var den eneste norske styrken som fortsatt var i kamp på norsk jord. Enkelte er så trangsynte at de kaller uenigheten om betydningen av ordene i kapitulasjonsavtalen som filologiske spissfindigheter som ikke kan ha hatt noen betydning for hva den enkelte valgte å gjøre, og at hovedsaken måtte være om man aksepterte London-regjeringen som den eneste lovlige regjering eller ikke. Men om disse hadde holdt seg til realitetene, hadde de visst at av en bevisst valgt avisutklipp om ordlyden i kapitulasjonsavtalen, var med på å gi dødsstraff for den ene tiltalte under rettsoppgjøret. 

Brev til Stortinget fra overrettssakfører Sverre Helliksen
Del 1.

Brev til Stortinget fra overrettssakfører Sverre Helliksen 

Del 2.

Brev til Stortinget fra overrettssakfører Sverre Helliksen 

Del 3.

Brev til Stortinget fra overrettssakfører Sverre Helliksen 

Del 4.

Fred i Norge - Dagbladet 10. juni 1940

"Den knappe melding fra den norske overkommando i Tromsø gjør sterkere inntrykk på alle norske enn noen stormelding fra krigsfrontene i Europa. Hele Norge har nå betingelsesløst underkastet seg den tyske okkupasjon, de allierte tropper har forlatt landet som står uten hjelp.

To måneder har krigstilstanden i Norge vart, og den norske overkommando gir nå etter for den tyske overmakten…" 

Statsminister Johan Nygaardsvold

Johan Nygaardsvold i sin radiotale "Tap ikke motet!" den 25. juni 1940:

"...Vi mente imidlertid at vi hadde plikt på oss til å forsøke om det ikke skulle være noen som helst mulighet for at iallfall en liten del av Norge kunne bli bevart for norsk administrasjon og norsk selvstyre. Med Sverige som formidler forsøkte vi derfor om ikke en slik ordning kunne oppnåes. Men Tyskland ga oss ikke engang et svar. Det stod da ingen annen utvei åpen enn å nedlegge våpnene og sende våre tapre soldater hjem. Jeg vet at denne beslutning var et hårdt slag for alle disse. De hadde i ca. 2 måneder kjempet og kjempet tappert mot de som hadde overfalt vårt land, og nettopp da, da Regjeringen fandt seg nødt til å ta beslutning om nedleggelse av våpnene, hadde våre tropper samen med de allierte styrker vunnet, kanskje den eneste virkelige seier til lands som de allierte styrker inntil da kunne peke på, nemlig gjenerobringen av Narvik. Og i oppnåelsen av denne seier hadde våre soldater den største og mest avgjørende andel. Deres mot og deres kampvilje vil leve i minnets glans slekter framover i tiden. Ved siden av beslutningen om våpennedleggelse og demobilisering, måtte også Regjeringens stilling etter at hele Norge var okkupert av tyskerne tas opp til overveielse.Men før jeg går nærmere inn på det spørsmålet, vil jeg gjerne si noen ord om det arbeid som Regjeringen utførte i de to måneder krigen varte..."

Altså Nygaardsvold selv innrømte at regjeringen var med på å initiere og fullt inneforstått med kapitulasjonen den 10. juni 1940 og at krigen for Norges del "varte i to måneder".

  

Ambassadør Erik Andreas Colban

Ambassadør Erik Andreas Colban:

"Norge inngikk aldri noen direkte formell allianseavtale med de andre krigførende land. ( Norge var derfor ikke en av de allierte.)"

Stortingets juridiske rådgiver
og medlem av Stortingets
folkerettskommisjon Harald Bredo Holthe 

Folkerettsekspert, høyesterettsadvokat Harald Bredo Holthe, skrev i Dagsposten den 6. august 1940 en artikkel med tittelen «Krig». Før krigen var han medlem av Stortingets Folkerettskommisjon. Etter krigen ble han konstituert som fylkesmann i Sør-Trøndelag:

”Å bestemme tidspunktet for en krigs begynnelse og slutt er i rettslig henseende nødvendig. Dype endringer i de de rettslige situasjoner følger derav . Enkelte lover suspenderes og andre trer i kraft under en krig. Okkupantens rettigheter og forpliktelser under invasjonen og krigen er delvis av annet omfang enn efter at våbnene er nedlagt.

Norge kom i krig med Tyskland den 9. april i år. Krigen opphørte den 9. juni, da våbnene i Norge blev nedlagt. Den tyske krigserklæring av 23. april får i denne forbindelse ikke betydning. Vårt folks standpunkt og vårt Stortings standpunkt før krigen var ubetinget nøytralitet. Så langt vårt land evnet, blev denne linjen holdt. Nøytraliteten tjener fredens opprettholdelse. Det norske folk har aldri – og under ingen omstendigheter på konstitusjonelt vis – inngått allianseavtale med Storbritannia, vi har aldri gått med på å engasjere oss i en verdenskamp. Sympatier og vennskap er ethvert menneske berettiget til å slutte efter egen prøvelse og samvittighet. Overfor okkupasjonsmakten plikter nu enhver i Norge ikke å utvise noen form for fiendtlig handling. Om nordmenn i utlandet velger å gå til krig for Storbritannia, er det en frivillig sak. Norge som stat bindes ikke. Verken Kongen eller regjeringen Nygaardsvold er berettiget til å la den norske stat være krigførende for Storbritannias sak. Storbritannia har intet rettskrav på at så skal skje. Ingen av de krigførende makter har krav på at vårt folk trekkes inn i Europas og verdens uløste spørsmål, for hvilke krig føres. Det norske folk har nu krav på ikke å bli trukket inn i bitterheten, hatet, villheten og ødeleggelsen. Vårt folks heder og verdighet i dag – da vårt land er okkupert – er ikke knyttet til kamp, men til redelig arbeid. Vi plikter å unngå konflikter, men har rett og plikt til å hevde våre krav i henhold til folkenes rett."

  

Professor Hans Fredrik Dahl

Historiker, professor Hans Fredrik Dahl:

"Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren".

Historieprofessor Sverre Steen

Historieprofessor Sverre Steen ved Oslo Universitet (Overtok etter Halvdan Koht i 1938) og var medlem av Undersøkelseskommisjonen av 1945: 

”Det var sommeren 1940 ikke en ualminnelig mening at krigen mellom Norge og Tyskland egentlig sluttet 9. juni, og at nordmenn som fortsatte krigen i utlandet var å betrakte som frivillige som ikke bandt staten Norge.”

Krigshistoriker Sverre Hartmann

Statsstipendiat i historie, cand. Jur. Sverre Hartmann, skriver i sin bok ”Søkelys på 1940” side 50:

”Dermed bør man kunne fastslå at den faktiske krigstilstand ble opphevet i og med den ensidige norske meddelelse til fienden via nøytralt tredje makt, og at denne opphevelse av den faktiske krigstilstand i forpliktende former ble låst fast for den annen verdenskrigs varighet gjennom Trondheimsavtalens hovedbestemmelse.”

Professor Hersch Lauterpacht

Professor Hersch Lauterpacht i Oppenheim International Law, 

bind II:

"Under den andre verdenskrig, Norge, Belgia ….. var ikke (en del av de) allierte.".

Sovjet brøt de diplomatiske forbindelser med den norske regjering 8. mai 1941 av den grunn at Norge ikke lengre var en suveren med okkupert stat. Noten hadde følgende ordlyd:

"I betraktning av at Norge ikke lengre er en suveren stat og at U.S.S.R. ikke er diplomatisk representert i Norge, meddeler utenrikskommisariatet at Sovjetregjeringen anser den norske sendemanns fullmakter for å ha trådt ut av kraft den 8. mai 1941".

Den norske sendemann, Einar Maseng ble bedt om å forlate Moskva.

Utenriksminister
Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov

Den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov sa på Paris-konferansen i 1946:

"Norge har ikke krav på krigserstatning fordi landet ikke hadde deltatt i krigen".

Den svenske regjering anså heller ikke Norge som en suveren stat, og at den kapitulerte norske regjering i London var uten innflytelse og styringsmuligheter over Norge.

Per Albin Hansen

Sveriges statsminister og leder for socialdemokraterna, Per Albin Hansen sa i en tale i Ludvika den 7. juli 1940:

"Viktigast ur vår synspunkt är att striderna mellan Norge og Tyskland upphört." 

Etter hvitboken ”Sveriges förhollande til Danmark och Norge", tok Sverige de statsrettslige konsekvensene av det faktum at stridighetene mellom Tyskland og Norge var opphørt ved hjemsendelsen av de internerte norske troppene fra 1. divisjon som hadde rømt inn i Sverige etter kampene i Østfold, med den begrunnelsen:

”Sedan det efter fiendtligheternas slut konstaterats att nån innvänding deremot icke mötts från de interesserade parternas sida, tillots de internerade att återvända til sina hemländer” 

Hadde Norge fortsatt vært deltaker i krigen, ville den svenske hjemsendelsen av norske internerte soldater vært i klar strid med Haag-konvensjonen. 

Den svenske regjering hadde heller ikke opprettholdt noen normale forbindelser med den norske regjering i London etter tyskernes felttoget i Norge var over. Av den grunn nektet Sverige å anerkjenne noen ny minister ved legasjonen i Stockholm etter Wollebæks død høsten 1940 (Kilde: " Et flyktningesamfunn vokser fram" av Ole Grimnes s 71). Jens Steenberg Bull ble værende som charge d`affaires ved legasjonen. Fra juni 1941 nektet Sverige å anerkjenne alle nyansettelser, tross eksilregjeringens krav om å få militær- og marineattasjeen oppført på diplomatlisten, måtte disse leve i Stockholm som privatpersoner.

BRAKT TIL TAUSHET: Oliver Langeland (t.v.), Milorg-sjef i Oslo, ble utsatt for det kanskje styggeste angrep på ytringsfriheten her i landet etter krigen. Hans knallharde og krasse kritikk av det såkalte landssvikoppgjøret truet med å trekke teppet bort under hele oppgjørets legitimitet.

Arbeiderpartiet måtte finne en vei til å få stoppet bøkene "Dømmer ikke" fra 1948 og "For at I ikke skal dømmes" fra 1949 av millorgsjef i Oslo D-13, Oliver H Langeland som rystet Arbeiderpartiets toppmenn langt inn i beinmargen. Det er første gang en bok har vært hovedtema i statsråd, men Langeland med sine bøker greide det mesterstykke. Regjeringen  i statsråd oppnevnte to av landet fremste advokater til å undersøke om de to bøkene Langeland hadde skrevet kunne rammes av straffeloven. Etter rettslige avhør av 125 personer, deriblant flere av krigsårenes ledende nordmenn, ble det reist tiltale. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 9. desember 1949, ble Langeland frifunnet. Men hans to bøker, ble inndratt. 11. januar 1952 avviste Høyesterett Langelands anke og ila ham 800 kroner i saksomkostninger.

Sakens akter ble arkivert, glemt og gjemt på samme måte som den rakryggede frihetskjemperen som nå skulle fjernes fra historien. Han er demonstrativt utelatt fra alle verk som omhandler krigen, endog fra Norsk Krigsleksikon som utkom så sent som i 1995...

En av flere grunner, var bl.a at Langeland røpet at Einar Henry Gerhardsen selv innledet forhandlinger med tyskerne sommeren 1940.
Utsnitt av brevet fra Einar Gerhardsen fra juli 1940 der han anbefaler samarbeide med tyskerne. (Kilde til brevet: Arbeiderbevegelsens arkiv. Anders Frihagens arkiv. "Udatert materiale fra Stockholmstiden 1940-1942). Brevet ble sendt med kurer til sentrale AP-politikere i Stockholm bl.a. Martin Tranmæl. Det er historiker Finn Olstad som fant brevet i arkivet på 1990-tallet. Hele brevet i sin helhet er å finne i den nypubliserte boken fra 2010 av den tidligere inndratte boken "Forat I ikke skal dømmes" fra 1949 av Milorgs D-13 major Oliver H. Langeland. Brevet underbygger Langelands anføringer at ledende politikere, særlig fra Arbeiderpartiet og Mot dag-aktivister, slapp straffeforfølgelse under landviksoppgjøret.

Utsnitt av Einar Gerhardsens brev vedrørende forslag til samarbeide med tyskerne fra juli 1940.

Fleischers grav på Vår Frelsers gravlund

Da general Fleischers aske ble ført tilbake til Norge etter krigen, nektet regjeringen Gerhardsen ham en statsbegravelse. Til tross for tilstedeværelsen av Kongen, Kronprinsen og representanter for alle andre deler av det norske samfunnet, møtte ingen representanter for regjeringen eller Arbeiderpartiet i begravelsen. 

Når et monument for å hedre hans minne skulle avdukes ved hovedkvarteret til 6. divisjon. Også denne gangen var Kongen tilstede, men nok en gang viste regjeringen og Arbeiderpartiet den samme manglende respekt for generalen.

Byste av general Fleischer ved 

Krigsskolen på Linderud i Oslo.

Som eksempel på eksilregjeringens virke:

15.april 1942 ble det gjort en endring i ekteskapsloven som gjorde det mulig for nordmenn å gifte seg på nytt i England uten først å ha fått innvilget skilsmisse fra ektefellen som var igjen hjemme i Norge. Ikke ble ektefellen heller informert om det nye ekteskapet. Denne endringen i ekteskapsloven ble med rette kalt for "Bigamiloven". Den ble opphevet den 3. oktober 1945.

Det er opplyst at hele 61 slike giftermål ble inngått i løpet av disse 3,5 årene. Hovedsaklig var det administrasjons-ansatte i eksilregjeringen som benyttet seg av denne lovendringen. Noen kom tilbake til Norge etter krigen med britisk kone. Der ventet en uvitende norsk kone med deres felles barn. Sviket fra ektemannen var ille, men verre var det at den eksilregjering i London hadde satt sitt stempel på sviket.     

Link til andre innlegg som denne saken vedgår: 

• Da Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet ville gi Norge til Sovjet
• Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting. En ulovlig regjering og et ulovlig storting.
• Opptakten til krigsutbruddet i Norge.
• Var Norge i krig etter 10. juni 1940?
• Gyldigheten av "Elverumsfullmakten".
• Bruk av konstitusjonell nødrett.
• Landssvikoppgjøret var rettsstridig og klart et grunnlovsbrudd

Ord det er greit å minne enkelte ekstremradikale
sosialister om

Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap. 

Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet.

Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven § 23, Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.

Use of copy-protected material is protected by the Fair Use Clause by the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism, and/or educational use.