Bruk av konstitusjonell nødrett:
Av Jim T. Slaaen
 |
| Eksilregjeringen samlet rundt kongens bord i Norges Ambassade i 25 Belgrave Square, London |
Eksilregjeringen hevdet "konstitusjonell nødrett" som forsvar for seg, selv om det var bl.a. tilsidesettelse av Grunnlovens §§ 17, 81, 96 og 97
 |
| Grunnlovens § 17 |
 |
| Grunnlovens § 77 |
 |
| Grunnlovens § 78 |
 |
Grunnlovens § 79
|
 |
| Grunnlovens § 80 |
 |
| Grunnlovens § 81 |
 |
| Grunnlovens § 96 |
 |
| Grunnlovens § 97 |
Her følger et lite utvalg rundt "Konstitusjonell Nødrett" fra boken "Elverumsfullmakten" av John Sand:
På grunn av opinionens voksende trykk, fant Stortingets presidentskap det nødvendig å få klarlagt forholdet rundt konstitusjonell nødrett og anmodet professor Professor Dr. Frede Castberg om å gi en betenkning "med klar definisjon av hva der forståes med konstitusjonell nødrett."
Castbergs betenkning, datert Oslo 22. januar 1953, ble oversendt Utenriks- og Konstitusjonskomiteen til vurdering og innstilling. Denne ble behandlet i stortingsmøte 31.mars.1955, og etter en kort og mer kringgående enn inngående debatt, vedlagt protokollen.
Om anvendelse av konstitusjonell nødrett uttaler Castberg i sin betenkning blant annet: "Forutsetningen er at verdien av de interesser som skal ivaretas, har en sterk overvekt overfor de interesser som krenkes ved at de vanlige regler tilsidesettes. Handlingen må være i harmoni med de vurderinger som ligger til grunn for forfatningen. Den må være i forfatningens ånd. Humanitære verdier og åndsfrihetens prinsipper setter visse uoverstigelige grenser for nødretten. Nødrettshandlingen må for å være rettsmessig stemme med rettsoverbevisningen i folket.
Videre heter det i samme betenkning: ”Nødrett innebærer en stor fare for misbruk. Vår politiske historie fra og med 1940 har skapt en viss tendens til å bruke ordet nødrett. Å påberope seg nødrett, undertiden på en temmelig lettsindig måte. Det må aldri glemmes at den konstitusjonelle nødrett skal være en virkelig nødutvei. Den skal ikke være en snarvei til å realisere formål som ikke lar seg realisere i overensstemmelse med forfatningen. I folkeretten går man ut fra at bestemmelser som regulerer de krigførendes kamphandlinger, skal ha ubetinget gyldighet. De folkerettslige regler det her gjelder, har nemlig selv fastsatt de unntakelser som skal gjelde fra hovedreglene.”
Fra sin bok "Fra norsk og fremmed statsliv" side 27, spør professoren: "Hva er så spesielt i norsk statsrett. Betingelsene for at et statsorgan skal være berettiget til å handle i kraft av konstitusjonell nødrett?"
Professorens svar er: "Det må dreie seg om en handling som er nødvendig."
På side 28 i samme bok fortsetter professoren: "Et annet viktig moment er de retts hensyn som man ved nødrettshandlingen setter seg ut over. Det skal for eksempel langt mer til for at man i Norge skal kunne godkjenne en tilbakevirkende straffelov39 som en påkrevet nødsforanstaltning, enn f or at man skal kunne aksept¬ere en tilsidesettelse av en mindre vesentlig formforskrift. Det er overhodet vanskelig å tenke seg en situasjon da det skulle være en be¬rettiget nødsforanstaltning å krenke en av de mest fundamentale frihetsgarantier vår grunnlov inneholder."
I "Minner" skriver Castberg side 190 om professor Jon Skeie: "Skeie har ikke villet anerkjenne gyldigheten av de provisoriske anordninger som regjeringen utferdiget i London på basis av den konstitusjonelle nødrett, og han har, her forøvrig på linje med professor Andenæs og meg, hevdet at visse provisoriske anordninger ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med grunnloven”. I Undersøkelseskommisjonens innstilling side 287 står det i avsnittet "Konstitusjonell nødrett” bl.a.: "Men ett utgangspunkt står fast: Det å vises den største forsiktighet når det gjelder å godkjenne handlinger som ligger utenfor den ramme som Grunnloven har trukket oppfor de enkelte statsmakter myndighet. En svakhet her innbyr til utglidning, til i realiteten å rokke ved de faste punkter i vårt statsliv”.
Videre uttaler kommisjonen side 288-89: "Forutsetningen for anvendelse av konstitusjonell nødrett er at det foreligger en akutt fare som bare kan avverges ved ekstraordinære tiltak som den kompetente statsmakt ikke selv har anledning til å sette i verk”. Men ikke enhver fare av den art kan berettige bruk av konstitusjonell nødrett. Faren må representere et nytt faremoment, som den statsmakt som har kompetanse i spørsmålet, ikke har hatt anledning til å ta standpunkt til".
I kommisjonens innstilling heter det også (side 289): "Undersøkelseskommisjonen antar altså at den fare det her var tale om - krigstrusselen og de fremkomne trusler - i seg selv ikke var av den art at det kunne gi anledning til å anvende konstitusjonell nødrett".
I dag gjelder konstitusjonell nødrett som forutsettes i Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven) av 15. des. 1950. I 1940 til 1945 eksisterte ikke beredskapsloven i den form den fikk i 1950.
På grunn av opinionens voksende trykk, fant Stortingets presidentskap det nødvendig å få klarlagt forholdet rundt konstitusjonell nødrett og anmodet professor Professor Dr. Frede Castberg om å gi en betenkning "med klar definisjon av hva der forståes med konstitusjonell nødrett."
Castbergs betenkning, datert Oslo 22. januar 1953, ble oversendt Utenriks- og Konstitusjonskomiteen til vurdering og innstilling. Denne ble behandlet i stortingsmøte 31.mars.1955, og etter en kort og mer kringgående enn inngående debatt, vedlagt protokollen.
Om anvendelse av konstitusjonell nødrett uttaler Castberg i sin betenkning blant annet: "Forutsetningen er at verdien av de interesser som skal ivaretas, har en sterk overvekt overfor de interesser som krenkes ved at de vanlige regler tilsidesettes. Handlingen må være i harmoni med de vurderinger som ligger til grunn for forfatningen. Den må være i forfatningens ånd. Humanitære verdier og åndsfrihetens prinsipper setter visse uoverstigelige grenser for nødretten. Nødrettshandlingen må for å være rettsmessig stemme med rettsoverbevisningen i folket.
Videre heter det i samme betenkning: ”Nødrett innebærer en stor fare for misbruk. Vår politiske historie fra og med 1940 har skapt en viss tendens til å bruke ordet nødrett. Å påberope seg nødrett, undertiden på en temmelig lettsindig måte. Det må aldri glemmes at den konstitusjonelle nødrett skal være en virkelig nødutvei. Den skal ikke være en snarvei til å realisere formål som ikke lar seg realisere i overensstemmelse med forfatningen. I folkeretten går man ut fra at bestemmelser som regulerer de krigførendes kamphandlinger, skal ha ubetinget gyldighet. De folkerettslige regler det her gjelder, har nemlig selv fastsatt de unntakelser som skal gjelde fra hovedreglene.”
Fra sin bok "Fra norsk og fremmed statsliv" side 27, spør professoren: "Hva er så spesielt i norsk statsrett. Betingelsene for at et statsorgan skal være berettiget til å handle i kraft av konstitusjonell nødrett?"
Professorens svar er: "Det må dreie seg om en handling som er nødvendig."
På side 28 i samme bok fortsetter professoren: "Et annet viktig moment er de retts hensyn som man ved nødrettshandlingen setter seg ut over. Det skal for eksempel langt mer til for at man i Norge skal kunne godkjenne en tilbakevirkende straffelov39 som en påkrevet nødsforanstaltning, enn f or at man skal kunne aksept¬ere en tilsidesettelse av en mindre vesentlig formforskrift. Det er overhodet vanskelig å tenke seg en situasjon da det skulle være en be¬rettiget nødsforanstaltning å krenke en av de mest fundamentale frihetsgarantier vår grunnlov inneholder."
I "Minner" skriver Castberg side 190 om professor Jon Skeie: "Skeie har ikke villet anerkjenne gyldigheten av de provisoriske anordninger som regjeringen utferdiget i London på basis av den konstitusjonelle nødrett, og han har, her forøvrig på linje med professor Andenæs og meg, hevdet at visse provisoriske anordninger ble gitt tilbakevirkende kraft i strid med grunnloven”. I Undersøkelseskommisjonens innstilling side 287 står det i avsnittet "Konstitusjonell nødrett” bl.a.: "Men ett utgangspunkt står fast: Det å vises den største forsiktighet når det gjelder å godkjenne handlinger som ligger utenfor den ramme som Grunnloven har trukket oppfor de enkelte statsmakter myndighet. En svakhet her innbyr til utglidning, til i realiteten å rokke ved de faste punkter i vårt statsliv”.
Videre uttaler kommisjonen side 288-89: "Forutsetningen for anvendelse av konstitusjonell nødrett er at det foreligger en akutt fare som bare kan avverges ved ekstraordinære tiltak som den kompetente statsmakt ikke selv har anledning til å sette i verk”. Men ikke enhver fare av den art kan berettige bruk av konstitusjonell nødrett. Faren må representere et nytt faremoment, som den statsmakt som har kompetanse i spørsmålet, ikke har hatt anledning til å ta standpunkt til".
I kommisjonens innstilling heter det også (side 289): "Undersøkelseskommisjonen antar altså at den fare det her var tale om - krigstrusselen og de fremkomne trusler - i seg selv ikke var av den art at det kunne gi anledning til å anvende konstitusjonell nødrett".
I dag gjelder konstitusjonell nødrett som forutsettes i Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold (beredskapsloven) av 15. des. 1950. I 1940 til 1945 eksisterte ikke beredskapsloven i den form den fikk i 1950.
|
 | ||||
Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap.
|
