Da Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet ville gi Norge til Sovjetunionen

På Arbeiderpartiets Landsmøte i Oslo den 14. til 16. mars 1930, vedtok partiet
sitt antimillitære strategi som skulle få katatrofale konsekvenser bare ti år etter. 

Da Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet 
ville gi Norge til Sovjetunionen.

av J. T. Slaaen

Dette blogg-innlegget, er et av en liten serie på eksempler på grunnlovsbrudd og straffelovbrudd begått av politikere og partier representert i regjering og/eller på Stortinget i Norge. Lovbrudd som en del av dem har fått gått upåaktet hen uten at det har fått strafferettslig konsekvenser for lovbryterne. En utvikling som dessverre har blitt mer en vane enn unntak. Folk bør begynne å sette spørsmålstegn ved de politikerne og partiene som skal være representanter for deg og meg som folkevalgte. 

Ignorance is the single greatest tool of oppression

Personer som har blitt gitt et embete som det burde være et minstekrav at de holder seg på rett side av loven. Dessverre har historien mange eksempel på folkevalgte som får begå lovbrudd, alvorlige og grove lovbrudd, sågar Grunnlovsbrudd, høyforræderi og grovt landssvik, uten at det har ført til noe rettslige konsekvenser for disse lovbryterne, forræderne og landssvikerne , tiltross for at lovverket i Norge burde tilsi noe annet.

Gro Harlem Brundtland og sosialistene i full panikk over hva som blir fortalt

Arbeiderpartiets valgplakat (Fane fra Rjukan i Telemark i 1907) som tydelig viser båndene til
kommunismen og Arbeiderpartiets revolusjonære tendenser.

Quisling hadde i perioden 15. september til 3. desember1930 tretten store artikler under samletittelen "Russland og vi" i Oslo-avisen Tidens Tegn. Skriverier som ikke var særlig flatterende for Russlands kommuniststyre. Det likte sosialistene i Norge særdeles dårlig, og var grunnen til at AP, LO og NKP kom med angrep og beskyldninger mot Quisling, som igjen førte til rabalder i trontaledebatten 7. april 1932 der Quisling la frem ufravikelige bevis for grov landssvik og høyforræderi av partiene og navngitte medlemmer av nettopp AP, LO og NKP. Før jul 19930 kom den ut i bokform. Russland og vi kan leses gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider dersom du har norsk IP-adresse.

"Vidkun Quisling var et praktisk talt ubeskrevet blad i norsk offentlighet før Fridjof Nansen død. Han hadde holdt foredrag om Russland i det Mililitære Samfund i Kristiania i 1919, 1924 og i 1925 og fremvist russisk fagkunnskap og bredt erfaringsmateriale fra statistikk og kommunikasjonsforhold via næringsliv til politikk og dagsaktualiteter som få om noen andre kunne på det tidspunktet. Samme dag som Nansen døde, alså den 13. mai 1930, sto artikkelen "Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død. Av kaptein Vidkun Quisling". En slags formingstale om at et "Nansen-parti" burde stiftes, basert på lokale foreninger i bygd og by i Nansens egen avis Tidens Tegn - Verdens Gang, som kunne fremme den store samlingssaken og etterhvert skyve alle særinteressene og alle de andre partiene til side til fordel for fellesskapet. Quisling skrev en artikkel som utmalte fedrelandets kriser. Blant de verste hørte våre hjemlige arbeiderlederes illusjoner om Russland og deres fatale fall for bolsjevismen og marxismen, som kunne komme til å bli dyrt for oss alle"

- Dette (dog litt omskrevet men likevel) ifølge historiker Hans Fredrik Dahl i forordet for ny-utgivelsen av Russland og Vi som kom ut i 1995 (1996).   

Arbeiderpartiet hadde et intens hat til Vidkun Quisling, allerede før han dannet det nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS) i 1933, og mange år før han begikk landssvik mot Norge med kollaborering med Hitler om å begå statskupp i Norge i desember 1939 og hans statskupp-forsøk over radioen den 9. april 1940. Quisling fikk merke godt dette intense hatet rettet mot han mens han var forsvarsminister i både Peder Kolstads Bondepartiregjering fra 12. mai 1931 til 14. mars 1932 og i Jens Hundseids Bondepartiregjering fra 14. mars 1932 til 3. mars 1933. 

Bygget dette hatet på Quislings kunnskap om Sovjetunionen og kommunismen som Arbeiderpartiet så på som en trussel som på eneller annen måte måtte fjernes? Eller var det hjelpearbeidet som Quisling som Fridtjof Nansens nærmeste medhjelper gjorde for å hjelpe offer for Sovjetunionens kollektivisme i det hungersnødrammede Sovjet-Russland må en nesten undres litt over. Dette hatet fra Arbeiderpartiet rammet ikke bare Quisling, men også Fridjof Nansen. Så en kan jo selv bare gjøre seg opp egne tanker. 

At Quisling som så alt for mangeandre i den tiden var påvirket av de rasistiske dogmene som kanskje Det Svenske Sosialdemokratiske Arbeiderparti var de fremste i Norden på å fremme, er vel få som tviler på.

At norske Arbeiderpartiet i aller høyeste grad var påvirket av disse rasistiske dogmene, er skøvet bortom ALL tvil når en ser hva slags politikk de selv har ført i praksis i mange 10-år. Ref: https://tinyurl.com/yhjvevvv

Var Quisling reinspikka Nazist, Internazist (Internasjonalsosialist) og Globalist allerede før han dannet Nasjonal Samling (NS) den 13. mai 1933? 

Ifølge Hajo Holborn var Adolf Hitlers bok "Mein Kampf" som kom ut 18. juli 1925 den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi. Alfred Rosenbergs bok "Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts" som kom ut i 1930 og ble regnet som den offisielle fremstillingen av den nazistisk filosofi. At Quisling allerede i 1930 skulle være en reinspikka Nashinalsosialisr (Nazist), er vel å strekke strikken langt. At Quisling var nasjonalist (som ikke på noen måte må forveksles med nasjonalsosialisme) er en helt annen sak. Men Quisling hadde vært lite i Norge gjennom stpre deler av1920-årene. Han bodde i lengre tid i Russland. Hadde Quisling derimot vært Tysklandskjenner på samme måte som hab var Russlandskjenner, kunne en kanskje greie å følge den tanken uten alt for store problemer. At Quisling absolutt var anti-kommunistisk, kan en ihverfall slå fast 100%. Men at en person er nansjonalistisk og anti-kommunistisk innstillt gjør denne ikke til nazist av den grunn helt uten videre, selv om en del venstre-sosialister mener det. De som ikke har fått med seg at Kommunisme og Nazismen faktisk tilhører samme ideologi, sosialisme - Vestre- og høyre-sosialisme.

Alle grener av den sosialistiske ideologien ønsker å vende tilbake til føydalsamfunnet hvor en imperialistisk totalitær diktatorisk allmektig føydal kapitalistisk sosialistisk stat er den føydale. En syk sosialistisk versjon av Manorialisme eller Seignorialisme. Du og jeg skal bare være slaver for denne diktatoriske allmektige sosialistiske føydalstaten. Styrt av noen få selvvalgte diktatoriske sosialistiske proletarer som lever livets glade dager på bekostning av alle oss andre. Spesielt de fattigste.

Fra sosialistismens stamfar, Moses Mordecai Levi - bedre kjent som Karl Marx (jødehateren, ateisten og satanisten som er far til sosialistisk antisemittisme og kommunisme, og mor til nazismen og fascismen), Friedrich Engels, Joseph Arnold Weydemeyer, og innenfor filosofien kalles dette "proletariatets diktatur". Først når du dør, slipper du unna diktaturet fra overklassen av de selvvalgte diktatoriske sosialistiske proletarene og deres sykelige maktmisbruk og hensynsløse utnyttelse av folket. Døden er det eneste stadiet i livet der mennesker under sosialistisk styre faktisk oppnår "sosialismens endelige mål" - "fullstendig anarki og fullstendig likhet" – først som lik og så som støv. Men først totalt utnyttet av de selvvalgte diktatoriske sosialistiske proletarene som er som gribber på alt det du måtte ha etterlatt deg, gjennom arveavgift og alle andre slags skatter og avgifter. Selv å dø har blitt en dyr affære for vanlige folk ...

Føydalsamfunnet eller stendersamfunn etter Karl Marx modell

Les mer her: https://tinyurl.com/3hys3dx8

Proletarisk diktatur og Proletarisk internasjonalisme: 

Om vi ser på foredraget "Fram mot det ukjente. Nansen-ekspedisjonen i historisk lys. Foredrag ved Fram/Barents-seminaret, Vitenskaps-Akademiet 2.11.1993", side 15 av 21:

"Nansen var i Moskva januar - februar 1923 og snakket da med Trotskij, Lunatscharskij, Krassin og andre folkekommissærer, som alle bedyret Russlands gode hensikter og forsikret at den eneste oppgave de som bolsjeviker nå stilte, var å få økonomien på fote. Ikke et ord ble sagt om proletarisk internasjonalisme".

https://tinyurl.com/2sy94a8u

Proletarisk internasjonalisme har i mange år vært et kjent uttrykk. Forkorteslen "proletarisk internazisme" oppfattes derimot som et fy-ord for noen selv om ordet ikke er et fremmedord når en ser at proletarisk internasjonalisme var et kjent fenomen innen den sosialiske grenen kommunisme allerede i 1923.  

Både Nansen og Quisling kjente godt til "Proletariatets diktatur" og begge var av den oppfattelsen at "en forbedring som søkes gjennomført med tvang, ved hjelp av vold og proletariatetes diktatur, ville føre til ulykke - den samme ulykke som de selv hadde bevitnet i Russland". Også "proletarisk internasjonalisme" (Internazisme) i praksis opplevde disse to gjennom sitt hjelpearbeide og sine reiser og opplevelser i Russland. Både Nansen nødhjelp med Quisling som medhjelper støttespiller og venn, var særlig rettet mot de fremmedspråklige i Russland.

Quislings anti-kommunistisk ståsted både som person og som forholdsvis ny i norsk politikken, skulle skape historie. Men en historie som både er forsøkt mobbet ihjel, tiet ihjel, dømt som ikke troverdig mm fordi Quisling ble som kjent i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett. Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen. Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden. Vidkun Quisling ble henrettet ved arkebusering (skyting) på Akershus festning den 24. oktober 1945.

Quisling dømt til døden - Faximile fra Dagbladet 13. september 1945 

Historien fra 1932 har defor blitt bevisst "forøkt gjemt, glemt eller forkastet" siden det ikke passer at den historien blir fortalt. Men så er det det med historie da at:

• Selv en "blind høne finner også korn"
  (høna i den sammenhengen var Vidkun Quisling, om noen skulle være i minste tvil).
  
  
• "Det er tre ting du ikke kan skjule over lengre tid: Solen, månen og sannheten"
  (Ifølge forfatteren av "The Essence of Buddhism", Pokala Lakshmi Narasus sin parapfrase av noe Siddhattha Gotama vedre kjent som Buddha skal ha sagt for rundt 2.400 år siden). 

Litt rekapitulering av historie:

Fra det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet til kommunisme

Under den andre partikongressen til det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet (russisk: Российская социал-демократическая рабочая партия / Rossijskaja Sotsial-Democratsjeskaja rabotsjaja partija (RSDRP) som ble holdt i Brussel og London i perioden 30. juli til 23. august 1903 ble partiet delt i to fløyer etter valgene under denne partikongressen. Vladimir Lenin (egentlige navn Vladimir Ilyich Ulyanov) sine forslag for partiets nye mye strengere organisasjonsprinsipper ble først nedstemt, men Lenins støttespillerne fikk flertall i valget. Dette flertallet i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet partiet under ledelse av Lenin, kalte seg selv "bolsjeviker" (flertalls-menn). Lev Davidovich Bronstein, bedre kjent som Leo Trotskij tilhørte også dette flertallet i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet (Bolsjevikene) Julius O. Tsederbaum, bedre kjent som Julius Martov og mindretallet som tapte valgene, ble kjent som "mensjevikene" (minoritetsmenn). Lenin drev, i kjent sosialdemokratisk ånd, utryddelse av mensjevikene. Altså mindretallet som var imot Lenins strenge partiprinsipper. De ble regelrett forfulgt, tvunget til å flykte eller henrettet fordi de ikke var enige med flertallet av de russiske sosialdemokratene. Men det var først etter drapene på tsar Nikolaj II Aleksandrovich Romanov, hans kone Alexandra (av Hessen) og parets fem barn den 17. juli 1918 (drapene skjedde på direkte ordre fra Lenin), at Bolsjevikene i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti begynte å kalle seg kommunister. Da hadde den Russiske Revolusjonen holdt på for fullt siden 8. mars 1917. Den 30. desember 1922 ble Sovjetunionen grunnlagt, men den Russiske Revolusjon pågikk frem til 16. juni 1923.

Hungersnød i Sovjet-Russland - Hungersnøden Povolzhye (Volga region) 

I årene 1921 og 1923 ledet Fridtjof Nansen en rekke europeiske organisasjoners arbeid mot en hungersnød som rammet rundt 30 millioner mennesker i store deler av det sentrale Russland, Ukraina og Nord-Kaukasus. Sannsynligvis døde mer enn fem millioner mennesker i løpet av de to årene som følge av dette. Ekstrem tørke hadde ødelagt avlingene to år på rad etter at første verdenskrig. I tillegg pågikk den Russiske Revolusjon og borgerkrigen mellom Bolsjeviker og Mensjeviker hadde utarmet den russiske landsbygda. I tillegg beslagla Lenins flertall i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (Bolsjeviker som nå kalte seg kommunister) på brutalt vis kornoverskuddet fra bøndene. 

https://tinyurl.com/2p888a2p

1921 – 1922 hungersnøden i Tatarstan

Ofre for hungersnøden i Buzuluk, Tatar Autonome Sovjetiske Sosialistiske Republikk (ASSR), 1921

Hungersnøden 1921–1922 i Tatarstan var en periode med massesult og tørke som fant sted i Tatar ASSR 

som et resultat av krigskommunisme-politikken, der mellom 500.000 til 2.000.000 bønder døde. Ifølge Roman Serbyn, professor i russisk og østeuropeisk historie, var hungersnøden i Tatarstan den første menneskeskapte hungersnøden i Sovjetunionen og systematisk målrettet mot etniske minoriteter som Volga-tatarer og Volga-tyskere. Sovjetisk ledelse hadde lenge forsøkt å undertrykke Tatarisk nasjonalisme i Sovjetunionen. Tatarer ble ofte anklaget for "borgerlig nasjonalisme" og andre revisjonistiske forbrytelser. Tatarisk ledelse ble henrettet eller fengslet, og mange flyktet fra Sovjetunionen til Tyrkia for å søke tilflukt. Kollektiviseringen av tatarisk jordbruk begynte i 1921. Ifølge historikeren James Minahan led spesielt krimtatarene "proporsjonalt større befolkningstap enn noen annen sovjetisk nasjonal gruppe i løpet av de første tiårene av sovjetisk styre. "Jordbruksmetoder i den tatariske ASSR var utdaterte, i likhet med de fleste andre ikke-russiske nasjonalitetene i Sovjetunionen. I tillegg eksisterte svært få urfolks tatariske proletarer på grunn av russisk imperialistisk dominans" (proletarisk internazisme).

https://tinyurl.com/2th78t3b

Også Ukraina ble rammet av den Leninistisk skapte hungersnøden i 1922

Hungersnøden i Ukraina 1922. Skjermbilde fra en NRK-dokumentaren "Nansen og hungersnøden i Ukraina" 

Link til NRK-dokumentaren "Nansen og hungersnøden i Ukraina": 
https://tinyurl.com/c75cu73u

Men hungersnøden i 1922 for Ukrainas del, skulle bare bli en liten forsmak på hva som ventet dem bare ti år senere - etter at Sovjetunionen hadde nektet internasjonal hjelp både å komme eller være i landet i 1929. 

 Holodomor fra 1932-1933 i Ukraina

Holodomor i Ukraina: Utsultede bønder på en gate i Kharkiv, 1. januar 1933. I hungersnød i Sovjet-Ukraina, 1932–1933

A horrifying genocide of hunger, by Piper Gourley

"As the 1930s began, Stalin and his men began to steal livestock and farming equipment from the Ukrainians, ensuring that no one could be farming for their own benefit behind the Soviet Union’s back. While some Ukrainians who were left behind adapted to Stalin’s plans and tried to produce crops to be exported by the government, they struggled to meet their expected quota of produce. The Ukrainians would be punished by confiscating their food and denying them access to any other form of nourishment or pleasure. And, if this wasn’t terrible enough, Stalin had a crappy habit of kicking people when they were down…and he began to deport malnourished, unhealthy Ukrainians from their land. Unfortunately, they didn’t drop them in a place where they would be protected and able to recover. Instead, many ended up in the wilderness, scared and exhausted, without food, water, or shelter. Ukrainians began to drop like flies. By 1932, Stalin seemed to have one plan: starving the Ukrainians out.

To facilitate a full genocide in the form of famine, the ruthless leader began to implement policies that would ensure that the Ukrainians would have no access to proper nourishment in the Soviet Union. From bumping up production quotas to creating ridiculous laws to forbidding anyone from eating even the slightest bit of their crops without facing deportation or execution, Stalin crafted a horrifying society in which food was entirely inaccessible to the people who were continuing to produce it. In rural Ukraine, raids were done on farmers homes to ensure they weren’t storing any crops, and blockades were set up around their villages to prevent them from searching for or ordering in any food. As widespread panic and starvation set in, people began to die at unprecedented rates, with nearly 30,000 individuals dying each day in mid-1933. By the end of the famine, hundreds of thousands of bodies littered the streets and the countryside, where a heartbreaking four million people had died as a direct result of starvation. Holmodor wasn’t the only terrible scenario that Stalin created to keep his power, yet that devastating genocide was arguably the most destructive measure that the communist leader took to remain in charge." 

Kilde: Holodomor: The devastating, Stalin-spun Ukrainian "Terror Famine"

Antallet menneskelige tap i Ukraina under den stalinistisk skapte Holodomor i 1932–1933
 var enorme 10.063.000 mennesker. Dette ifølge lederen for Ukrainas sikkerhetstjeneste
Valentin Nalyvaichenko (Kilde: Lb.ua). 

Soldater konfiskerer korn fra bønder i Novokrasne, Ukraina, i 1932 under Holodomor. Den kanadiskfødte Rhea Clyman
regnes som den første vestlige journalisten som dokumenterte Stalin-regimets bevisste utsulting av millioner av ukrainere.
(Foto: history.org.ua)

Historiker avslører historien om en kanadisk journalist som dokunenterte grusomhetene fra Holodomor.

Den kanadiskfødte Rhea Clyman. Kilde: https://tinyurl.com/yza88ah8

Vidkun Quisling var Nansens medhjelper og deres vitnesbyrd om hungersnøden i Russland var ikke i nærheten av å være i overenstemmelse med det glansbilde som sosialistene også i Norge forsøkte å mane frem om fortreffeligheten av sosialismens kollektivisme og kmmunisme. Særlig innfor valget i Norge i 1930. Med Arbeidetbebegelsens planene om å danne arbeidervern som svar på samfunnsværnet som ble opprettet i 1923 ble valget i 1930 et "arbeidervernvalg". Denne type politiske halvmillitære aktiviteten ble forbudt i 1936. 

Arbeiderpartiets Arbeidervern ble dannet i 1930 og nedlagt etter forbudet i 1936

 Dette hatet spessielt ovenfor Nansen og Quisling for deres kunnskap og fortellinger om hva som skjedde i Sovjet, og ikke minst det som skjedde under trontaledebatten den 7. april 1932, fikk tilslutt hatet fri utløp både i ord og handling. Handlinger som i dag ville ført til rettslige inngripen - forhåpentligvis - og ikke minst straff. 

Så har vi saken som historikeren Nils Ivar Agøy avdekket i bl.a. i AKPs Klassekampen og Arbeiderpartiets avis Arbeiderbladet. https://tinyurl.com/39env6yj

Med at Quisling skulle ha lagt planer for millitærkupp våren 1932. Automatisk stilles en her overfor ihvertfall to alternativer:

1. At Quisling faktisk hadde slike planer som forholdsvis fersk i politikken. Flyttet hjem til Norge i 1929 etter at Sovjetunionen satte ned forten for all utenlandsk hjelpearbeid på Sovjetisk jord og var et uskrevet poltisk blad i Norge helt frem til dødsdagen til Fridtjof Nansen den 13. mai 1930.
   
   
2. Nok et av ganske mange forsøk fra akademia på historieforfalskning. Denne gangen kanskje for å pungtere helt all fremtidig diskusjon om det faktum at Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet faktisk ville gi Norge til Sovjetunionen og ble funnest skyldig i dette av en Stortingsutnenvt speisalkommite som fikk flertall for sitt konklusjon i Stortinget. Passer det ikke litt for godt, og er litt for tilfeldig at en mann som hadde konkrete bevis for sine påstander, skulle samtidig undergrave seg selv på den måten? 
   
   Hadde en hatt heng til konsoirasjonsteorier kunne en fort også tro at dokumentene i tale stammer fra "Pepperoverfallet" (se lenger ned) og derfor dukket først opp mange år senere. 

Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet (Sosialistloven)

Nå må det sies at det i Europa faktisk var flere land som hadde forbud mot ideologien sosialisme på sluten av 1800-talletog begynnelsen av 1900-tallet.
  

Rørleggeren Emil Max Hödel, som var tidligere medlemmet av Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands,
forsøkte den 11. mai 1878 seg på et attentatforsøk mot keiser Wilhelm den 1

Prinsen av Bismarck og hertug av Lauenburg, Otto von Bismarck, var absolutt ikke en fan av sosialisnen. Derimot vendte han seg mot sosialist-bevegelsen, særlig etter at Keiser Vilhelm 1. ble utsatt for to attentatforsøk. Sosialisten, tidligere medlem av «Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands», rørleggeren Emil Max Hödel, forsøkte den 11. mai 1878 seg på et attentatforsøk mot keiser Wilhelm den 1. Hödel oppsøkte den da 81 år gamle keiseren som var i Berlin og satt sammen med datteren sin datter i en hestevogn. Hödel avfyrte et skudd mot keiseren, men bommet. Sosialisten la på sprang og krysset gaten og gjorde et nytt forsøk på å treffe keiseren, men bommet igjen. Hödel ble arrestert kort tid etter, mye takket være at en fotograf hadde tatt et bilde av Hödel, og vitnet mot ham. Hödel ble halshugget den 16. august 1878.

Karl Nobilings attentat på William I (1878)

Den 2. juni 1878 kom det nok et sosialistisk attentatforsøk mot keiser Wilhelm. Denne gangen av Karl Nobiling. Da keiseren passerte i en åpen hestevogn, avfyrte sosialisten skudd fra et vindu i en bygning som lå i gaten «Unter den Linden». Keiser Wilhelm blei skadet og ble i all hast bragt til palasset. Nobling skøt seg selv i et feigt forsøk på å ta sitt eget liv. Sosialisten døde av skadene fra skuddet, tre måneder senere. Keiser Wilhelm overlevde angrepet.

Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet (Sosialistloven)
(tysk: Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie)

Etter dette gjennomførte Otto von Bismarck "sosialistloven", som gjorde Det Sosialdemokratiske Partiet illegalt. Sosialistloven var en «Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet» (tysk: Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie), En 30 paragrafers lov som ble vedtatt i Riksdagen den 19. oktober 1878. Loven fikk flertall med stemmer fra de konservative og flertallet av de liberale folkevalgte. Loven trådte i kraft den 22. oktober 1878 etter å ha blitt underskrevet av Vilhelm I av Tyskland. Dessverre greide ikke Bismarck å få flertall for å gjøre Sosialistloven permanent, så loven var bare i kraft frem til 30.september 1890. Hadde Bismarck fått gjennomslag for sitt lovforslag hadde Hitler aldri kommet til makten. Loven spredde seg til flere av Tysklands naboland. Det var bl.a. derfor at det illegale og tsar-fiendlige Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (RSDAP)  måtte flykte til London under sin andre partikongress i Brussel etter at Belgisk politi var blitt tipset om det ulovlige russiske sosialistmøtet, og russerne flyktet til London den 6. august 1903.

Sovjetisk Proletarisk Internazisme møter Tysk Nazi-proletarisk internazisme: 

Vladimir Lenin og Adolf Hitler

Et sjakkspill - mellom Lenin med Hitler - Wien 1909. Etsning av Emma Löwenstamm
 (Russisk Игра в шахматы — Ленин с Гитлером — Вена 1909)

Vladimir Lenin og Adolf Hitler var sågar bekjente allerede tidlig på 1900-tallet. Lenin og Hitler hadde levd som bekjente helt siden de ble skissert av Hitlers kunstinstruktør, maleren og grafikeren Emma Löwenstamm, som bevitnet sjakkspillet mellom dem som ble spilt en gang rundt 1909 i Wien. Hovedstaden i Østerrike-Ungarn. Löwenstamm skisserte sjakkspillet til det som ble etsningen gjengitt over. Hitler forsøkte den gangen å komme inn på kunstakademiet i Østerike-Ungarna hovedstad Wien. Lenin levde på samme tid på flukt i Europa (I hovedsak i Østerike-Ungarn, siden Frankrike og Sveits) som han hadde gjort mer eller mindre fra år 1900 frem til han fikk reiste hjem til Russland og Petrograd i april 1917, hvor Februarrevolusjonen hadde avsatt tsaren.

Vladimir Lenin og Ture Nerman i Stockholms gater i april 1917

Nyheten om at Tsar Nikolaj II hadde abdisert den 15. mars 1917 nådde Lenin i eksil i Zürich i Sveits. Lenin ønsket å chartre et fly og bli fløyet tilbake til Russland, men den pågående verdenskrigen gjorde det for risikabelt. Lenin henvendte seg derfor til den tyske regjeringen, og deretter til den provisoriske regjeringen i Russland for å få et transittvisum. Siden han ikke ønsket å bli sett på som en som "omgås med fienden", fikk Lenins tog også tildelt ekstraterritoriell status som utenlandsk ambassade. Begge forespørslene ble lett etterkommet av tyskernem så de arrangerte i all hemmelighet en hjemtransport for Lenin. i håp om at hans hjemkomst til Bolsjevikene i det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti skulle svekke Russland eller få landet ut av Første Verdenskrig. USA hadde erklærte krig mot Tyskland den 6. april 1917, så Lenins henvendelse til den tyske regjeringen ble sett på for dem en gylden mulighet til å svekke en av deres krigsmotstandere, På togreisen skulle i tillegg to tyske militæreskorter følge med på toget men de ble holdt atskilt fra Lenins kadre.

Lenins tog forlot togstasjonen i Zürich i Sveits den 9. april. Togreisen gikk først gjennom Tyskland. I Frankfurt gikk Lenin og flere passasjer av og tilbragte natten i byen. Ferden videre gikk sp videre bl.a. med båt til Sverige. Togreisen fortsatte gjennom det nøytrale Sverige hvor Lenin faktisk ble fotografert på gaten i Stockholm en av disse aprildagene. Toget fortsatte så videre inn i Finland som fortsatt var en del av Russland. Reisen fra Zürich helt nord om Bottenviken til Petrograd, var på 3.200 km og tok åtte dager. Den 16. april 1917 nådde Lenin Finlandskij-banegården (russisk: Финляндский вокзал) i Petrograd.

Josef Stalin og Adolf Hitler

To sosialistledere - samme hilsen

Hitlers samarbeidet med Stalin gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler-Stalin-pakten. En ikkeangrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939. En avtale som egentlig delte Europa mer eller mindre i to mellom de to sosialistvennene. inntil Operasjon Barbarossa startet. Altså den tyske invasjonen av Sovjetunionen som begynte 22. juni 1941 - på jakt etter mer tysk sosialistisk "lebensraum".

 

Putin KGB-agent og Stasi-agent 

PS: Den tidligere KGB- og Stasi-agenten Kommunazisten Putin jakt i dag (2022) samme mål om sosialistisk "lebensraum" med sin Internazisme. Akkurat som Hitler gjorde under Andre Verdenskrig og som Sovjet gjorde fra de ble til under den russiske revolusjonen den 8. mars 1917 frem til Sovjet kollapset innenfra den 26.desember 1991. Putin har lenge gått i Lenin, Stalin og Hitlers fotspor.  

[{

Gammel.kommunisme til ny-kommunisme i Norge: 

• AKP (Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti (1973–2007). Inntil 1990 hadde partiet tilleggs betegnelsen marxist-leninistene (m-l)) AKPs fremste talerør var Klassekampen.
• Rød Valgallianse (RV) var en "paraplyorganisasjon" som skulle virke samlende på AKP-ml og såkalte uavhengige sosialister og kommunister i en felles valgallianse til valgene. Det første åpne landsmøtet til Rød Valgallianse fant sted i 1979. Rød Valgallianse var et norsk politisk parti som eksisterte fra 1973 til 2007. Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti (1973–2007). Inntil 1990 hadde partiet tilleggs betegnelsen marxist-leninistene (m-l).
• Den 11. mars 2007 ble RV og AKP-ml nedlagt, da de sammen med Rød Ungdom, og partiløse kommunister og sosialister omdannet seg til partiet Rødt. De partiløse kommunistene og sosialistene var flere av dem fra gamle NKP og fra SV.

}]

- Rekapitulasjon - slutt.

Trontaledebatten den 7. april 1932

Forsvarsministeren i Bonderegjeringen Vidkun Abraham Lauritz Jonsson Quisling kom med alvorlige anklager mot daværende ledere av Det Norske Arbeiderpartiet (DNA), Landsorganisasjonen i Norge (LO) og  Norges Kommunistiske Parti (NKP) Det som i dag sammen med gamle Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP-ml)  er blitt til det kommunistiske partiet Rødt. Quisling beskyldte lederne for disse partiene blant annet for landsforræderi og høyforræderi. Altså bl.a. noe av det samme som den viden kjente landssvikeren selv ble dømt til døden ved arkebusering for, 13 år senere.

 

"Arbeiderpartiet liker ikke å bli erindret om sitt revolusjonære program"
Tidens Tegn - Verdens Gang 18. oktober 1930

Vidkun Quisling hadde beviser for at Arbeiderpartiet, LO og NKP mottok enorme pengesummer fra Komintern, og sto i ledtog og konspirerte med Sovjetunionen for masseopptøyene bl.a. den 8. juni 1931 ved Norsk Hydros utskipningshavn på Menstad ved Skiens-elven mellom Skien og Porsgrunn i Telemark, og med klare forbindelser til Ådalen i Sverige og opptøyene der. Et ledd i en større plan om å føre både Sverige og Norge ut i total kaos og opptøyer, og med det, legge begge landene åpen for væpnet kommunistisk revolusjon.

Nasjonal Sosialisten (NS) Vidkun Quisling - En sosialist.

 At nasjonalsosialisten Vidkun Quisling skulle vært straffet etter krigen, er det ingen normale mennesker som setter spørsmålstegn ved. Men derimot hvilke lovgrunnlag han faktisk ble dømt til døden for, er et spørsmål svært få tør å røre av frykt for diverse stempel som enkelte (i særdeleshet sosialistene) har en stygg tendens til å slenge rundt seg, tiltros for at det både er straffbart (utilbørlig og hensynsløs oppførsel) og at de ikke har et eneste holdepunkt for det annet enn at sosialister flest desperat hater fakta. Bruk av "Ad Hominem Angrep" mot folk som ytrer noen fakta som sosialister ikke liker, er et velkjent #fenomen" Også andre former for hersketeknikker blir ofte brukt i den sammenhengen. Men bare husk at dette er på INGEN som helst måte en forsvarstale mot nasjonalsosialisten, forræderen og landssvikeren Vidkun Quisling, men fakta fra historien, slik den foreligger utfra dokumenter i ulike arkiv, bøker, tidsskrifter, aviser, med mer fra tiden før han begikk høyforræderi og grovt landssvik den 9. april 1940.
At nasjonal-sosialisten Quisling i likhet med Adolf Hitler og Nazistene faktisk var sosialister finnes det ufravikelige bevis for her:

Nazism, Fascism, Communism,  Green-Fascism, and Social Democracy belong to the same ideology - Socialism!

Fylkestidende for Sogn og Fjordane 11. april 1932

Fra side 4 i Fylkestidende for Sogn og Fjordane 11. april 1932

Fra side 2 i Fylkestidende for Sogn og Fjordane 11. april 1932

Fra side 3 i Fylkestidende for
Sogn og Fjordane 11. april 1932

Nordland Avis 12 april 1932

Nordland Avis 12 april 1932

Tatt i betraktning det som ble bevist av Quisling og verifisert som fakta av Stortinget etter
trontaledebatten i 1932, gir dette partiprogrammet en skremmende mening, 7 år senere.

Ådalen 1931 - bilde tatt rett før skuddene ble utløs.

Forsøk på å starte en kommunistisk revolusjon i Sverige som slo feil

Totalt ble det lagt frem ugjendrivelige bevis for at: 

• Arbeiderpartiet og kommunistene i 1928 - 1929 hadde mottatt kr. 500.000,-
• At i 1932 var det fra utlandet blitt overført kr. 1.500.000,- til revolusjonær virksomhet i det norske forsvar.
• Trygve Lie, senere FN-sekretær, hadde 20. juni 1921 mottatt kr. 5.800,- for kommunistisk virksomhet.
• Sverre Støstad, den første formann i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og NKP, hadde mottatt kr. 8.000,-
• Det ble oppbygd en bevæpnet revolusjons-hær på 11.000 mann som ved en revolusjon skulle besette telegraf, radio, post og jernbane foruten å overta politiet.
• Det Norske Arbeiderparti skulle utføre ordrer fra Moskva. I tilfelle av revolusjon skulle det opprettes en Sovjetrepublikk i Nord-Norge, uavhengig av den norske stat.
• Alfred Madsen, Arbeiderpartiets sosialminister i 1928 og partiets parlamentariske leder 1928 - 1931, var blitt arrestert da han prøvde å bringe russisk gull inn i Norge. 

Lønn per normalårsverk, 1930-2002 nominelt og reelt.

Forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen (Bondepartiet heter Senterpartiet i dag)
til Peder Kolstad fra 1931 til 1933, Vidkun Abraham Lauritz Jonsen Quisling

Vidkun Quislings innlegg i trontaledebatten 7. april 1932.

Gjengitt etter Stortingstidende:

Statsråd Quisling:

"Like før påske talte hr. Nygaardsvold fra dette sted hårdt og hånlig om en ung mann, som i landets tjeneste hadde fått sitt ene øie ødelagt av pøbelen. Iforgårs fant han det passende å omtale mig på en lignende måte i anledning av det overfall som jeg hadde vært utsatt for.
Hr. Nygaardsvold har igjen å demonstrere, hvor kjekk han vilde ha vært i en lignende situasjon, og hvorledes han og hans nærmeste vilde føle det hvis de blev utsatt for en lignende behandling. Hr. Nygaardsvold skal huske på at der er en nemesis i livet for den som handler urettferdig, selv om det er mot den han tror har urett. Hr. Nygaardsvold fryktet det kommende valg, og frykten har store øine. Men jeg skal si at jeg har aldri tenkt å benytte denne sak for et sådant tilfelle. Alt hvad jeg kan meddele til opklaring av denne affære, har jeg redegjort for, men jeg kan ikke fortelle mer enn jeg vet, og jeg kan ikke ta ansvaret for, hvad aviser skriver hverken om tildragelsen i sig selv som kommentarer til den.

Jeg kan ha min personlige mening om saken, om hvad der står bak, men i motsetning til mange av mine landsmenn finner jeg ikke å burde fremkaste mistanker, som jeg ikke tilstrekkelig kan bevise. Hr. Nygaardsvold kom med den slette bemerkning, at hvis saken ikke blir opklart, så forbeholder han og andre sig å tro, hvad de vil. Men jeg forbeholder mig også ikke å finne mig i alt.

Helt fra min første fremtreden i vårt politiske liv har jeg vært målet for systematiske og ondartede angrep fra de revolusjonære i vårt land og delvis også fra deres utenlandske forbindelser - en behandling og en forfølgelse som jeg håper ikke har hatt sitt sidestykke i vårt land. Jeg kunde kanskje, eller jeg burde kanskje ha følt mig stolt over at jeg er blitt holdt verdig til således å bli forfulgt av dem som vil vårt samfunds ødeleggelse, men jeg har ikke kunnet annet enn å se på det med forakt, og jeg kommer til å se på det med forakt, både på grunn av beskyldningenes art, og fordi de skriver sig fra folk, som ikke har de egenskaper som jeg forlanger av dem, som man skal føle sig injuriert av.
Eller vil man forlange i en brytningstid som vår, at man skal reagere for hvilke som helst beskyldninger, som politiske motandere griper til for å komme en til livs, når de ikke kan få ende på en på annen måte? For at min taushet imidlertid ikke skal misforåes og skade en god sak, så vil jeg i tillegg til hvad jeg anførte ifjor, da man også angrep mig, få lov til å gi nogen svar. Man beskyldte mig ifjor for at jeg var blitt utvist fra Russland for visse ting. Det var ikke sant.

Man har påstått at jeg har tilbudt de revolusjonære partier min tjeneste for å hjelpe dem til å gjennomføre deres revolusjons- og omstyrtningspolitikk. Det er heller ikke sant. Det er ikke sant bare av den grunn, at jeg i den tid hadde mitt virke utenfor landet og i mange år fremover fortsatt hadde mitt virke utenfor landet og bare opholdt mig her leiligbetsvis.
Til disse bekyldninger har man, efterat saken var oppe i Stortinget i fjor, også føiet nogen nyere og av et grovere kaliber, nemlig det, at jeg skulde ha tilbudt mig å spionere i generalstaben i 1925. Hvis de folk, som har satt frem den påstand, hadde noe kjennskap til de virkelige omstendigheter ved min tjenstgjøring i generalstaben, vilde de ha funnet på noe bedre.

Saken er nemlig den at for det første behøvde ikke jeg gå inn i generalstaben for å spionere, som de kaller det, for jeg kjente alt, som kunde være av interesse i generalstaben, og spesielt kjente jeg alt om kunde være av interesse for dem. Og for det annet var det aldeles utelukket, at jeg gikk inn i generalstaben igjen. Jeg gikk ut av generalstaben og av hæren sommeren 1923, og jeg gikk ut for godt med den bestemte beslutning aldri å gå inn der igjen.

Jeg kunde forklare dette nærmere og påvise og dokumentere det, men det vil ta altfor lang tid. På linje med denne påstand er en annen, likeså uhyrlig beskyldning, nemlig den, at jeg skulde ha virket som agent og provokatør i britisk tjeneste. Det er vanskelig for mig å stå og svare på en så latterlig beskyldning; men jeg vil iallfall si så meget om min befatning med de britiske interesser, at den britiske regjering hadde ingen som helst ting med min ansettelse å gjøre. Jeg blev ansatt av Det norske utenriksdepartement, uten at den britiske regjering hadde noen anelse om personen. Det var ikke mig om varetok de britiske interesser i Russland, det var Norges legasjon.

Alle skrivelser som gikk fra mig gikk gjennom Norges legasjon og Norges utenriksdepartement, og så vidt jeg vet finnes det kopier av hver eneste en av dem i departementet den dag idag.

Hvad er det da de vil disse i Det norske arbeiderparti, som beskylder mig for å ha villet være med på omstyrtning politikk? Er det kanskje dere mening å ville ta avstand fra den politikk? Eller mener de at det er kompromitterende å ha sympatisert med dem?

Eller er det deres mening å få de såkalte borgerlige til å slå fast, at det er en forbrytelse å gå fra et påstått revolusjonært standpunkt til et borgerlig standpunkt og således skape en presedens for, at Arbeiderpartiet ved chikane kan tvinge en mann ut av en borgerlig regjering når han ikke Ienger passer i deres kram? Nei, disse beskyldninger slår hinannen gjensidig ihjel og spiser hinannen gjensidig op.

Derfor har man også ophørt med disse og gått over til den teori, som Moskvakommunistene har hevdet fra begynnelsen av, nemlig at jeg skulde være britisk agent og provokatør. De sier: «At Quisling var revolusjonær og at han av interesse for kapitalismens omstyrtelse tilbød oss sin tjeneste falt os ikke et øieblikk inn». Alle deres beskyldninger, hele deres bevisførelse går ut på å vise, at jeg var agent og provokatør. Men når det ikke er riktig, og når det første ikke er riktig, hvad blir da igjen? Jo, det som blir igjen, det er motivene til disse angrep, det er målet, som er likeså lurvet som midlene. Og hvad er det? Jo det er først hevn fordi jeg har klarlagt deres politikk og de resultater den fører til. For det annet er det ønsket om å fjerne en politisk motstander som kan være en hindring for virkeliggjørelsen av deres planer. Og for det tredje er det kamuflasj, angrep som det beste forsvar.
Jeg vil også protestere mot, at man har opfattet mig slik, som at jeg noensinne har vært en tilhenger av Marx's lære. Jeg sier ikke dette for å undskylde mig, men for å slå fast de virkelige forhold. Om forholdet hadde vært det motsatte hadde jeg ikke skammet mig for å vedkjenne mig det, vedkjenne mig, at jeg på grunn av livets erfaring hadde kommet til en annen mening. Jeg tror til og med at i en tid som vår er det en meget almindelig foreteelse; men for mitt vedkommende er det ikke så.
Jeg vet heller ikke hvorfor jeg mer enn andre statsråder og stortingmenn skal stå til ansvar for min politiske fortid, og til og med før min fortid før jeg trådte inn i det aktive politiske liv. Men hvis så skal værer, så har ikke jeg noe å skjule eller noe å skamme mig over. Ingen vil vel for alvor i en tid som vår, efter de erfaringer vi har hatt i de siste 20 år, at vårt samfund er ideelt organisert, og at forholdet mellem landene er som det skal og bør være. Det er da ingen skam for en mann at han ser med objektivitet og om mulig med sympati på forsøk på å forandre disse forhold, inntil han blir overbevist om, at disse forsøk ikke er ærlige eller ikke fører frem.
Lenger har heller aldri min sympati strakt sig overfor kommunismen og socialismen. Jeg har aldri tilhørt disse partier og har aldri gitt dem min stemme. Men jeg har den største medfølelse med at man bringer alle medborgere frem til velstand, til gode og levelige forhold; det har alltid vært et grunnsyn hos mig og det skal aldri bli forandret. Men som jeg har skrevet i min bok, slik som kommunismen praktiseres er det ikke socialisme. Det er antisocialt, og nettop mennesker med samfundsfølelse føler sig frastøtt av dette og vender det forbitret ryggen.
Mitt grunnsyn har alltid vært det samme og aldeles uforenlig med Marxismen; både min forstand og min instinkter reagerer mot den. Og jeg har god grunn til å tro at når man regnet mig for rød og for bolsjevik så var det fordi jeg ikke var dum nok til å tro at bolsjevismen var ferdig om 14 dager og til å tro og innrømme eller si, at det som de gjorde i Russland var altsammen idiotisk. Jeg kan om det ønskes dokumentere min opfatning frem gjennem åren både ved de rapporter jeg har skrevet og ved de ting som jeg har skrevet for mig selv og delvis holdt foredrag om. Jeg vil påstå at jeg var en av de meget få, som helt fra begynnelsen av forstod hvad dette innebar, og som forstod at dette var en verdensbevegelse, og ikke bare det at noen banditter hadde tatt makten.
Jeg har tilslutt sammenfattet denne min opfatning av disse spørsmål i en rekke artikler, som igjen er utgitt som en bok. Og de som gidder å lese det må da forstå at dette er ikke skrevet for penger, men det er skrevet på grunn av indre overbevisning. Når min politiske opfatning er slik og min tendens alltid har vært den samme, hvorledes kan man da tro at jeg har gjort de ting som man beskylder mig for?
Men når jeg nu har tatt ordet er det, ikke bare for å redegjøre for mig selv, men det er for å anklage − jeg står ikke her som en privat person, men jeg står her som landets forsvarsminister − jeg vil anklage det kompani av opviglere der lever som fiender av vårt samfund, og som har sammensvoret sig om å kaste av statens autoritet og gjennemføre en samfundsorden − hele verden har erfaring for hvad den fører til − åndelig og materielt ødelegger den samfund og individ. At disse personer for en stor del er de samme som angriper mig er en sak for sig, men jeg skal hjelpe til å få trukket av dem fåreklærne, jeg vil vise folket hvorledes de bedrages, og av hvem de blir bedraget. − Hr. Nygaardsvold talte i forbindelse med Menstadaffæren om hjernerystelse. Men det er øiensynlig to slags hjernerystelse − en som tilskrives ytre vold, og en som skyldes at begrepene kastes om i hodet på en, så man ikke ser forskjell på godt og ondt, ikke på svart og hvitt.
Hr. Nygaardsvold forsvarte affæren på Menstad, hr. Støstad gjorde likeså og talt om oss som lakeier i den utenrikske kapitals tjeneste. Men hvad var Menstadaffæren for noe? Under urolighetene på Menstad blev vi bekjent med at det ikke var noen lokal afrære men et planlagt oprør som skulde gå over til reisning over det hele land. Det falt i våre hender dokumenter fra utlandet som viste at bevegelsen skulde overføres til Oslo og Bergen. Hvem var det som stod bak disse ting, som formidlet disse ting? Jo, det var to av de sannhetsvidner som har optrådt mot mig. Disse og de andre om har vidnet mot mig har gitt sig selv attest som ærlige og veltjente ofentlige menn, men jeg tillater mig å se på dem som kjøpte og betalte agenter, som fiender av vårt fedreland og vårt folk.
Jeg har her fotografier, gjenpart av en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den viser at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har her i 1928-29 fått 500.000 kroner av en utenlandsk makt. Det er ikke mange partier i vårt land som disponerer lignende summer til sitt arbeid. Det står her detaljert allting, hvorledes de pengene er gått. De er også så frekke at de foreslår økede bevilgninger til arbeid i Nord- Norge. Hvor lenge skal vi finne oss i dette? Centralkomitéen, centralstyret, tar inn noen få hundre kroner her i Norge i kontingent, men de får tusener fra utlandet til sitt eget bruk. Vi er bekjent med at iår har de fått ennu betydeligere summer, vi er bekjent med at denne trafikk har foregått i årevis. Det er denne klikk som sender telegrammer til Nord-Norge om at norske soldater skal gjøre oprør, det er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. Man sier at de egentlige kommunister her i landet er 4.000, men det er forholdsvis akkurat det dobbelte av det antall som bragte det russiske rike til revolusjon, og de hadde ingen stormakt i ryggen. Man skal huske på de utfører et iherdig arbeid, det er ikke folk som gir op, og det iherdige arbeid krones med seier til slutt.
Hvad dernest angår Det norske arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellem de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på Trotsky, en mann som er for rød selv for Russland. De har ikke benektet at de har tatt hundretusener fra den internasjonale revolusjons ledelse, det kom jo frem ganske tydelig ifjor.
Hvad betyr det at de tar penger fra den internasjonale revolusjonære ledelse? Hvis man kjenner, hvorledes opbyggingen av den er, hvem kan da være i tvil om, når han kan legge sammen 2 og 2 og vet at det er 4, hvilket uhyggelig ord man må bruke på det. Følelsene her i landet er avstumpet for disse ting, men jeg mener det er på tide at man ser saken i øinene. Jeg vil ikke gå inn på personligheter, jeg vil ikke følge Arbeiderpartiet på den linje, om jeg enn − når de anser det nødvendig å sverte min fortid − kunde ha lyst til å ligge under for den samme fristelse. Men jeg vil ikke gjengjelde ondt med ondt.
Skjønt jeg således ikke vil bruke noe av det som jeg vet på min egen kant, vil jeg dog si så meget som at da jeg kom ned i Forsvarsdepartementet og forlangte fremlagt de papirene som var der, fant jeg også papirer som er i høieste grad kompromitterende for enkelte av arbeiderlederne, og jeg skulde ønske at de papirer kunde dementeres, så det ikke var nødvendig å sitte med dem der nede. Jeg mener at under slike forhold er der all grunn til å få øinene op for disse ting. Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis der ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. Og hvilken katastrofe, og hvilke resultater av den! Kan de som har ansvaret for disse ting, både de som arbeider for dem og de om skulde og burde motarbeide dem, kan de lett gå hen over konsekvensene av dem? Jeg, som har gjennemlevd dette, jeg kan ikke føle mig beroliget med det argument, at Norge er ikke Russland. Jeg kan heller ikke bøie mig for deres innsikt som sier det, og jeg er heller ikke tilfreds med at jeg en dag vilde kunne si til dem: Hvem var det som hadde rett?
Man skal huske på den politiske kamp i vårt land, den er hittil ført som en strid mellem partier, innen rammen av en konstitusjon. Men likesom størsteparten av medlemmene her i salen igår flyttet ut i de andre rum for å se på denne demonstrasjonen, så risikerer vi nu at den politiske kamp føres ut på gaten. Jeg ber om at man vil tenke over disse ting, at man vil stoppe den sociale kapprustning, som har ennu farligere konsekvenser enn rustningen mellem landene, at man vil tøile disse lidenskaper og denne kamplyst og se til sitt land og dets interesser, lytte til fornuftens røst og tenke på at godvilje og samarbeid dog er bedre enn dette. Min henstilling er dobbelt. Den er til borgerpartiene, der er jo talt så mange ord om samarbeid her i disse dager; men jeg henvender mig også til arbeidernes representanter her: Her sitter jo dere representanter for de norske arbeidere. Hvilken forskjell er det på oss? Men vet dere, i hvilket spill dere er brikker? Dere kan da vel ikke ville gå til dette, dere må da stoppe op og se, hvor dette fører hen. Jeg vil fortelle dere to ting som dere kanskje ikke er opmerksom på. Det er for det første, at i en revolusjon blir de revolusjonære ledere − av frykt og begivenhetenes utvikling − efterhånden nødt til å gjøre ting som de i normale tider vilde se på med forferdelse. For det annet, at i en revolusjon er det ikke dere, om til slutt kommer til å sitte med makten. Hvis dere ikke vet det, skulde dere lese gironden historie i den franske revolusjon og socialistenes historie i den russiske revolusjon.Men spesielt vil jeg henstille til Arbeiderpartiet − til Kommunistpartiet vet jeg at det ikke nytter − at de stanser den besluttede organisasjon av arbeidervern, og at de militære organisasjoner som allerede er dannet opløses. Vi så dette igår − vi så folk, som ikke var underlagt statens og den offentlige kontroll optre i uniformer. Jeg talte med Arbeiderpartiets representant i militærkomitéen om disse ting, og han sa: Det er bare ordensvern. Jeg vil tro ham på det, men jeg må dog si at her i arbeiderkalenderen for 1932 står opregnet hensikten med disse organisasjoner. Når jeg sammenholder det med, hvad der sies i Arbeiderpartiets prinsipielle program, får jeg det ikke riktig til å stemme, og jeg ser også at dette er det samme fikenblad som den internasjonale revolusjonære ledelse foreslår skal dekke disse organisasjoner. Det står her bl. a. at de skal beskytte arbeiderorganisasjonenes eiendom, de skal forhindre fascistiske anslag og statskup. Det sies at de ikke har våben, men skal dette da skje med tørre never? Jeg vil allikevel henstille til Arbeiderpartiet å stoppe dette så at ikke dette fortsettes. For vi kommer ut på et skråplan. Samfundets maktmidler må være under samfundets kontroll. Hr. Olsen-Hagen hadde igår fremme her en sak om frivillige organisasjoner. Hans fremstilling berodde på en misforståelse. Han hadde nemlig trodd at det som Forsvarsdepartementet hadde approbert var det som han omtalte, og som var fremlagt i Arbeiderpartiets presse. Det er ikke tilfelle. Det som han fremla der er et helt privat forslag, utarbeidet av kaptein Omejer som et foredrag for militærkomitéen, og siden delt om til forskjellige, og blandt annet publisert i »De vernepliktige officerers tidsskrift«, og jeg har også fått et eksemplar. Det er selvfølgelig ikke approbert av forsvarsdepartementet, og det er heller ikke skjedd noe av dette bak Stortingets rygg. Men jeg vil minne om at Forsvarsdepartementet er den institusjon som har myndighet ifølge Stortingets beslutning til å handle angående de frivillige avdelinger. Forsvarsdepartementet har bemyndigelse til å autorisere de frivillige avdelinger.Med hensyn til anvendelsen av militær under indre forhold vil jeg si at krigsmakten kjenner ikke noe parti og går ikke inn hverken for den ene eller den annen part. Men forsvarets ordning i dette land har ført det med sig at rundt omkring ligger det store lager av våben og ammunisjon så godt som uten beskyttelse. Hvis disse magasiner skulde falle i uvedkommendes hender, vilde det ha ubegrensede følger. Våre samfundsfiender er opmerksomme på dette, men ikke de borgerlige. Jeg kunde citere mange ting om dette.
Og ved Menstad, hvad var det som skjedde der? Hvorfor sendte vi først og fremst militær dit? Jo, det var for å bekytte depoene ved Gråtenmoen. Der lå 1.500 geværer, 300.000 skarpe patroner og 6.000 kg. dynamitt. Hvis det var falt i hendene på den ophissede folkemasse der, hvad vilde da ha skjedd ved Skiensfjorden? Man må ha dårlig kjennskap til massens psykologi hvis man ikke forstår hvordan det måtte gå. Når de får slike maktmidler i sine hender vil de knuse alt omkring sig. Jeg er enig med hr. Nygaardsvold når han sier at det mange ganger kan være bedre å sende mat enn politi og militære. Jeg er ikke noen tilhenger av dette at man skal sende militær hit og dit. Militær er som man sa i gamle dager «kongens yderste midler». Men like overfor det med depotene vil jeg si høit og tydelig fra at der vil ethvert forsøk bli møtt hurtig og energisk. Noe annet har ikke jeg for min part tatt initiativet til, noen annen gang har ikke jeg utkommandert militær. Det ligger jo i de civile myndigheters hånd å rekvirere militær når de mener at det behøves. Men jeg vil også si at det er statsmaktenes første rett og første plikt å sørge for oprettholdelsen av den almindelige orden og sikkerhet, og hvis ikke en regjering kan klare den opgave, bør den forsvinne.
Den siste historie i Finnland, Lappo-bevegelsen, burde også ha lært våre revolusjonære at det ikke er bare kapitalismens interesser som beskyttes av militærmakten, men at det også er de andre som undertiden kommer inn under dens beskyttelse. Men hvis man med frihet i klassekamp mener frihet til å undertvinge andre og påtvinge dem sin politiske opfatning, så vil jeg ha sagt fra med en gang, og jeg tror jeg sier det på regjeringens vegne, at det ikke vil bli tillatt.
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal ende med sammenbrudd. Det må utløses i samarbeid, ikke bare mellem de borgerlige partier, men også med arbeiderne. Kamporganisasjonene mellem arbeid og kapital må erstattes av organisasjoner for samarbeid, først mellem de enkelte ledd innen industriene, og så mellem disse innbyrdes. Fellesnytten må settes foran egennytten, og partipolitikk og arbeidskonflikter må bringes til ophør."

Kiledmateriell til Quislingsaken på Storting i 1932:
Nasjonalbiblioteket: Vidkun Quislings historiske tale i Stortinget 7. april 1932 : Trontaledebatten

Hele Quislingsaken på Storting i 1932 fra Stortingets arkiv her: 
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1925-1934&mtid=108&vt=a&did=DIVL101054

Arbeiderbladet sitt forsøk på sverting av for dem allerede da forhatt fiende.

Stortingets spesialkomité.

En spesialkomité ble nedsatt for å granske Quislings bevismateriale. Den bestod av følgende stortingsmenn:

Olaf Fjalstad fra Høire (Høyre)

Ivar Lykke fra Høire (Høyre)

Gabriel Endresen Moseid fra Bondepartiet (Senterpartiet)

Olav Østby-Deglum fra Bondepartiet (Senterpartiet)

Olav Jensen Myklebust fra Venstre.

Rudolf Elias Peersen fra Venstre (Utestengt fra Venstres stortingsgruppe pga
at hanvar med på å felle Mowinckels regjering i Lilleborg-saken i 1931)

Anton Jensen fra Arbeiderpartiet.

Christian Fredrik Monsen fra Arbeiderpartiet.
(Tidligere NKP-politiker)

Stortinget 1932

Kong Haakon VII (i midten) besøker Kongsvinger Festning i 1932. Til venstre for kongen står Vidkun Quisling som den gang var forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen, men som året etter startet partiet Nasjonal Samling (NS). Foto: NTB scanpix

Stortinget støttet Quisling med et stemmetall av 108 mot 42. De 42 som stemte mot var ikke uventet, sosialister og kommunister. Likevel stemte Stortinget for at man ikke skulle foreta seg noe i sakens anledning, for det var på dette tidspunkt (tro det eller ei) ikke god politikk å gjøre det…

Arbeiderpartiets valgplakat fra 1930

For å gi et noenlunde inntrykk av kroneverdien i 1920-årene kan opplyses at vanlig timelønnen for fagutdannet personell, var på 50 øre. Det kostet 3 øre å sende et vanlig brev. For 5.000 kr kunne en kjøpe nybygget leilighet på 60 kvadratmeter i Oslo eller i Trondheim.

I følge Arbeiderpartiets paroler skulle deres barn ikke delta i feiringen av Norges nasjonaldag, 17 mai. De skulle heller ikke bruke det norske flagget, men bare partiets røde banner med hammer og sigd i hvitt. Dette viser Arbeiderpartiets nasjonalfølelse og deres syn på kongerike Norge.

Valgplakat til Arbeiderpartiet, hvor  kommunistflagget er sentralt 

Valgplakat til Arbeiderpartiet i valget i 1935. Kommunisthammeren henger
godt synlig på Arbeiderpartiets "bunker" på Youngstorget i Oslo. 

Institutt for Forsvarsstudiers artikkel IFS Info 2/1999 av Sven G. Holtsmark, med tittelen "Gullet fra Moskva: Sovjetisk pengestøtte til norske kommunister 1917-1990" gir også litt innsikt og informasjon vedrørende denne saken fra 1932 også. Link til artikkelen i PDF-fil her: https://tinyurl.com/274ct8kn

Martin Tranmæl

I forbindelse med Fridtjof Nansens gravferd den 17. mai 1930, skrev redaktøren av Arbeiderbladet Martin Tranmæl, som både var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og medlem av LO-sekretariatet, følgende i Arbeiderbladet:

"Nansen var i Norge den fa­scistiske arbeider­fiendtlighets bannerfører!... 

Et­ter noen barne­hyl, flaggvift­inger og noen glass god sherry - så et liktog."

Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl 

 

Forsøk på spioneri i Forsvarsdepartementet

Aftenposten den 5. februar 1932

"På ettermiddagen den 2. februar i 1932 hadde Quisling vært i Det Norske Selskab, men ved 17:00 tiden gikk han innom forsvarsdepartement for å hente noen papirer han trengte. På vei inn på ett kontor overrasket han folk som overhode ikke hadde noe på forsvarsdepartementets kontorer å gjøre. I hvert fall ikke på denne tiden av døgnet, og som aller minst ventet forsvarsministeren dit så sent på dagen. En ukjent mann angrep forsvarsministeren med kniv og forsøkte å dolke ham i brystet. Dette angrepet parerte forsvarsministeren, men den samme mannen eller en annen kaster pepper i øynene på han, hvorpå ministeren fikk et slag i hodet og segnet om bevisstløs. Deretter stakk de ukjente mennene derifra."

"Forsøk på spioneri i Forsvarsdepartementet?" Aftenposten den 5. februar 1932

Arbeiderpressen var svært kritisk til hele "Pepperoverfallet", som hadde blitt avisenes navn på saken den senvinteren, og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv. "En røverfilm i Forsvarsdepartementet!" kalte Arbeiderbladet angrepet på Norges forsvarsminister.

Tidens Tegn (VG) og Nationen forsvarte derimot aktivt Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige Francis Harbitz og Peter Nicolay Bull viste seg å støtte Quislings versjon fullt ut. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol i Trontaledebatten den 5. april 1932, blant annet med henvisning til det etter deres mening påståtte pepperoverfallet, fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Noe han til de grader gjorde som nevnt den 7. april 1932, og som medførte et reellt hat-forhold fra DNA, LO og NKP, rettet mot Quisling siden.

2.000 fagorganiserte arbeidere demonstrerer på Menstad 1931

Misstanken til at det var folk med tilknytning til DNA, LO og NKP som var ute etter, for dem meget inkriminerende dokumenter som knyttet dem til nevnte Sovjetsamarbeid, er ikke helt utenkelig. Ikke med tanke på at representanter for nettopp DNA, LO og NKP faktisk hadde vært med på å banke opp uorganiserte arbeidere og statspolitiet under opptøyene på Menstad. Arbeiderpartiets sekretær, senere statsminister Einar Gerhardsen hadde til og med gått så langt i sin hat-retorikk mot de uorganiserte arbeidere som ikke var rammet av lockout, at han i Arbeiderbladet kalte dem for ”skabbdyr”.

Bondepartiregjeringen under Peder Kolstad måtte sette inn et gardekompani og fire marinefartøyer for å få
ro og orden på opptøyene fra de 2.000 demonstrantene, og for å vokte våpenlageret på Gråtenmoen.

Regjeringen måtte igangsette tiltak for først og fremst å beskytte det ubeskyttede depotet på Gråtenmoen som inneholdt 1.500 gevær, 300.000 skarp ammunisjon og 6.000 kg dynamitt. Om disse kom i hendene på opprørerne, ville det få uante konsekvenser. Men mens regjeringskonferansen pågikk, forholdt forsvarsminister Quisling seg særdeles passiv mens statsminister Peder Kolstad og justisminister Asbjørn Lindboe tok den aktive rollen. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsministeren iverksatte som fagstatsråd tiltakene som regjeringen hadde vedtatt.145 soldater fra Oslo, og fire marinefartøyer ble sendt opp Skienselven for å holde ro og orden, men disse ble aldri satt inn mot arbeiderne. Slaget varte i ca. fem minutter, og fagforeningen ga til slutt opp. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i det offentlige, og da spesielt i arbeiderpressen.

Einar Henry Gerhardsen
Født Einar Henry Gerhardsen ("Gerhards sønn") Olsen

Arbeiderpartiets sekretær, Einar Gerhardsen hadde igjen vært ute i Arbeiderbladet og uttalte følgende om Quisling:

”Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark.”

I rettsoppgjøret som fulgte etter Menstadopprøret, ble 30 av de organiserte demonstrantene tiltalt, hvorav 24 ble idømt bøter og fengsel inntil tolv måneder. Av disse var 16 medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, 2 fra Arbeiderpartiet og 6 partiløse.

Det var først etter at Asbjørn Lindboe (tidligere høyesterettsadvokat og justisminister i Bondepartiregjeringene til Kolstad) publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931. Hatet til sosialisten Quisling kom også til syne da han under valgkampen foran valget i 1936 forsøkte å holde en tale fra et biltak, men ble tvunget til taushet av steinkasting. Steinkasting arrangert av arbeiderpartiets stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag, senere visepresident i Odelstinget og visepresident på Stortinget, Johan Wiik, som betalte 25 øre til de som sa seg villig til å pepre Quisling med stein. 

Stortingspresident Johan Wiik

  

En metode kommunisten og Arbeiderpartifolk gjerne benyttet mot meningsmotstandere og politiske motstandere gjennom 1930-årene. At Quisling siden ble en landsforræder, begikk høyforræderi den 14. og 18. desember 1939 i møte med Hitler i Rikskanselliet i Berlin, og så statskupp for egen regning den 9. april 1940 m.m, var en gavepakke til Arbeiderpartiet for å få likvidert, for dem, en særdeles forhatt fiende, tiltross for at dødsstraff var opphevet ved lov i fredstid allerede i 1907 i Norge. At Quisling skulle straffes for sine lovbrudd, sitt landssvik mm, er hevet over enhver tvil. Det finnes ingen unnskyldning i verden for å begå landssvik, kollaborering med fienden mm. Quisling fikk sin straff. Det gjorde aldri Sovjet-kollaboratørene fra 1920-30 tallet, slik de skulle hatt. Ei heller noen av alle politikerne og samfunnstoppene i Norge og som begikk landssvik ved å kollaborere med tyskerne under Andre Verdenskrig.

Quislings radiotale 9 april 1940

Hitler og Quisling i desember 1939

Vanære og forakt har Quislings færd ham bragt

Link til andre innlegg som denne saken vedgår:

Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting. En ulovlig regjering og et ulovlig storting.

Opptakten til krigsutbruddet i Norge.

Var Norge i krig etter 10. juni 1940?

Gyldigheten av "Elverumsfullmakten".

Bruk av konstitusjonell nødrett.

Landssvikoppgjøret var rettsstridig og klart et grunnlovsbrudd

Ord det er greit å minne enkelte ekstremradikalsosialister om

Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap. 

Et slik jakkemerke burde enhver nordmann med ære, bære.

Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven § 23, Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.

  

Use of copy protected material, is protected by the Fair Use Clause by the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism and/or for educational use.

Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet.

Norge - et kristent, fritt, uavhengig og udelelig kongerike