Rettsoppgjøret i Norge etter krigen, et skandaløst rettsoppgjør
av Jim T. Slaaen
 |
| Bildet taler vel for seg selv. |
Dette blogginnlegget, er et av en serie på eksempler på grunnlovbrudd og straffelovbrudd begått av personer og partier representert i regjering og/eller på Stortinget i Norge. Lovbrudd som har fått gått upåaktet hen, uten at det har fått strafferettslig konsekvenser eller politiske konsekvenser for lovbryterne. En utvikling som dessverre har blitt mer en vane enn unntak. Folk bør begynne å sette spørsmålstegn ved de politikerne og partiene som skal representere de såkalte folkevalgte, personer som har et embete som det burde være et minstekrav at de holder seg på rett side av loven, men som får begå lovbrudd, alvorlige lovbrudd, uten at det fører til noe konsekvenser for disse.
Først litt historie rundt dødsstraff i Norge:
Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. februar 1789.
 |
Henging
|
 |
| Brenning på bål |
Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet Den sivile dødsstraffen for borgerlige forbrytelser etter Christian 5s Norske Lov av 1687, 6. Bog, ble avskaffet av straffeloven av 22. mai 1902, som trådte i kraft 1. jan. 1905.
I perioden mellom 1842 til 1905 ble 188 personer dømt til døden. Bare 20 av dem ble effektivisert. Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen fra Elverum som var dømt for mord og ran på
 |
Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen
|
bondesønnen Even Nilsen Dæhlin, var den siste som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid etter den vanlige straffeloven.
 |
Øksen til skarpretter Samson Isberg
som ligger på ett museum i Oslo |
Han ble halshugget med øks som var den enste henrettelsemetoden som ble brukt på 1800-tallet, den 25. februar 1876. Han var den siste av tre som ble henrettet den måneden. Siden mars 1876 frem til 1902 ble alle dødsdommer automatisk omgjort til straffarbeid på livstid. I den nye militære straffelov, som ble utferdiget den 22. mai 1902, ble dødsstraff opprettholdt som straff for de groveste militære forbrytelser, dog slik at dødsstraff bare kunne anvendes i krigstid og ikke på personer under 18 år. Idømt dødsstraff som ikke var fullbyrdet før krigens opphør, skulle overgå til fengsel på livstid.
 |
| Svartbækkens grav ved Løten kirke. |
Internasjonalt er det aldri vært full anerkjent at Norge som nasjon
 |
| Britannia hotell Trondheim |
offisielt var i krig etter 9. juni 1940, kl. 24:00. Grunnen er mye den omdiskuterte kapitulasjonen i 1940 som ble undertegnet kl. 17:00 den 10. juni 1940 på Britannia Hotell i Trondheim. Kapitulasjonen ble undertegnet av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side. Den trådte i kraft straks, mens kampene mellom de norske og tyske styrker hadde som nevnt vært innstilt siden midnatt 9.juni.
Men for Arbeiderpartiet og "is-fronten" var straffeloven ikke god nok, så de gjorde unntak i straffeloven av 22. mai 1902 om dødsstraff, gitt i Norge ved landssvikeroppgjøret etter krigen i 1945. I de tre årene fra 1945 til 1948 la påtalemyndighetene ned påstand om dødsstraff i 139 saker. I alt ble 72 dødsdommer avsagt, hvorav 37 av disse endte med henrettelse. Av disse var det 30 nordmenn som ble dømt til døden for landssvik. 15 utenlandske statsborgere ble dømt til døden for krigsforbrytersaker. Av de personer som ble dømt til døden for landssvik, ble 4 benådet og 1 døde av sykdom etter at dommen ble endelig. Av de utenlandske statsborgerne som ble dømt til døden for krigsforbrytelser, ble 2 benådet. Under rettsoppgjøret ble det i alt fullbyrdet dødsdommer over 25 norske, 1 dansk og 12 tyske statsborgere (Den ene av de nordmennene som ble avrettet var opprinnelig tysk men hadde norsk statsborgerskap). De ble alle henrettet ved arkebusjon. Altså skyting, som var anvendelig ved krigsrett. Den siste henrettelsen i Norge, skjedde på Akershus festning den 28. august 1948 da Ragnar Skancke ble henrettet…
 |
Den norske eksilregjeringen i London, med statsminister Johan Nygaardsvold i midten,
fotografert i 1940. Foto: NTB scanpix |
 |
| Eksilregjeringen samlet rundt kongens bord ved ambassaden i London. |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 217 av 304) |
"Statsråd ble holdt hos H.M. Kongen den 15. desember 1944 i Norges Ambassade i London. Til stede var Statsminister Nygaardsvold, Utenriksminister Lie, Statsrådene Ystgaard, Hjelmtveit, Torp, Wold, Frihagen, Hindahl, Nielsen, Sunde, og Hartmann."
PS: Minner om Stortingets vedtak på Elverum den 9. april 1940 ikke var et lovlig Stortingsvedtak:
Gyldigheten av "Elverumsfullmakten":
"Sak 359: Innstilling til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi – overensstemmende med fölgende utkast: Utkast til Provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi (Landssvikerordningen).Med hjemmel i Grunnlovs Pgf.17 og Stortingets vedtak på Elverum den 9. april 1940 fastsettes:
1
Kapittel 1. Straffebestemmelser.
Pgf. 1.
Straffebestemmelsene i kapittel 1 i denne anordning anvendes når det på grunn av tiltales forhold og sakens beskaffenhet finnes forsvarlig og almene hensyn ikke tilsier at handlingene pådømmes etter strengere bestemmelser i den borgerlige etter strengere bestemmelser i den borgerlige straffelovs kap. 8 eller 9 eller i den militære straffelovs krigsartikler. Retten avgjør, uten å være bundet av de nedlagte påstander, om forhold skal pådømmes etter anmodningen eller den borgerlige straffelovs bestemmelser eller krigsartiklene i den militære straffelov.
Pgf. 2.
Etter denne anmodning kan straffes:
- Den som etter 8. april 1940 har vært medlem eller søkt om eller samtykket i å bli medlem av:
a) Nasjonal Samling eller organisasjon knyttet til den.
b) Annen organisasjon som har virket i strid med noen bestemmelse i straffelovens kap. 8 eller 9 eller i krigsartiklene i den militære straffelov.
- Den som etter 8. april 1940 har støttet slik organisasjon som nevnt under nr.1 eller straffbare tiltak som den har satt i verk.
- Den som etter 8. april 1940 har utført eller deltatt i ervervsvirksomhet for fienden på slik måte eller under slik omstendigheter at forholdet må anses utilbørlig. Som utilbørlig bør forholdet i alminnelighet anses blant annet dersom den erververdrivende selv har innledet forbindelsen med fienden eller arbeidet i en nær forståelse med ham eller har søkt å påskynde eller utvide virksomheten uten å være tvunget til det eller har søkt fiendtlig hjelp for å hindre eller vanskeliggjøre kontroll eller rettsforfølgning eller har skaffet seg eller andre utilbørlig pris eller fortjeneste eller andre utilbørlige fordeler.
- Den som etter 8. april 1940 har foretatt noen handling som, uten å gå inn under bestemmelsene under nr. 1 - 3, rammes av noen bestemmelse i straffelovens kapittel 8 eller 9 eller etter krigsartiklene i den militære straffelov.
Pgf. 3.
Forbrytelse mot Pgf. 2 straffes med fengsel eller tvangsarbeid inntil 3 år, bøter, tap av almen tillit (tillitstap), jfr. Pgf. 11, eller begrenset rettighetstap, jfr. Pgf. 12, eller med fler av disse straffer. Dessuten kan forbud mot å oppholde seg i bestemte områder (oppholdsforbud) fastsettes som tilleggsstraff, jfr. Pgf. 13.
For straffutmålingen gjelder følgende regler:
- Når det idømmes fengsel eller tvangsarbeid, skal det også fastsettes bøter og enten tillitstap eller begrenset rettighetstap. Ved dom på fengsel eller tvangsarbeid i minst 6 måneder skal alltid tillitstap anvendes.
- Den som har hatt overordnet stilling i slik organisasjon som nevnt i Pgf. 2, nr.1, eller på annen måte har tatt aktiv del i den straffbare virksomhet som er drevet gjennom organisasjonen, skal idømmes så vel fengsel eller tvangsarbeid som bøter og tillitstap. Det samme gjelder ved alle grovere overtredelser av bestemmelsene i Pgf. 2, nr. 2 - 4.
- Tillitstap eller begrenset rettighetstap skal i alminnelighet idømmes ved siden av bøte-straff. Under særdeles formildende omstendigheter kan straffen fastsettes til bøter alene eller til begrenset rettighetstap alene. Medlemmer av slik organisasjon som er nevnt i Pgf. 2, nr. 1, skal alltid fradømmes slike rettigheter som er nevnt i Pgf. 11, nr, 1 - 4.
- For uaktsom overtredelser, jfr, Pgf. 2, siste ledd, skal ikke idømmes fengsel eller tvangsarbeid for lengre tid enn 6 måneder. Tillitstap og oppholdsforbud skal ikke anvendes.
Pgf. 4.
Bestemmelsene i Pgf. 2, nr. 1, får ikke anvendes på den som 8. april har vært medlem av slik organisasjon som nevnt, men som har meldt seg ut så snart han ble kjent med at organisasjonen eller dens ledere drev virksomhet i strid med noen bestemmelse i straffelovens kap. 8 eller 9 i krigsartiklene i den militære straffelov.
Pgf. 5.
Er en slik handling som nevnt i Pgf. 2 foretatt under tvang, kan retten sette ned straffen under det lavmål som er fastsatt i Pgf. 3 eller la straffen falle helt bort. Det samme gjelder når handlingen er forøvet før det fylte 18 år.
Bestemmelsene i foregående ledd får tilsvarende anvendelse:
a) Ved overtredelse av Pgf. 2, nr. 1, ovenfor den som bare en kortere tid har vært medlem av slik organisasjon som der nevnt, når han ikke har tatt aktiv del i den straffbare virksomhet og hans senere har innlagt seg fortjenester ved handlinger til gagn for landet.
b) Ved overtredelse av Pgf. 2, nr. 3, overfor den som bare har deltatt som arbeider eller som underordnet funksjonær ved utføring av ervervsvirksomhet for fienden.
Pgf. 6.
Bøter etter denne anordningen kan idømmes fra kr. 1.000,- og oppover. Det bør foruten til det straffbare forhold og den ved handlingen voldte skade tas særlig hensyn til hva den skyldige etter sin økonomiske forhold og sine ervervsmuligheter anses å kunne utrede.
Har den skyldige etter 8. april 1940 fortsatt slike disposisjoner som er nevnt i Pgff. 27-28, skal hans økonomiske stilling bedømmes som om de ikke hadde funnet sted.
Pgf. 7.
Bøter inndrives ved utpanting. Ved inndrivningen gjelder de samme regler om rett til unntak fra utlegg som ved utpanting for skatter og offentlige avgifter, med mindre retten bestemmer at utlegg skal kunne tas i videre utstrekning. Uten hinder av hinder av bestemmelsene i lov om forsikringsavtaler av 6. juni 1930 kan det tas utlegg i domfeltes rettigheter ovenfor selskapet som forsikringstager, sikret eller begunstiget etter en livsforsikringsavtale.
- osv.
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 218 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 219 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 220 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 221 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 222 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 223 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 224 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 225 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 226 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 227 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 228 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 229 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 230 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 231 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 232 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 233 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 234 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 235 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 236 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 237 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 238 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 239 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 240 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 241 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 242 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 243 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 244 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 245 av 304) |
Videre: Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 246, 247 osv. av 304):
Innstilling til provisorisk anordning overensstemmende med følgende utkast: Utkast til Provisorisk anordning om straff for visse handlinger begått i krigstid.
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 246 av 304) |
 |
| Fra Riksarkivet og Statsarkivene (Bilde 247 av 304) |
Altså: 30 nordmenn og 15 utenlandske ble dømt til døden. 17.000 nordmenn og 66 utenlandske ble dømt til frihetsstraff. 3.450 nordmenn ble dømt til annen straff. 3.120 nordmenn fikk vedtatt forelegg på frihetsstraff. 25.180 nordmenn fikk vedtatt forelegg på annen straff. 1.375 nordmenn og 5 utenlandske ble frifunnet ved endelig dom. 5.500 nordmenn fikk påtaleunnlatelse. 17.150 nordmenn og 261 utenlandske fikk saken henlagt etter bevisets stilling. I alt ble 92.805 nordmenn og 347 utenlandske etterforsket for landssvik og krigsforbrytelsessaker.
Av 34.250 straffbare handlinger begått av menn, førte 30.002 saker til straff. 4.203 slapp påtale. Av 17.179 straffbare handlinger begått av kvinner, førte 16.083 saker til straff. 1.096 slapp påtale.
Av i alt 51.384 straffbare handlinger, førte 46.085 saker til straff. 5.299 slapp påtale.
Av de 46.085 ble kun 5.095 straffet etter Straffelovens §§ 8 og 9. Av disse utgjorde folk fra bygdene 2.282 personer. 2.809 personer var fra byene hvor av 1.328 av dem var fra Oslo.
Etter de retroaktive provisoriske anordninger av 15. desember 1944 som ble vedtatt 20. juni 1945, også kalt Landssvikloven: Etter Landssviklovens § 2 nr. 4. Aktiv landssvikvirksomhet, ble i alt 12.711 personer straffet. Av disse utgjorde folk fra bygdene 7.203 personer. 5.508 personer var fra byene hvor av 2.828 av dem var fra Oslo.
Etter Landssviklovens § 2 nr. 3. Økonomisk landssvik, ble i alt 3.355 personer straffet. Av disse utgjorde folk fra bygdene 1.498 personer. 1.857 personer var fra byene hvor av 587 av dem var fra Oslo.
Etter Landssviklovens § 2 nr 2. Støtte av N.S, ble i alt 2.938 personer straffet. Av disse utgjorde folk fra bygdene 1.773 personer. 1.165 personer var fra byene hvor av 558 av dem var fra Oslo.
Etter Landssviklovens § 2 nr 1. Medlemskap, ble i alt 21.897 personer straffet. Av disse utgjorde folk fra bygdene 13.092 personer. 8.805 personer var fra byene hvor av 4.620 av dem var fra Oslo.
Av andre forbrytelser, ble i alt 93 personer straffet. Av disse utgjorde folk fra bygdene 60 personer. 33 personer var fra byene hvor av 9 av dem var fra Oslo.
(http://www.ssb.no/histstat/nos/nos_xi_179.pdf)
Strengt tatt var ikke de retroaktive provisoriske anordningene av 15. desember 1944 ("Innstilling til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forræderi"), som ble vedtatt av et "ulovlig" Storting den 20. juni 1945, og ikke nok med det, men provisoriske anordninger som de facto og de jure skulle vært opphevet den 5. november 1945, da et lovlig valgt Storting trådte sammen etter valget den 8. oktober 1945.
Fra jussen: "En provisorisk anordning kan ikke ha lenger varighet enn til neste ordentlige storting blir oppløst" (Altså etter et lovlig avholdt valg): https://jusleksikon.no/wiki/Provisorisk_anordning
Stortinget i perioden 8. mai 1945 til 8. oktober 1945 besto av politikere fra valget i 1936, sammen med et mylder av Mot dag-aktivister og sosialister på vill jakt etter makt, som ikke på noen måte hadde noen form for lovlig legat til å fatte noe som helst beslutning hva gjelder norsk lov, siden de på ingen måte lenger var folkevalgte.
I tillegg hadde de rømt landet, og nasjonen Norge hadde kapitulert og det var innvasjonsmakten som styrte landet. Nasjonen Norge var altså ikke i krig, slik noen historikere og enkelte andre i den akademiske eliten som har prøvd å hvitvaske og forfalske den faktiske og reelle historien, har påstått.
Ref - Reell historie:
Så enten må historien skrives om igjen - rett denne gangen og disse historikere og andre i den akademiske eliten, enten innrømme det som her kommer frem, eller å godta at ganske mange fullbyrdede høyesterettsdommer mellom 1945 og 1948 skaper presedens for å straffe politikere og partier som bryter Kongerike Norges Grunnloven, vår Konstitusjon og med det begår grov landssvik og høyforræderi etter de samme "provisorisk anordninger om tillegg til straffelovgivningen om forræderi". Straffemetoden - altså dødsstraff som offisielt etter den militære straffelov ble opphevet ved lov 8. juni 1979. Men som allerede påpekt, ble dødsstraff i fredstid opphevet ved lov i 1902...
Så av de 46.085 personene som ble dømt etter krigen, ble 40.901 straffet etter de retroaktive provisoriske anordningene av 15. desember 1944, som ble vedtatt av Stortinget den 20. juni 1945, også kalt Landssvikloven. Provisoriske anordninger som brøt med bl.a. Grunnlovens § 97 om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.
Folkerett
Folkerett er en form for internasjonal rett som i utgangspunktet omhandler rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater.
Folkeretten bygger i hovedsak på traktater (avtaler mellom statene) og folkerettslig sedvanerett (statenes egen praksis (Grunnlovsbrudd, Folkerettsbrudd, Menneskerettighetsbrudd eller andre lovbrudd, kan derimot aldri legitimeres gjennom sedvane)). I årene etter andre verdenskrig er det gjort et stort arbeid for å kodifisere folkeretten. Grunnloven når det gjelder traktater er Wien-konvensjonen om traktatretten. Norge har i motsetning til de fleste av FNs medlemsland ikke ratifisert denne folkeretten. Bakgrunnen er følgende: Da Konvensjon om traktatretten var vedtatt ved konsensus tilrådet ekspedisjonssjef Jens Evensen at Norge skulle slutte seg til konvensjonen. Dette gikk imidlertid ekspedisjonssjef Stein Rognlien i Justisdepartementets lovavdeling fra 1963 til 1988 imot, idet ratifisering ville skape oppmerksomhet omkring det faktum at flere av de provisorisk anordninger fra 1945 var folkerettsstridige. Bl.a. provisorisk anordning av 17. august 1945 var folkerettsstridig. Nygaardsvolds etterfølger, Einar Gerhardsen innførte den 17. august 1945 en provisorisk anordning som tok statsborgerskapet fra omtrent 3.000 norske kvinner som hadde giftet seg med en tysk soldat, uavhengig om ektemannen var fait i krigen eller at kvinnen hadde skilt seg. Loven ble gitt med tilbakevirkende kraft, selv om Gerhardsen var fullstendig klar over at dette var i strid med Grunnlovens paragraf 97. De 28 norske mennene som giftet seg med tyske kvinnelige soldater under krigen derimot, ble unntatt fra loven. Stortinget gjorde anordningen til lov, den 13. desember 1945. Kvinner var med andre ord annenrangs borgere i Norge på den tiden.
De provisoriske annordningene av 15. desember 1944, som ble vedtatt av Stortinget 20. juni 1945 var også i høyeste grad i strid med Grunnlovens paragraf 97 og folkeretten i tillegg til Straffeloven.
Wien-konvensjonen om traktatretten
Wien-konvensjonen om traktatretten er en konvensjon som regulerer inngåelse, endring, tolking mv. av traktater i folkeretten. Den danner sammen med FN-pakten grunnvollen for det internasjonale samarbeidet.
Konvensjonen ble vedtatt den 22. mai 1969 i Wien og det ble åpnet for undertegning av konvensjonen fra 23. mai samme år. Konvensjonen trådte i kraft 27. januar 1980. Flere enn 110 stater har undertegnet konvensjonen, men Norge har ikke underskrevet eller ratifisert den, fordi det setter store spørsmålstegn med rettsoppgjørets legitimitiet siden det er klare brudd på både Grunnloven, FNs Menneskerettigheter og folkeretten, med å dømme noen, til og med til døden på bakgrunn av lover bevisst gitt med tilbakevirkende kraft.
Lex Nygaardsvold - viser hva slags kvinnesyn eksilregjeringen i London hadde under krigen
 |
| Jubel uten ende i Oslo i mai 1945. Foto Aage Kihle NTB |
Våren 1945: Mens adskilte par kastet seg jublende rundt halsen på hverandre da de ble gjenforent etter krigens slutt, fantes det kvinner som forgjeves gikk ned til havnen i håp om å ta imot en hjemvendt ektemann, bare for å oppdage at han ikke kom hjem i det hele tatt. Mannen deres var gift i utlandet, eller at mannen kom ned landgangen med en ny kone og nye barn.
Sjokket for disse kvinnene var desto større da verken de eller andre i Norge var blitt informert om den nye loven som gjorde noe slikt mulig. Den norske bigamiloven som ble innført av eksilregjeringen i London i 1942 er en relativt lite omtalt og en forholdsvis ukjent skamplett på eksilregjeringens lovgivning og rettspraksis under krigen. Loven tillot i praksis altså bigami eller flerkoneri om du vil, der menn som var i utlandstjeneste, kunne få innvilget skilsmisse uten samtykke fra sin kone hjemme i Norge. Og dette uten at den første kona fikk vite at hun var skilt.
De fleste som søkte om skilsmisse på den måten, var menn som ønsket å gifte seg på nytt igjen. Gjerne fordi de ventet barn med en ny kvinne. Heller ikke dette sviket fikk deres koner i det okkuperte Norge vite noe som helst om før etter at krigen var over. "Lex Nygaardsvold" vakte fanske stor oppsikt i offentligheten da den ble kjent etter krigen. Det ble reagert på at loven i praksis innførte bigami i Norge for nordmenn u utlandstjeneste under en pågående krig. Loven ble derfor kortvarig og opphevet helt i september i 1945, tre år etter at den ble banket gjennom av eksilregjeringen i statsråd i London.
Provisorisk Anordning
Regjeringen Nygaardsvold vedtok i London i 1943 en provisorisk anordning om endringer i paragraf 43 i ekteskapsloven (Lov om indgaaelse og opløsning av egteskap) av 1918. Endringen gikk ut på at siste ledd i den gamle loven fikk følgende tilføyelse: Departementet kan også treffe avgjørelser i saken når en av ektefellene søker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle.
Selv Lovdata.no har utelatt fullstendig å ta med disse endringene i sin endrigsloggen til §43:
https://lovdata.no/lov/1918-05-31-2/§43 Sytti nordmenn - de fleste kvinner – ble under krigen skilt etter den såkalte bigamiloven, som tillot at nordmenn i utlandet skilte seg fra sine ektefeller i Norge, uten at ektefellen samtykket, eller fikk vite om skilsmissen.
- Det verste var at det dannet seg et bilde av at kvinnene som ble skilt etter loven, hadde fløyet med tyskere. For kvinnene var dette selvsagt veldig skambelagt. l dag vet vi at av alle de omlag sytti skilsmissene som ble innvilget, var det i realiteten bare seks kvinner som hadde vært sammen med tyskere, sier Elisabeth Wille som i 2018 ga ut boken "Til krigen skiller oss ad". Det mest graverende fra lovgivers side, mener hun, er at det overhodet ikke ble vist noen omtanke for hva loven ville bety for de intetanende ektefellene som var igjen hjemme i Norge.
- l Norge snakket man om hvor viktige kvinnene var for å holde samfunnet oppe under krigen, men bigamiloven viser at mange kvinner var usynlige, og at deres situasjon ikke ble tatt hensyn til, skriver Wille i boken sin.
 |
Til krigen skiller oss ad - Den norske bigamiloven under annen verdenskrig,
av Elisabeth Wille (Pax Forlag 2018) |
"Kvinnene som "sviktet" hjemme ved å forelske seg i tyskere, ble kraftig fordømt, selv om de ikke forlot mann og barn til fordel for en ny kjærlighet. Mens norske menn som forelsket seg i nye kvinner og fikk barn med dem, ble belønnet med å få lov til å skille seg i all hemmelighet", skriver Wille. "Jeg våger den påstand at hensynet til mennene ute – enten de nå var sjømenn, aktive i krigen, eller i administrativ tjeneste - og kanskje særlig til at disse skulle få dekket sine følelsesmessige og ikke minst seksuelle behov – overskygget alle andre hensyn", skriver Wille.
Det hele startet med et brev fra Stockholm
l boken forteller hun om årsaken til at loven kom: Det hele startet med et brev fra den norske delegasjonen i Stockholm til Justisdepartementet i London, der det ble anbefalt at en nordmann som var gift med en nazist i Norge, men hadde flyktet til Sverige, ble ·innvilget skilsmisse. Mannen hadde forsøkt å skille seg fra kona, men opplevde da å bli truet av konas familie som var høyt oppe i Gestapo.
Etter krigen ble ikke situasjonen enklere for kvinnene som var blitt ofre for bigamiloven. På Stortinget ble det sådd tvil om kvinnenes holdninger, og Aftenposten skrev at bigamiloven var knyttet til kvinner som fløy med tyskere.
- En sjømannsenke uttalte at hun mye heller ønsket at mannen hadde dødd på sjøen, enn å bli skilt etter denne loven. I motsetning til kvinnene, visste norske menn i utlandet hvor konene deres oppholdt seg. De kunne ha nådd dem med for eksempel Røde Kors-brev, sier Wille.
 |
| Elisabeth Wille (73). Forfaatteren av boken "Til krigen skiller oss ad - Den norske bigamiloven under annen verdenskrig", var advokat fra 1979 til 2004 i det som senere ble Grette advokatfirma. Fra 2004 til 2014 var hun advokat i Advokatforeningen, og drev så egen praksis frem til 2016. |
 |
Fotografi av deltakere ved den første internasjonale fredskonferansen i Haag i 1899
hvor den første av de to konvensjonene ble drøftet |
Landkrigslovene etter Haag-konvensjonen av 1899:
https://ihl-databases.icrc.org/ihl/INTRO/150
 |
| Den andre Haag -konferansen i 1907 |
Landkrigslovene etter Haag-konvensjonen av 1907:
https://ihl-databases.icrc.org/ihl/INTRO/195
(Kommer mer om folkeretten om eksilregjering og lovlighet av å gi nye lovbestemmelser for et land styrt av en okkupasjonsmakt i følge Hagkonvensjonen av 1907, Landkrigsreglene som Norge verifiserte i 1910).
Dette er bare litt av AP sin lugubre historie…
I tillegg kan nevnes litt mer historie rundt dødsstraff i Norge: Lov av 15. des. 1950 ble det som et ledd i beredskapslovgivningen foretatt en revisjon av straffebestemmelsene om forræderi, herunder reglene om dødsstraff. Det ble innført en ny bestemmelse i den militære straffelov, som bl.a. åpnet adgang til under særdeles skjerpende omstendigheter å anvende dødsstraff for krigsforræderi. Dødsstraff etter den militære straffelov og andre lover ble opphevet ved lov 8. juni 1979.
For ordens skyld slik at ikke folk missforstår helt. Det er uten tvil en god del av de som ble straffet, skulle vært dømt etter de faktisk gjeldende lover fra den tiden, men ikke etter de retroaktive provisoriske anordningene av 15. desember 1944.
Quislings dødsstraff var et resultat av hans eget landssvik, mm, og eksilregjeringen i Londons retroaktive provisoriske anordningene av 15. desember 1944 ("Innstilling til provisorisk anordning om tillegg til straffelovgivningen om forrederi"), som ble vedtatt av Stortinget den 20. juni 1945, også kalt Landssvikloven. At han skulle straffes, er derimot hevet over enhver tvil. Den sosialistiske (høyreekstremradikalsosialistiske) Vidkun Quisling og de 24 andre nordmennene som fikk dødsstraff skulle straffes for de forbrytelser de begikk - med rette. Men det må sies utfra et rettslig og historisk perspektiv, at ikke alle punkter i dommene ville holdt mål i en normal objektiv rettssak (hver sak for seg) - uten at det på noen som helst måte forsvarer de nasjonalsosialistiske landsforræderne sine handlinger den gangen.
| Link til andre innlegg som denne saken vedgår: |
 |
| Ord det er greit å minne enkelte radikale om |
 |
| Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap. |
 |
| Et slik jakkemerke burde enhver nordmann med ære, bære. |
Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven § 23, Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.
Use of copy protected material, is protected by the Fair Use Clause by the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism and/or for educational use.
 |
| Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet. |
