Operasjon Weserübung-Nord
Del I - Opptakten til krigsutbruddet
av Jim T. Slaaen

Operasjon Weserübung

Opptakten til andre verdenskrig:

For å prøve å få en sammenheng i Norges krigshistorie, må vi først se til opptakten til krigsutbruddet av Andre Verdenskrig i Europa. Ikke minst hvordan korporalen fra 1, Verdenskrig Adolf Hitler og Nasjonalsosialistene (Nazistene) kom til makten i 1933 og hvordan disse brutalistene turet frem i en orgie av politisk voldtekt av eget og andres land, og ikke minst forfølgelse, voldsutøvelse og drap begått mot enhver som måtte tenke, mene eller tro noe annet enn disse bestialske drapsmennene og forkjempere for en imperialistisk totalitær diktatorisk allmektig føydal nasjonalsosialistisk stor-stat, kalt "Det Tredje Rike". Akkurat som den grunnleggende delen av sosialistiske ideologi som ifølge ideologiens stamfar Karl Marx (som er kommunismens far og fascismen og nazismens mor), Friedrich Engels og innen filosofien kalles "proletariatets diktatur". Som sosialismens forkjempere er for å vende tilbake til føydalsamfunnet hvor en allmektig sosialistisk stat er den føydale, var målet til nazistene akkurat det samme. Et mål der alle skulle være slaver for en allmektig nasjonalsosialistisk stat. Styrt av noen få selvvalgte diktatoriske nasjonalsosialistiske proletarer som levde livets glade dager på bekostning av alle andre. Diktatorisk styrt av der fürer Adolf Hitler, med en slags gudestatus for hans nasjonalsosialistiske tilhengere. En historie som for de aller flest er en ganske kjent historie i vold, drap, forfølgelse og stormannsgalskap under ledelse fra en mildt sagt gal og forrykt mann og hans følgesvenner.

Roma-Berlin-aksen:

At det i 1936 brøt ut borgerkrig i Spania, har også en sammenheng med makt-aksen som ble dannet i Europa. For både de Italienske fascistene og Nazi-Tyskland støttet millitært fascistene i Spania som ble ledet av general Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo, forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, og begge disse Nazi-fascistiske diktatorstyrte landene støttet Francos terror-regime med våpen. Deres felles mål i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Krigs-alliansen og
et storpolitisk samarbeid mellom Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia ble innledet i oktober 1936. Hitlers store forbilde, Benito Mussolini sin tale den 1. november 1936, handlet om "aksen mellom Roma og Berlin" - som siden ble kjent som Roma-Berlin-aksen.

Francisco Franco, Adolf Hitler og Benito Mussolini

Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti (RSDAP) som etter den russiske revolusjonen og drapene på tsar Nikolaj II Aleksandrovitsj Romanov, hans kone Alexandra (av Hessen) og parets fem barn, den 17. juli 1918, begynte flertallet i det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti å kalle seg kommunister. Syv drap og med det utryddelse av hele Tsarfamilien av Rrussland, på direkte ordre fra Lenin.
Den spanske borgerkrigen: Den Georgianske diktatoren og sosialdemokraten som nå kalte seg kommunist, Josef Stalin og Sovjetunionen ("Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker"), støttet folkefronten "Frente popular" som vant valget den 16. februar i 1936 med en knapp margin på kun 150.000 av nesten 10 millioner stemmer. Altså en forskjell på mindre enn 2 % av stemmene mot den sittende regjeringen som måtte gå av. "Frente popular" var en blokk-koalisjon mellom partier på venstresiden som hadde etter et katastrofevalg i 1933, dannet en allianse som bestod av partiene "Acción Republicana", "Partido Republicano Radical Socialista", "Organización Republicana Galega Autónoma" (ORGA), "Álava" og "Navarra", samt en del av "Federación de Centros Republicanos de Guipúzcoa". Et polisitsk sammensurium bestående av spanske radikal-sosialistiske venstre-republikanere, Galicianske nasjonalister, kommunister, anarkosyndikalister, anarkister, antikirkelige, mm. Folkefront-politikken var Kominterns politikk fra og med dannelsen av koalisjonen i 1934

Niceto Alcalá Zamora, som hadde vært Spanias president siden 11. desember 1931 og hadde i 1935 oppløst Cortes Generales og utlyst til nyvalg fordi de parlamentariske forholdene stadig mer var blitt urolige og regjeringsskiftene flere, gjorde et forsøk på å prøve å skape politisk stabilitet og ikke minst styrke senterpartiene. Valget endte med at den spanske folkefronten fikk rent flertall i Cortes Generales (den spanske tokammer-nasjonalforsamlingen) takket være de spanske valgordningene. Generalstabssjefen, general Francisco Franco, oppfordret sjefen for Guardia Civil (spansk paramilitær politistyrke), Sebastián Pozas Perea til å sikre ro og orden, og ba Manuel Portela Valladares, som hadde vært både innenriksminister og parlamentspresident siden 14. desember 1935 og var stedfortreder for Cortes Generales for Fonsagrada, Lugo og Pontevedra (gjenopprettingsdomstolene og republikanske domstolene), om ikke å overføre makten til Frente popular. Valladares gikk likevel av den 19. februar 1936. President Niceto Alcalá Zamora ble tvunget til å gå av den 7. april 1936 som følge av valgnederlaget. Diego Martínez Barrio ble satt inn som midlertidig president og satt kun fra 7. april 1936 til 10. mai 1936. Manuel Azaña y Díaz overtok som Spanias president, den nye parlamentspresidenten ble Santiago Casares y Quiroga og José Giral ble bedt om å dannet en ny regjering. Med det var den kommintern-troe spanske venstresidens koallisjon - den lovlig valgte regjeringen i Spania.
De spanske generalene gjorde opprør mot Frente Popular med et forsøk på statskupp den 17. juli 1936 i spanske Marokko. Et kuppforsøk som beveget seg til det spanske fastlandet den 18. juli, og som var starten på den tre år lange påfølgende borgerkrigen.
På grunn av Josef Stalin og Sovjetunionen sin innblanding og støtte til deres bolsjevik-vennlige forbunnsfeller i både den nye spanske regjeringen og den nye presidenten Manuel Azaña y Díaz, ville ikke de vestlige stormaktene gripe inn i borgerkrigen mellom Franco og den kommunistiske Folkefront-regjeringen, og med det overlot de også den spanske sivilbefolkningen til sin egen skjebne. Vegringen til seierherrene fra den første verdenskrig til å hjelpe Spania og den spanske befolkningen bunnet i en økende motstand mot kommunismen/sosialismens grusomheter både mot egen befolkning og fiender. Den spanske borgerkrigen blir ofte sett på som en ideologisk krig, en krig mellom fascismen og nazismen på den ene siden, diktatur og "demokrati" på den andre. Andre så på borgerkrigen som en kamp for kristne verdier og kultur mot kommunismen og de "hvite" mot de "røde".

Spania hadde allerede i 7 lange år vært underkastet den spanske diktatoriske statsministeren som gjennom et Mussolini -inspirert militærkupp den 13. september 1923 overtok makten og satt med den til han ble tvunget til å trekke seg den 28. januar 1930. En inhabil diktator som svekket det spanske monarkiet og økte de sosiale spenningene. Hans lederskap og politikk var en av bakgrunnene som førte til den fullskala spansk borgerkrigen i 1936. Det var også under Primo de Riveras styre at Francisco Franco ble forfremmet til general. Den yngste personen som hadde denne høye millitære rangen i Europa på den tiden. Spania ble etter Primo de Riveras avgang i 1930 og frem til 1936 dratt inn i et politisk kaos med en drakamp mellom den spanske venstresiden og høyresiden om makten. Primo de Riveras eldste sønn, José Antonio Primo de Rivera, var i tillegg grunnleggeren av det spanske fascistiske partiet Falangen (Falange Española Tradicionalista y de las Juntas de Ofensiva Nacional-Sindicalista) som ble grunnlagt i 1933. Falangen var en fascist-lignende politisk kamporganisasjon som var en av Francisco Francos største støttespillere under den spanske borgerkrigen.

Norges holdning til borgerkrigen i Spania.

Stormaktenes vegring til å hjelpe den lovlig valgte kommintern-tro spanske regjeringen i krigen mot fascistene kom av vegring for å hjelpe til med spredning av kommunistene i Europa. Denne vegringen fra Første Verdenskrigs Allierte førte til at en rekke kommunistisksymptiserende frivillige fra både England, Norge, Frankrike og andre europeiske land meldte seg til kamp på den kommintern-tro Spanske regjeringens side, mot Franco-fascistene. En kamp som endte med spansk fascistdiktatur da den spanske kong Alfonso XIII forlot landet den 1. april 1939 og de siste kommunistiske styrkene overga seg til de fascistiske styrkene under den spanske borgerkrigen. Spania ble et fascistdiktatur som besto fra 29. september 1936 (hele Spania fra 1939), og helt frem til Francos død den 20. november 1975.

Norge med regjeringen Nygaardsvold i spissen gikk så langt at de laget en lov som gjorde det forbud å være frivillig i den spanske borgerkrigen. En lov som som forbød alle frivillige å reise til Spania for å kjempe i borgerkrigen, ble vedtatt av Stortinget den 19. mars 1937.

Utenriksminister Halvdan Koht begrunnet dette med følgende uttalelse i Stortinget den 24. juni 1937:

"Då den italienske og tyske regjeringa straks reiste tanken om å forby folkehjelp og pengehjelp, då var det ting som tyktest liggja so langt undan eller var so vanskeleg å setja i verk, so det vart ikkje med det same teke upp til dryfting dessmeir.
Sidan synte det seg at dette var kanskje noko av det viktigaste av alt, om ein vilde avgrensa krigen - serleg då dette å hindra at "friviljuge", dei kallar, skulde gjeve seg med i striden på den eine eller den andre sida."

Fra "Forhandlinger i Stortinget nr. 207 1937", side 1650

The Battle for Spain - The Spanish Civil War 1936-1939
by Antony Beevor

Den spanske borgerkrigen

Den spanske borgerkrigen er egentlig et alt for stort kapittel i Europas historie, til kun å forkortes ned til bare et par linjer, og dens historie kanskje skulle vært gitt et eget innlegg om, bl.a. siden den nyvalgte spanske statsministeren José Giral og den spanske kommintern-tro regjeringen vendte seg til den nyvalgte franske sosialistiske statsministeren Léon Blum og den franske kommintern-tro regjeringen der om våpenstøtte i borgerkrigen mot Franco for å be om våpenstøtte, to dager etter generalens kuppforsøk. Dette var et av de første tegnene på at sosialistene forsøkte å få borgerkrigen internasjonalisert
(ref: The Battle for Spain: The Spanish Civil War 1936-39 av Antony Beevor, fra 2006, side 191)

Det har alltid vært viktig for alle sosialistiske og kommunistiske partier å sikre et "parlamentarisk demokrati" frem til dette kan bli erstattet av et "proletarisk demokrati". Et "proletarisk demokrati", som etter ideologiens stamfar Karl Marx (ateisten og satanisten som er foregangsperson til sosialistisk antisemittisme, far til kommunismen og mor til nazismen og fascismen), Friedrich Engels, Joseph Arnold Weydemeyer og innen filosofien, ikke er et demokrati, men "proletarisk diktatur"
(Ref: "Filosofi.no - Sosialisme / Proletariatets diktatur")

Landområder innlemmet i Hitlers Tyskland før andre verdenskrig brøt ut.

Tyskland tar tilbake Rhineland:

Mens borgerkrigen pågikk i Spania, sendte Tyskland inn tropper i den demilitariserte sonen Rhineland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Dette var et alvorlig brudd på Versailles-traktaten, men siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig ville reagere.

Tidens Tegn/Verdens Gang 12. mars 1938

Tyskland invaderer Østerike:

Østerrike var neste punkt på Hitlers liste. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for en gjenforening. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.

Østerrike hadde også sitt eget nasjonalsosialistiske parti, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berghof i åssiden av Obersalzberg ovenfor Berchtesgaden.
Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen, for å legge press på Schuschnigg.
Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.
Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.
Hitler svarte på dette 12. mars 1938 med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.

Adolf Hitler blir mottatt som en helt under sitt første besøk i Wien, kort etter "Anschluss" den 15. mars 1938

Hitler dro selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske Anschluss, Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler avholdt folkeavstemning om dette 10. april og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som verken var fritt eller hemmelig.

(Ikke så ulikt om vi ser østover til Russland og det som skjer i Ukraina og på Krim i dag.)

The Combat

Krigsutbruddet i Europa:

Operasjon Fall Weiß

Tyskland invaderer Polen:

Operasjon Fall Weiß ("Tilfelle hvit") het planen for Tysklands invasjon av Polen den 1. september i 1939, og var viktig som det første trinn i Hitlers plan om å skaffe Lebensraum i Øst-Europa under Generalplan Ost. Felttoget mot Polen var det som utløste den andre verdenskrig i Europa. Opprinnelsen til den planen gikk helt tilbake til 1928 da Werner von Fritsch begynte å jobbe med den. Fall Weiß ble utviklet primært av Günther Blumentritts og Erich von Manstein mens de to fungerte som stabsoffiserer under general Gerd von Rundstedt i Armégruppe Sør i Schlesien.
Av spesiell interesse for Tyskland var fristaden Danzig (polsk: Gdansk) og det faktum at den tyske eksklaven Øst-Preussen var skilt fra moderlandet med en liten stripe land kjent som "den polske korridor". Korridoren ga også Polen tilgang til Østersjøen.Danzigs situasjon var til pågående irritasjon for tyskerne. Byen hadde en overveiende tysk majoritet på vel over 95 prosent, men hadde etter første verdenskrig blitt skilt fra moderlandet og stilt under Folkeforbundets overhøyhet. Siden begynnelsen av 1930-tallet hadde nasjonalsosialistene fått regjeringsmakt også i Danzig, og gikk sterkt inn for gjenforening. I begynnelsen hadde den tyske regjeringen forsøkt å samarbeide med Polen og bedt nazistene i Danzig slutte å lage problemer, men senere gikk også den tyske regjeringen inn for umiddelbar gjenforening.
Tidlig i 1939 begynte Hitler å gi ordrer om å forberede å løse "det polske problem" med militære midler. Tyskland gjentok kravene om re-annektering av Danzig i sterkere ordelag, i tillegg til å kreve at det skulle bygges en vei gjennom den polske korridoren for å knytte sammen Øst-Preussen med resten av Tyskland. Fall Weiß-planen var klar til effektivisering den 3. april 1939.

Hitler og de fleste rådgiverne hans ventet at den polske regjeringen skulle gi etter for disse kravene, slik andre regjeringer hadde gjort før dem. Den polske regjeringen nektet, og ble støttet av Frankrike og Storbritannia. Begge lovte å forsvare Polen mot tysk aggresjon, og Romania mot andre trusler. Garantien de ga var dog ikke komplett, da den ikke garanterte polsk eiendomsrett over landområder, bare polsk uavhengighet. Dette økte Hitlers selvtillit, da han regnet med at Frankrike og Storbritannia ikke var villige til å gå til militære mottiltak. 28. april 1939 trakk Tyskland seg både fra ikke-angrepspakten med Polen og flåteavtalen fra 1935, som begrenset marineopprustningen.
4. mai hadde de britiske og franske regjeringene et møte i Paris, hvor de vedtok at "Polens skjebne avhenger av det endelige utfallet av krigen, som igjen avhenger av vår evne til å beseire Tyskland snarere enn sende hjelp til Polen ved krigsutbruddet". Den polske regjeringen ble ikke informert om dette utfallet, og polsk-britiske forhandlinger i London fortsatte samtidig.
I mai hadde Polen og Frankrike kommet fram til et hemmelig tillegg til den polsk-franske alliansen fra 1921 som sa at Frankrike skulle tilby Polen våpenhjelp "så fort som mulig". I tilfelle krig med Tyskland så forpliktet Frankrike seg til å øyeblikkelig starte mindre operasjoner på bakken og i luften, og å starte en større offensiv ikke senere enn 15 dager etter krigserklæringen. En full militærallianse mellom Polen og Storbritannia skulle underskrives 22. august, men dette ble utsatt av den britiske regjeringen til 25. august.

Avis-karikatur av Hitler og Stalins ikke-angrepsavtale 1939/1940

På samme tid så ble hemmelige samtaler mellom Tyskland og Sovjetunionen holdt i Moskva, som endte i Molotov-Ribbentrop-pakten 23. august. Hitlers mål med denne pakten var å avverge sovjetisk motstand mot invasjon av landets vestlige nabo. I et hemmelig tillegg til denne pakten hadde tyskerne og sovjeterne blitt enige om en fordeling av Polen seg i mellom, hvor Tyskland beholdt den vestlige tredjedelen av landet og Sovjetunionen beholdt resten. Vestlige etterretningstjenester var blitt kjent med innholdet i pakten, men informerte ikke polske myndigheter.
Det tyske angrepet var opprinnelig planlagt til 26. august, men da Storbritannia den 25. august erklærte sin formelle garanti for polsk uavhengighet ble angrepet utsatt til 1. september. Hitler prøvde 26. august å få overtalt Frankrike og Storbritannia til å ikke gripe inn i en polsk-tysk konflikt. Han ble under samtalene overbevist om at de vestallierte ikke kom til å erklære krig mot Tyskland, og om de så gjorde så ville de være villige til å gå med på et fordelaktig kompromiss etter at Polen var erobret. I mellomtiden så var økt aktivitet over grensen, overflyvninger av overvåkningsfly og sabotasje et klart tegn til Polen om at krig var nært forestående.

Marshal Edward Rydz-Śmigły

28. august trakk Tyskland seg ut av ikke-aggresjonspakten fra 1934. 29. august ga de Polen et ultimatum, hvor de forlangte å få den polske korridor. Polakkene nektet, og den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop erklærte at forhandlingene med Polen var avsluttet. Polske styrker gjorde seg klare for krig, blant annet ble den polske marinen sendt til Storbritannia den 30. august.Dette for å unngå og bli ødelagt av den overveldende tyske marinen inne i Østersjøen. Samme dag erklærte general Edward Rydz-Śmigly mobilisering av polske styrker, men ble presset av Frankrike til å trekke tilbake den ordren. Franske myndigheter håpet fremdeles å kunne løse konflikten diplomatisk. Før krigens utbrudd på morgenen 1. september hadde Polen bare klart å mobilisere 70 % av styrkene sine, og mange avdelinger var ikke klare da angrepet begynte.

Tyske soldater under "Operasjon Fall Weiß"

Fall Weiß-planen gikk ut på å bruke Polens lange grenser for å få til en store innringelsesmanøvre. Tyske avdelinger skulle invadere Polen fra tre sider:
Et hovedangrep fra Tyskland gjennom den polske vestgrensen. Dette skulle gjennomføres av Armégruppe Syd under general Gerd von Rundstedt, som skulle angripe fra Schlesien og Mähren: general Johannes Blaskowitz' 8. armé skulle gå østover mot Łódź; general Wilhelm Lists 14. armé skulle gå mot Kraków og snu inn mot polakkenes flanke i Karpatene; general Walter von Reichenaus 10. armé skulle angripe i midten med hele armegruppens panserstyrke og la det avgjørende slaget stå mot hjertet av Polen.

Den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav, Molotov signerer pakten mens
Josef Stalin og den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop står i bakgrunnen.

En annen angrepsakse var fra nord i Prøyssen. General Fedor von Bock med Armégruppe Nord, bestående av general Georg von Küchlers 3. armé som gikk sørover fra Øst-Preussen og general Günther von Kluges 4. armé som gikk østover langs den polske korridor, var styrkene i angrepet.

Et tredje angrep fra Armégruppe Sør sine allierte slovakiske styrker som skulle angripe over grensen til Polen fra Slovakia.

Alle tre angrepene skulle gå mot Warszawa, mens den polske hæren skulle omringes og nedkjempes vest for elven Wisła. Det polske forsvaret var etter kort tid langt på vei knust, og deres eneste håp var retrett og reorganisering sørøst i landet. Men da Sovjetunionen i morgentimene den 17. september gikk til angrep på Polen og oppfylte sin del av den hemmelige pakten fra 23. august 1939 i den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten, var alt håp ute for polakkene. Hjelpen som var lovet fra både britene og franskmennene uteble totalt.

Molotov-Ribbentrop-pakten undertegnet den 23. august 1939

Molotov-Ribbentrop-pakten:

Molotov-Ribbentrop-pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk Stalin frie hender overfor Finland, Estland og Latvia. Felttoget i Polen endte den 6. oktober 1940. Da hadde Tyskland og Sovjetunionen okkuperte hele Polen og delt det mellom seg.

Den planlagte delingen av Sentral Europa ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten.

Europa i krig - Starten på Andre Verdenskrig

Sosialisme (kommunazisme), være seg nasjonalsosialisme (nazisme), fascisme, sosialdemokrati,kommunisme eller internazisme (internasjonalsosialisme), bygger alle på den samme lest: "Tilbake til føydalsamfunnet der en allmektig stat er den føydale. Mannen / kvinnen i gaten er kun en slave for den allmektige staten og slave for noen få selverklærte proletarer som lever livets glade dager på bekostning av alle andre. Disse proletarene har også det felles mål om verdensherredømme, hvor de selv er en av lederne eller ihvertfall blant toppene"

Arbeiderpartiets ungdoms 1. mai-plakat i 1935

I Norge erklærte regjeringen Nygaardsvold Norges nøytralitet i krigen mellom Tyskland og Polen allerede den 1. september 1939. To dager seinere den 3. september kom også erklæringen om Norges nøytralitet i krigen mellom England, Frankrike og Tyskland.

3. september 1939:

Den tyske sendemann i Oslo, dr. Heinrich Sahm, avgav følgende erklæring overfor utenriksminister Koht:

"Den tyske riksregjering er besluttet på i samsvar med det vennskapelige forhold som eksisterer mellem Norge og Tyskland under ingen omstendigheter å gjøre inngrep i Norges ukrenkelighet og integritet og på å respektere det norske statsområde. Når riksregjeringen avgir denne erklæring så venter den naturligvis også på sin side, at Norge viser en uimotsigelig nøitralitet overfor Tyskland og ikke vil tåle noget brudd på den norske nøitralitet fra tredje makts side. Skulde den kongelige norske regjerings holdning i tilfelle av at et slikt nøitralitetsbrudd gjentas, være en annen, så vil riksregjeringen selvsagt være nødt til å vareta rikets interesser slik som riksregjeringen måtte anse det for nødvendig efter den situasjon som derved opstått."

Etter at England og Frankrike hadde erklært krig med Tyskland kom et overordentlig Storting sammen den 8. september 1939.

I sin åpningstale sier Kong Haakon bl.a. følgende:

"Norge må i denne krig holde sig strengt nøitral, og jeg har herom utferdiget de nødvendige kunngjøringer."

Stortingspresident Hambro uttalte sin tilslutning til kongens ord med bl. a.:

"Å trygge og sikre den Norges strenge nøitralitet som Deres Majestet har kunngjort, vil være ledemotivet for dette stortings arbeid."

I tilknytning til krigsutbruddet mellom Tyskland og Polen mobiliserte regjeringen spredte infanteriavdelinger rundt om i Sør-Norge, men ingenting i Nord-Norge. Det ble også satt opp noe artilleri på Sørlandet. Marinen ble mobilisert med det som fantes av brukbart utstyr. Flyvåpenet og Luftvernet ble også mobilisert i sin helhet.

11. september 1939:

Aftenposten:

"Bare en nøitralitet, den væpnede, er nu mulig, sier Berlin"

23. september 1939:

Den britiske minister og sendemann i Oslo, Cecil F. J. Dormer, avga følgende erklæring:

"I anledning av forespørsler som er fremkommet i pressen, og for å undgå enhver misforståelse, har jeg, efter ordre fra den britiske utenriksminister, den ære å meddele Deres Excellense at Norges nøitralitet selvsagt vil bli respektert av den britiske regjering så lenge som den blir respektert av Tyskland."

Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland fra den 30. november 1939 til 13. mars 1940

30. november 1939:

Sovjetunionens angrep på Finland:

Vinterkrigen brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. På grunn av denne krigen kom Norges forhold til Sovjet inn i en alvorlig krise. Det skyldtes først og fremst at England og Frankrike leverte noter til den norske regjeringen der de truet med å føre krigen over norsk jord og forlangte fri gjennommarsj til Finland. For det andre skyldtes det at agitasjonen for krig mot Sovjet ble trappet sterkt opp i Norge. Den sovjetiske sendemannen leverte en note som advarte mot hjelp til Finland, og ba om en forklaring på den voldsomme antisovjetiske kampanjene i landet.
Svarnoten fra regjeringen Nygaardsvold til den sovjetiske sendemannen stod følgende å lese:

"Norske myndigheter har absolutt ikke medvirket til å opprette organisasjoner og vervingskomiteer her i landet for deltagelse i krigen i Finland. Heller ikke har norske myndigheter medvirket til å sende våpen eller militære utrustninger til Finland..."

Viktigst i denne sammenhengen er den soleklare løgnen som serveres i svarnoten:

"Heller ikke har norske myndigheter medvirket til å sende våpen eller militære utrustninger til Finland."

Undersøkelseskommisjonen dokumenterer i sin behandling av utenrikspolitikken før 9. april 1940 at dette var det offisielle norske standpunktet under hele krigen. Statsministeren formulerte seg slik i begynnelsen av januar 1940:

”...statsministeren (svarte) at på privat veg måtte Finland få all mogeleg hjelp, men staten kunne ikkje la Finland få våpen og ammunisjon av lagra sine, både fordi vi måtte akta oss for alt som kunne gje Russland noko påskot til åtak på oss, og fordi vi ikkje hadde meir enn det vi trong sjølve...”

At regjeringen Nygaardsvold ikke sendte våpen til Finland slik den svenske regjeringen gjorde, er for ettertiden blitt oppfattet som et uttrykk for en aktiv vilje til å opprettholde nøytraliteten. Historikere som professor Magne Skodvin ved Universitetet i Oslo har gjentatte ganger hevdet dette synet på den norske nøytraliteten i Finlandskrigen, slik at det har blitt en ”sannhet”:

”...Finland kunne (ikke) få våpen og ammunisjon av statens lager...”

Sannheten er imidlertid en helt annen. Allerede så tidlig som 20. desember 1939 hadde generalfelttøymesteren henvendt seg til forsvarsministeren (Nygaardsvold hadde selv overtatt denne stillingen fordi Fredrik Monsen var syk) og bedt om samtykke til at det ble gitt eksporttillatelse for våpenteknisk materiell til Finland

”...Under de nåværende ekstraordinære forhold er spørsmålet om eksport av våpenteknisk materiell til den finske stat blitt aktuelt.”

Henvendelsen gjaldt i første omgang 7.62 mm gevær ammunisjon. En tillatelse til å sende ammunisjon må ha blitt gitt rundt årsskiftet 1939/1940. Rundt en måned seinere ble nemlig en artilleribeholdning tilsvarende beholdningen til en bataljon lastet på toget og sendt østover. Kvitteringen og avleveringsoppgaven fra Hovedarsenalet i Oslo viser at det den 19. februar 1940 ble sendt 12 stk. komplette 7,5 cm feltkanoner av typen L/31 Rheinische, 12 stk. ammunisjons-vogner med tilbehør og 12 spenn seletøy, alt pakket etter de norske feltutrustnings-planene. Med sendingen fulgte også 1.200 stk. brisant granat-kardesk (shrapnel-granater), dette ble senere supplert med ytterligere 10.800 skudd.

Tverrsnitt av en brisantgranat fra 1. verdenskrig.
Man kan se de innebygde metallkulene
(shrapnel)

Det står ikke i klartekst at skytset skulle til Finland, men andre muligheter fins ikke. Forsendelsen var strengt hemmeligholdt. For sikkerhetsskyld ble den plassert med adresse til våpenfabrikken Bofors i Sverige. Derfra skulle den videreformidles til en ukjent mottaker via en annen adresse i Boden i Nord-Sverige. Det går også fram av en oversikt fra generalinspektøren for artilleriet at det var snakk om Finland. Den 24. februar 1940 oversendte generalfelttøymesteren følgende melding om forsendelsen til kommanderende general:

"Til Kommanderende General.

Forsendelse av kanonmateriell.

Hoslagt fremsendes gjenpart av avleveringsoppgave for det materiell som den 19. ds ble sendt under adresse A/B Bofors, Sverige for videreforsendelse til tygmästaren i Boden. 10 stk. 7,5 cm feltkanoner med tilbehør samt 12 stk. ammunisjonsvogner og 12 spenn seletøy er avlevert fra Feltartilleriregiment nr. 2, og 2 stk 7,5 cm feltkanoner m/tilbehør fra feltartilleriregiment nr.1.
Ammunisjonen er kommet fra Raufoss ammunisjons-fabrikker
Johs. Ravnsborg
(sign) ”

Ehrhardt 7,5 cm Modell 1901 på vinterøvelse

7,5 cm feltkanon M/1901

Før materiellet ble sendt hadde generalinspektøren for artilleriet latt utarbeide en oversikt over beholdningen av 7,5 cm skyts i forhold til de forberedte oppsettingene ved mobilisering: Med et mobiliseringsbehov på 92 stk, en reserve på 14 stk. og en samlet beholdning på 138 stk. ga det et ”overskudd” på 32 stk. Dette antallet var i virkeligheten altfor stort fordi 16 stk. var under omgjøring og følgelig ikke brukbare på kort varsel.

Oversikten konkluderte med at:

”Da vi får 12 berghaubitser ferdig til våpenøvelsene 1940, vil overskuddet fra 1/7 1940 bli 44 stk. 7,5 Rhenische.
Ammunisjon.
Overskudd på ammunisjon has bare hva angår brisantgranatkardesker som nå er gått ut av feltutrustningsplanene. Det has ialt ca. 70.000 skudd. Brisantgranatkardesker er et meget virkningsfullt prosjektil, og selv om det ikke lenger oppføres i feltutrustningsplanen bør vi — så lenge vi har for knapp ammunisjonsbeholdning i det hele tatt - ikke avstå fra mer enn 12 à 15.000 skudd. Når det er anført at vi har 32 stk. 7,5 cm feltkanoner i ”overskudd” så er det å forstå i forhold til de for tiden planlagte sparsomme oppsetninger. Kommer vi selv i krig kan det hos oss - som nå hos finnene - bli spørsmål om å nytte alt vi har til reserveoppsetninger under krigen og til erstatning av tap av kanoner. Overskuddet er derfor nærmest å anse som en "reserve". Mer enn 12 kanoner bør iallefall ikke avståes.”

Artilleriforsendelsen viser at Norge faktisk sendte våpen og ammunisjon fra statlige lagre. At dette var et brudd på nøytralitetspolitikken er klart nok. Det ser også ut til at saken er blitt behandlet med den største diskresjon, og at minst mulig er blitt skrevet om det i den interne korrespondansen for at det skulle dysses ned og/eller holdes hemmelig. Ellers ble Sovjets krigshandlinger mot Finland møtt med taushet fra Arbeiderpartiregjeringen.

I Frankrike derimot fikk den radikale sosialistiske statsministeren Édouard Daladier (Parti Radical Socialiste) som hadde nektet å hjelpe Finland mot Sovjetunionens invasjon under den Finske Vinterkrigen, konsekvenser. Det førte til at Pierre-Étienne Flandin og Pierre Laval hold hemmelige sesjoner i Assemblée Nationale om å fordømte Édouard Daladiers handlinger. Daladier måtte gå av som konsekvens av dette den 19. mars. Paul Reynaud ble utnevnte til statsminister to dager senere og satt som Frankrikes statsminister frem til 16. juni 1940.

Frivillige frontkjempere fra Norge under Vinterkrigen i Finland

Kong Haakon VII

Kong Haakon hadde allerede tidlig i 1939 på eget initiativ forsøkt å utøve en diskret innflytelse på sine statsråder i Nygaardsvold sin Arbeiderpartiregjering for å få dem til å innse farene ved en i praksis ubevæpnet nøytralitet og en utenrikspolitikk som la ensidig vekt på formalia og rent juridiske forhold. Da krigen brøt ut, påtok kongen seg til og med selvstendige diplomatoppgaver gjennom sine kontakter med utenlandske ambassadører i Oslo og via direkte samtaler med kong Georg VI. av England. Men statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Koht fikk han ikke overbevist om at våpenløs nøytralitet for Norge var den sikreste oppskrift på tragedie. Gudene skal vite hvor rett vår konge hadde.

Arbeiderpartiets valgplakat i 1933 hvor antimilitarismen til partiet kommer tydelig frem.

Likheten mellom disse to sosialistiske partienes valgplakater i samme år, er slående.

Verdenskrigens historie av Winston Churchill (Norsk utgave kom i 1936)

Gjennom Winston Churchills verk om første verdenskrig og ikke minst erfaringene fra hans krigsstrategi fra den gang, burde planene som de allierte hadde den gangen stått soleklart for de som styrte Norge, både politisk og militært. På side 12 i første bind står oppskriften på hvordan britene ville presse de skandinaviske landene til å bryte sin nøytralitet ved å blokkere Tyskland fra nord for på den måten å spre krigen til fler fronter. I tillegg sperret de allierte Nordsjøen i 1918 med miner helt inn til den norske territorialgrensen. England hadde sterk mistanke om at tyske ubåter unngikk minesperringen ved å bruke norsk territorialfarvann. Den engelske regjeringen rettet derfor en henvendelse til den norske regjering med en anmodning om å forlenge minesperringen helt inn til den norske kysten. På dette svarte regjering - nei.
Etter "Official History of the War" (vol. 5) gjengis utviklingen videre:

"Vi (England) var ikke tilbøielig til å sette dem (nordmennene) under hardt press. Hvis de absolutt nektet å gjøre hvad vi bad om, så kunde vi selvfølgelig minelegge deres farvann selv, men det var innvendinger mot dette og innen flåten var man sterkt imot det. Det nevnes videre at det var en vanskelighet til og det var at selv om minebeltet var lagt, så trengtes en permanent engelsk flåtestyrke for å overvåke at nordmennene ikke med sine minesveipere ryddet minefeltet. Den dertil nødvendige flåtestyrke kunde England vanskelig avse. Imidlertid utviklet begivenhetene seg tilfredsstillende på vestfronten og forhandlingene med stolte, men stivsinnede nøitrale blev ikke lenger ført under den strenge innflytelse av ren militær nødvendighet."

28. februar 1938 gjenga Norges Handels- og Sjøfartstidende ovenstående under overskriften "På randen av krig" for å vise hvor nær Norge var å bli dratt inn i krigen i 1918. Man behøvde ikke være profet eller clairvoyant for å forstå hvilken fare som truet Norge ved en ny krig mellom England og Tyskland, hvis begivenhetene på vestfronten kanskje ikke utviklet seg like "tilfredsstillende" som i 1918. Artikler om dette var å finne i Nationen den 5. april 1938, og i et par andre aviser den 6. og 9. april 1938:

"Når nu krigen mellem England og Tyskland dessverre igjen var en kjensgjerning, var det all grunn for vår regjering og for de ledende partipolitikere til å slå alarm istedenfor å berolige folket. Det norske folk kunde vært samlet på det selvfølgelige grunnlag at uansett hvem av de krigførende parter som trengte inn på vårt territorium, så forsvarte vi oss, ikke med løst snakk, men med fly og kanoner. Men istedenfor et slikt selvfølgelig standpunkt beroliget man folket med nøitralitetserklæringer!"

Statsminister Nygaardsvold i Morgenbladet 25. august 1939:

"Folk kan ta det med ro."

Utenriksminister Koht i Arbeiderbladet 25. august 1939:

"Farene ligger ikke så meget på det militære område, de er mindre enn i forrige verdenskrig, men de økonomiske vanskeligheter vil sikkert bli større enn sist. Men så er vi også meget bedre forberedt til å møte dem enn i 1914."

Like før krigen brøt ut, uttalte også utenriksminister Koht:

"Norge har gode utsikter til å kunne forbli nøitralt."

Renkespiller Winston Churchill

Den 21. juli 1938 ga Morgenbladet Winston Churchill en beskrivelse av å være "Mannen med den sunde fornuft" og "Demokratiets mest uforfærdede forkjemper". Når en ser på Altmark-saken den 16. februar 1940, den britiske mineleggingen på Norskekysten den 8. april, hendelsene for Sør-Norge den 30. april og ikke minst tilbaketrekkingen av de britiske, franske og polske styrkene i juni i Nord-Norge samme år, så kan en ikke påstå at noen styresmakter i Norge tok lærdom av Churchills egne ord. Ei heller fremstår han som "Mannen med den sunde fornuft" eller "Demokratiets mest uforfærdede forkjemper" for Norges del...

Winston Churchill gjorde mye for at de allierte vant over Hitler-Tyskland, det skal ingen kunne ta fra han, men hva gjelder hans renkespill for å dra Norge med i krigen, kan han ikke fraskrives del-ansvar for, uansett krigs-bragd på andre arenaer.

Quisling besøker Hitler i Berlin i desember 1939

Desember 1939:

Vidkun Quisling søker Hitlers hjelp til å begå statskupp i Norge.

Alfred Rosenberg

Gjennom kontakt med Alfred Rosenberg og storadmiral Erich Raeder fikk Quisling den 14. og den 18. desember 1939 møte Adolf Hitler. Samtalene berørte blant annet muligheten for at Quisling og NS kunne begå statskupp med Hitler og Tysklands hjelp og støtte i en eller annen form.

Storadmiral og leder for den tyske Kriegsmarine, Erich Raeder

Varsler før 9. april som burde fått Arbeiderpartiregjeringen til å reagere, og hendelser som førte til Hitlers angrep på Norge:

August 1938:

The American-Scandinavian Review, nr. 3:

"De (de skandinaviske land) kan erklære sig nøitrale for å behage sig selv, men enhver sterk makt i nærheten vil kun respektere nøitraliteten så lenge det passer vedkommende makt."

London-korrespondent for Aftenposten Herman Kristoffer Lehmkuhl

10. juni 1939:

I Aftenposten aftenutgaven, sier H. K. Lehmkuhl fra London:

"I de tider som nu kommer er nøitrale stater i Europa en teoretisk umulighet."

Januar 1940:

Fra det engelske tidsskrift "The Nineteenth Century" gjengitt i "Samtiden" nr. 1 1940, side 96:

"Det er en feil å anta at de nordiske så vel som de sydlige lands nøitralitet er absolutt fordelaktig for de allierte. Det vilde være meget mere fordelaktig hvis de nøitrale blev innviklet i krigen, for da vilde Tyskland få to utsatte flanker som kunde bli truet av den allierte sjømakt, hvor utstrakte de enn var"

"Det er mulig for de allierte ved deres herredømme på sjøen å tvinge fienden til å spre sine krefter og dermed gjøre dem mere sårbare, til å forlenge, og derved svekke hans forbindelser, å frata ham fordelen ved indre linjer, forutsatt at de griper initiativet og beholder det."

13. januar 1940:

Den tyske marinestab mente fremdeles at "den gunstigste løsningen ville være at Norges nøytralitet ble opprettholdt", selv om "England aktet å okkupere Norge med den norske regjerings stilltiende samtykke."

20. januar 1940:

I en kringkastingstale fra BBC sa marineminister Winston Churchill at hvis de nøytrale land sto sammen med de allierte, ville man da ikke redusere tapene til de nøytrale landene ettersom de mistet den allierte konvoybeskyttelsen som de ville fått. Uttalelsen skapte oppstyr i de nøytrale landene, deriblant Norge og Danmark, og uttalelsen skapte bekymring i Tyskland. Hitler gikk for alvor inn for å vurdere en invasjon av Norge.

Var Winston Churchill sin radiotale den 20. januar 1940 samt hans plan R4 og operasjon Wilfred,
den utløsende faktorene til at Hitler gikk til angrep på Norge og Danmark den 9. april samme år?

Sir Winston Churchill's speech "House of Many Mansions" 20 January 1940

Winston Churchills tale, den 20. januar 1940:

"The War Situation: House Of Many Mansions":
"Everyone wonders what is happening about the war. For several months past the Nazis have been uttering ferocious threats of what they are going to do to the Western Democracies-to the British and French Empires-when once they set about them. But so far it is the small neutral States that are bearing the brunt of German malice and cruelty. Neutral ships are sunk without law or mercy-not only by the blind and wanton mine, but by the coldly considered, deliberately aimed, torpedo. The Dutch, the Belgians, the Danes, the Swedes, and, above all, the Norwegians, have their ships destroyed whenever they can be caught upon the high seas. It is only in the British and French convoys that safety is to be found. There, in those convoys, it is five-hundred-to-one against being sunk. There, controlling forces are at work which are steadily keeping the seas open, steadily keeping the traffic going, and establishing order and freedom of movement amid the waves of anarchy and sea-murder.

We, the aggrieved and belligerent Powers who are waging war against Germany, have no need to ask for respite. Every week our commerce grows; every month our organization is improved and reinforced. We feel ourselves more confident day by day of our ability to police the seas and oceans and to keep open and active the salt-water highways by which we have; and along which we shall draw the means of victory. It seems pretty certain that half the U-boats with which Germany began the war have been sunk, and that their new building has fallen far behind what we expected. Our faithful Asdic detector smells them out in the depths of the sea and, with the potent aid of the Royal Air Force, I do not doubt that we shall break their strength and break their purpose.

The magnetic mine, and all the other mines with which the narrow waters, the approaches to this Island, are strewn, do not present us with any problem which we deem insoluble. It must be remembered that in the last war we suffered very grievous losses from mines, and that at the climax more than six hundred British vessels were engaged solely upon the task of mine-sweeping. We must remember that. We must always be expecting some bad thing from Germany, but I will venture to say that it is with growing confidence that we await the further developments or variants of their attack.

Here we are, after nearly five months of all they can do against us on the sea, with the first U-boat campaign for the first time being utterly broken, with the mining menace in good control, with our shipping virtually undiminished, and with all the oceans of the world free from surface raiders. It is true that the Deutschland escaped the clutches of our cruisers by the skin of her teeth, but the Spee still sticks up in the harbor of Montevideo as a grisly monument and as a measure of the fate in store for any Nazi warship which dabbles in piracy on the broad waters. As you know, I have always-after some long and hard experience-spoken with the utmost restraint and caution about the war at sea, and I am quite sure that there are many losses and misfortunes which lie ahead of us there; but in all humility and self-questioning I feel able to declare that at the Admiralty, as, I have no doubt, at the French Ministry of Marine, things are not going so badly after all. Indeed, they have never gone so well in any naval war. We look forward as the months go by to establishing such a degree of safe sailings as will enable the commerce of all the nations whose ships accept our guidance, not only to live but to thrive. This part-this sea affair-at least, of the Nazi attack upon freedom is not going to bar the path of justice or of retribution.

Very different is the lot of the unfortunate neutrals. Whether on sea or on land, they are the victims upon whom Hitler's hate and spite descend. Look at the group of small but ancient and historic States which lie in the North; or look again at that other group of anxious peoples in the Balkans or in the Danube basin behind whom stands the resolute Turk. Every one of them is wondering which will be the next victim on whom the criminal adventurers of Berlin will cast their rending stroke. A German major makes a forced landing in Belgium with plans for the invasion of that country whose neutrality Germany has so recently promised to respect. In Rumania there is deep fear lest by some deal between Moscow and Berlin they may become the next object of aggression. German intrigues are seeking to undermine the newly strengthened solidarity of the southern Slavs. The hardy Swiss arm and man their mountain passes. The Dutch-whose services to European freedom will be remembered long after the smear of Hitler has been wiped from the human path-stand along their dykes, as they did against the tyrants of bygone days. All Scandinavia dwells brooding under Nazi and Bolshevik threats.

Only Finland-superb, nay, sublime-in the jaws of peril-Finland shows what free men can do. The service rendered by Finland to mankind is magnificent. They have exposed, for all the world to see, the military incapacity of the Red Army and of the Red Air Force. Many illusions about Soviet Russia have been dispelled in these few fierce weeks of fighting in the Arctic Circle. Everyone can see how Communism rots the soul of a nation; how it makes it abject and hungry in peace, and proves it base and abominable in war. We cannot tell what the fate of Finland may be, but no more mournful spectacle could be presented to what is left to civilized mankind than that this splendid Northern race should be at last worn down and reduced to servitude worse than death by the dull brutish force of overwhelming numbers. If the light of freedom which still burns so brightly in the frozen North should be finally quenched, it might well herald a return to the Dark Ages, when every vestige of human progress during two thousand years would be engulfed.

But what would happen if all these neutral nations I have mentioned-and some others I have not mentioned-were with one spontaneous impulse to do their duty in

accordance with the Covenant of the League, and were to stand together with the British and French Empires against aggression and wrong? At present their plight is lamentable; and it will become much worse. They bow humbly and in fear to German threats of violence, comforting themselves meanwhile with the thought that the Allies will win, that Britain and France will strictly observe all the laws and conventions, and that breaches of these laws are only to be expected from the German side. Each one hopes that if he feeds the crocodile enough, the crocodile will eat him last. All of them hope that the storm will pass before their turn comes to be devoured. But I fear-I fear greatly-the storm will not pass. It will rage and it will roar, ever more loudly, ever more widely. It will spread to the South; it will spread to the North. There is no chance of a speedy end except through united action; and if at any time Britain and France, wearying of the struggle, were to make a shameful peace, nothing would remain for the smaller States of Europe, with their shipping and their possessions, but to be divided between the opposite, though similar, barbarisms of Nazidom and Bolshevism.

The one thing that will be most helpful in determining the action of neutrals is their increasing sense of the power and resolution of the Western Allies. These small States are alarmed by the fact that the German armies are more numerous, and that their Air Force is still more numerous, and also that both are nearer to them than the forces of Great Britain and France. Certainly it is true that we are facing numerical odds; but that is no new thing in our history. Very few wars have been won by mere numbers alone. Quality, will power, geographical advantages, natural and financial resources, the command of the sea, and, above all, a cause which rouses the spontaneous surgings of the human spirit in millions of hearts-these have proved to be the decisive factors in the human story. If it were otherwise, how would the race of men have risen above the apes; how otherwise would they have conquered and extirpated dragons and monsters; how would they have ever evolved the moral theme; how would they have marched forward across the centuries to broad conceptions of compassion, of freedom, and of right? How would they ever have discerned those beacon lights which summon and guide us across the rough dark waters, and presently will guide us across the flaming lines of battle towards better days which lie beyond?

Numbers do not daunt us. But judged even by the test of numbers we have no reason to doubt that once the latent, and now rapidly growing, power of the British nation and Empire are brought, as they must be, and as they will be, fully into line with the magnificent efforts of the French Republic, then, even in mass and in weight, we shall not be found wanting. When we look behind the brazen fronts of Nazidom-as we have various means of doing-we see many remarkable signs of psychological and physical disintegration. We see the shortages of raw materials which already begin to hamper both the quality and the volume of their war industry. We feel the hesitancy of divided counsels, and the pursuing doubts which assail and undermine those who count on force and force alone.

In the bitter and increasingly exacting conflict which lies before us we are resolved to keep nothing back, and not to be outstripped by any in service to the common cause. Let the great cities of Warsaw, of Prague, of Vienna banish despair even in the midst of their agony. Their liberation is sure. The day will come when the joybells will ring again throughout Europe, and when victorious nations, masters not only of their foes but of themselves, will plan and build in justice, in tradition, and in freedom a house of many mansions where there will be room for all.s of Warsaw, of Prague, of Vienna banish despair even in the midst of their agony. Their liberation is sure. The day will come when the joybells will ring again throughout Europe, and when victorious nations, masters not only of their foes but of themselves, will plan and build in justice, in tradition, and in freedom a house of many mansions where there will be room for all.e been won by mere numbers alone. Quality, will power, geographical advantages, natural and financial resources, the command of the sea, and, above all, a cause which rouses the spontaneous surgings of the human spirit in millions of hearts-these have proved to be the decisive factors in the human story. If it were otherwise, how would the race of men have risen above the apes; how otherwise would they have conquered and extirpated dragons and monsters; how would they have ever evolved the moral theme; how would they have marched forward across the centuries to broad conceptions of compassion, of freedom, and of right? How would they ever have discerned those beacon lights which summon and guide us across the rough dark waters, and presently will guide us across the flaming lines of battle towards better days which lie beyond?
Numbers do not daunt us. But judged even by the test of numbers we have no reason to doubt that once the latent, and now rapidly growing, power of the British nation and Empire are brought, as they must be, and as they will be, fully into line with the magnificent efforts of the French Republic, then, even in mass and in weight, we shall not be found wanting. When we look behind the brazen fronts of Nazidom-as we have various means of doing-we see many remarkable signs of psychological and physical disintegration. We see the shortages of raw materials which already begin to hamper both the quality and the volume of their war industry. We feel the hesitancy of divided counsels, and the pursuing doubts which assail and undermine those who count on force and force alone.In the bitter and increasingly exacting conflict which lies before us we are resolved to keep nothing back, and not to be outstripped by any in service to the common cause. Let the great cities of Warsaw, of Prague, of Vienna banish despair even in the midst of their agony. Their liberation is sure. The day will come when the joybells will ring again throughout Europe, and when victorious nations, masters not only of their foes but of themselves, will plan and build in justice, in tradition, and in freedom a house of many mansions where there will be room for all.."

27. januar 1940:

Hitler ga sine militære rådgivere ordre om å utarbeide omfattende planer for en mulig invasjon i Norge. Denne staben hadde sitt første møte den 5. februar.

16. februar 1940:

Altmark-saken i Jøssingfjorden:

Den britiske jageren HMS Cossack border Altmark innerst inne i Jøssingfjorden (1)

Den britiske jageren HMS Cossack border Altmark innerst inne i Jøssingfjorden (2)

Den britiske jageren HMS Cossack border Altmark innerst inne i Jøssingfjorden (3)

Britenes bording av det tyske skipet Altmark i Jøssingfjorden 16.februar 1940. var den alvorligste krenkelsen av norsk nøytralitet før den britiske og franske mineleggingen, og Hitlers overfall på Norge. Forsyningsskipet og oljetankeren Altmark var hjelpeskip (Trosschiff) for Kriegsmarine. Det hadde vært i Sør-Atlanteren og forsynt den tunge krysseren (panserskipet) KMS Admiral Graf Spee med olje, og var på vei tilbake til Tyskland lastet med 299 fanger om bord.

KMS Admiral Graf Spee

Britiske sjøfolk som KMS Graf Spee hadde plukket opp av havet fra senkede handelsskip. Altmark kom inn i norsk farvann ved Halten fyr på Frohavet, nord for Trondheimsfjorden den 14. februar 1940. Det seilte under eget navn og tysk statstjenesteflagg. I løpet av den 14. februar ble den møtt av den norske torpedobåten Frigg, som ba om å få inspisere skipet. Noe den fikk lov til. Med norsk marine-eskorte fortsatte skipet så sørover langs Norskekysten.

Etter folkeretten hadde skipet rett til å bruke nøytrale farvann til fredelig gjennomfart, det inkluderer også med fanger om bord. Men da kaptein Heinrich Dau motsatte seg norsk inspeksjon for andre gang av et annet orlogsskute 70-80 nautiske mil nord for Bergen, ville admiral Carsten Tank-Nielsen i Bergen nekte skipet å passere gjennom Bergen krigshavn (En krigshavn er et sjøområde ved en orlogshavn eller et område av annen strategisk betydning som skal vernes spesielt ved krigsfare eller i krigstilstand). Ordren ble opphevet av Kommanderende Admiral Henry Diesen, som var redd for at britene skulle oppbringe skipet om det måtte ta den ytre leia utenfor krigshavnen. Altmark fikk derfor gå gjennom krigshavnen med norsk eskorte.

Altmark grunnstøtt i Jøssingfjorden (1)

Altmark grunnstøtt i Jøssingfjorden (2)

Altmark grunnstøtt i Jøssingfjorden (3)

Fotografi av Altmark tatt fra Lockheed Hudson of No. 18 Group, Royal Air Force.

Dagen etter, den 15. februar, ble Altmark oppdaget av 3 britiske fly. En time senere dukket en gruppe på 6 britiske jagere opp. For å unngå dem, gikk Altmark inn i den islagte Jøssingfjorden mellom Egersund og Flekkefjord, eskortert av de norske torpedobåtene Skorv og Kjell og bevoktningsbåten Firern. De løsnet ingen skudd da jageren HMS Cossack under ledelse av sin kaptein Philip Vian på direkte ordre fra Winston Churchill, kl, 22.20 kom inn i fjorden med lyskasterne på. Altmark bakket rett mot jageren for å klemme den mot land, men gikk selv på grunn og ble bordet av britene, som befridde fangene. Ifølge norske vitner skjøt britene en rekke skudd, mens tyskerne ikke besvarte ilden. Da det hele var over, lå det 6 døde tyskere igjen, og én til døde senere på sykehus. Britene mistet ingen under aksjonen.

Kaptein Robert Kirk Dickson, DSO, RN

Følgende er en øyenvitneskildring av scenarioet på "Admiralty" i London da dramaet om Cossack og Altmark pågikk. Fortalt av kontreadmiral RK Dickson, DSO, i «The Ditty Box» i mars 1946 (Han var bare kaptein i februar 1940):

"The fleet auxiliary Altmark was slipping down the Norwegian coast on her way to Germany. She was inside territorial waters, but we'd every reason to believe that she was carrying 400 British merchant seamen battened under hatches - victims of the pocket battleship Graf Spee in the South Atlantic. Our destroyers were at sea, and the man on the spot was Captain Philip Vian, in the Cossack. He had the situation well in hand, till suddenly the Altmark entered Jossing Fjord with the British destroyers glaring at her on one side and the Norwegian men-of-war on the other. It was apparent to the Admiralty that a situation had arisen which no naval officer could be expected to handle. It needed the immediate intervention of a Minister, ready to take responsibility, because the landslide of the nations of Europe had not yet begun, and the significance of Norwegian neutrality could only be fully appreciated in London.
At 5 o'clock the First Lord Mr (Winston)Churchill, came down to the War Room, and he dictated a signal to Vian to the effect that he was to get those prisoners off at all costs. "Get that ciphered up," he said, "and be quick about it! I've told the Secretary of State that those orders are going at quarter to six unless we hear to the contrary". He walked up and down chewing his cigar, and we all waited.
At 5.20 he suddenly turned to me (I was the Duty Captain on watch that afternoon), and he said, "I can't wait. Get me Lord Halifax". I got him the Foreign Secretary in a few moments, and he sat down with the telephone in the little green armchair which used to stand alongside the duty captain's desk. He talked to the Foreign Secretary for about a minute. Then he rang for the Duty Signals Officer and he said, "Add this to the signal, 'Suggest to the Norwegian destroyers that honour is served by submitting to superior force.' Now get that off at once!" he said, and he lounged off upstairs to carry on with his papers. But at the door of the War Room he stopped, and he said to all of us, "That was big of Halifax".
The signal was made a few minutes later and so the Cossack went into the fjord."

De seks døde tyskerne fra Altmark bringes i land (1)

De seks døde tyskerne fra Altmark bringes i land (2)

De seks døde tyskerne fra Altmark bringes i land (3)

Mens Berlin protesterte skarpt i Oslo mot overfallet, protesterte nordmennene ikke mindre skarpt i London. Stortingspresident Hambro uttalte at bak den norske protesten sto et samlet storting og et samlet folk. Norske, svenske og amerikanske folkerettseksperter hevdet at britene med overfallet på Altmark hadde krenket norsk nøytralitet på det groveste, mens britene ikke ville innrømme mer enn en "teknisk krenkelse" som de dessuten hadde "moralsk rett til". Tiltross for de norske protestene på det britiske bruddet på Norges nøytralitet, forårsaket det britiske angrepet at Hitler ble overbevist om at Norge ønsket en britisk proteksjon av Norge da de to norske kanonbåtene ikke gjorde noe for å hindre HMS Cossack i å borde forsyningsskipet Altmark.

Møte i Stortinget mandag 19. februar 1940 kl. 17.

Stortingspresidenten Magnus Nilssen fra Arbeiderpartiet

Presidenten Magnus Nilssen:

"Før Stortinget behandler den oppsatte dagsorden, vil utenriksminister Koht gjøre rede for den hending som har funnet sted i en av våre fjorder, og som har vakt slik opsikt og så stor beklagelse."

Utenriksminister Halvdan Koht

Statsråd Koht:

"Eg ynsker å leggje fram for Stortinget ei sak som har sett støkk i folket vårt og som det har stått ljom av langt utafor vårt eige land. Det er det som hende no natta mellom fredag og laurdag, da britiske orlogsskip gjorde så grov ei krenking mot norsk sjøområde, norsk nøitralitet og norsk suverenitet.

Blada har fortalt i hovudsaka kva det var som gjekk for seg. Britiske jagarar gjekk inn i norsk fjord, Jøssingfjorden pa Vest-Agder, og gjekk med våpenmakt laus på eit tysk skip, «Altmark», som var på veg austetter innafor dei norske sjøgrensene. Dette tyske skipet var av det slaget som dei i Tyskland kallar «Reichsdienstschiff», eit statsskip som var sett i teneste for den tyske orlogsflåiten, og det måtte såileis folkerettleg bli rekna for krigsskip, ikkje for handelsskip. Det hadde, etter det vi no veit, vori til hjelp for kryssaren «Admiral Graf von Spee», som så lenge i denne krigen opererte i det sør-atlantiske havet og som tyskane til slutt søkkte ned så han ikkje skulle bli teken av engelsmennene. «Altmark» dukka opp på norsk område nord på Frohavet utafor Trondheimsfjorden no siste 14de februar, onsdag, og noko lenger sør møtte det same dagen ei norsk orlogsskute, torpedobåten «Trygg». Føraren for denne båen kravde a få visitere «Altmark», og det gjekk kapteinen på. «Altmark» med på. No er det til dette straks å merke at sia «Altmark» førte statstenesteflagg og var å rekne i klasse med krigsskip, så skulle det etter folkerettsreglane vera fritt for visitasjonsplikt, og det aller meste som ombodsmannen for den norske orlogsflåten kunne ha rett til, det var å konstatere at skipet i sanning var det som det gav seg ut for. Det fekk han da òg konstatert av skipspapira, og meir hadde han da ikkje rett til å gjera der om bord. Han fekk opplyst at det var væpna med antiluftkanonar, og det kunne da svara vel med det som papira sa. Likevel tykte marinekommandoen i Bergen at alt ikkje var så vèl opplyst som det burde vera, og da «Altmark» kom sa langt sør som til nordgrensa for det militære området for Bergen, omlag 70-80 nautiske mil nordafor Bergen, kom ei ny norsk orlogsskute og kravde få visitert det. Dette avviste no kapteinen pd. «Altmark», med fulllovleg rett såleis som eg har sagt, og kravet vart da oppgjevi. Dette var den 15. februar. Etter «Altmark» såleis hadde vorti praia, vart det oppdaga at det nytta radiosendaren sin til telegrafering. Det er forbodi for utlendingar på norsk område, og det vart straks påtala. Kapteinen bad om orsaking og sa at han kjente ikkje til dette forbodet, og sia har vi ikkje høyrt at han nytta radiosendaren sin.

Den 16. februar var «Altmark» utafor Jæren, og da har vi høyrt at britiske fly var i nærleiken, - kanskje dei var innafor den norske sjøgrensa, men det veit vi ikkje noko visst om. Det var vel desse flya som gav melding til den britiske flåten i Nordsjøen om kvar «Altmark» var, og venteleg hadde engelsmennene greie på kva dette skipet hadde drivi med før, for dei visste på førehand det som vi norske ikkje visste, at det hadde mange engelske fangar om bord. Da det så kom så langt aust som utafor Sogndal, kom ein heil liten britisk flåte til stades, - det var 5 vanlege jagarar og 1 jagar av ein serleg stor type «superdestroyer» blir han kalla på engelsk). Ein norsk. torpedobåt hadde fylgt med «Altmark», og ein annan kom til denne ettermiddagen. Eit par av dei britiske jagarane kom innafor nøytralitetsgrensa vår og vilde sende folk om bord pd. «Altmark». Men den øvste norske føraren protesterte, og jagarane gjekk ut att. Utpå kvelden kom dei likevel inn att. Den norske torpedobåtføraren protesterte på nytt. Men han fekk til svar at dei hadde order frå den britiske regjeringa til å gå inn og ta fri dei engelske fangane på «Altmark», kor mykje så den norske regjeringa protesterte. «Altmark» gjekk inn Jøssingfjorden. Men to britiske jagarar fylgde etter, deribland den største, og den la seg inn at «Altmark». Britisk mannskap entra om bord, det vart strid og skyting på «Altmark», men tyskane vart snart overmanna og rømte i land på isen. 7 mann av tyskane vart drepne eller så hardt såra at dei døydde av såra. 1 engelsmann vart skoten. Engelsmennene tok så alle dei fangane som var om bord, ei 3-400 mann, og førte dei med seg. «Altmark» lå på grunn og vart liggjande.

Det er greit at slikt eit overfall som dette innafor dei norske grensene måtte skaka opp den norske regjeringa, og straks om morgonen etter gjorde ho seg i stand til å protestere så sterkt som råd kunne vera mot slik ulovleg og folkerettsstridig framferd. Til oss sjølve, til Utanriksdepartementet, kom det alt om morgonen ein protest ifra den tyske sendemannen i Oslo. Han protesterte imot den britiske rettskrenkinga, men han sa dessutan at den norske regjeringa ikkje hadde gjevi hjelp nok til det tyske skipet. Til dette er det ikkje anna å seia enn å vise til det eg her har opplyst om den veldige overmakta som dei norske orlogsskutene hadde imot seg, - to små torpedobåtar imot seks store jagarar, den eine enda av dei aller største. Det ville vori i strid med all militær tenkemåte å ta opp kamp imot slik ei overmakt; det ville ingenting ha nytta og vori rein usans.
Det var statsministeren som kom til å måtta ta heile denne saka for regjeringa. Eg hadde sjølv komi til å reise bort fredags kvelden. Det var ei lovnad eg måtte halde; men eg får nemne at eg reiste ikkje før eg hadde fått melding om at dei britiske jagarane hadde bøygt seg for den norske protesten og gått utafor nøytralitetsgrensa, - dei hadde sagtdei ville vente på «Altmark» der. Det var fyrst etter eg hadde reist at dei snudde om og gjorde det overfallet eg har omtala. Eg var elles ikkje lenger borte enn at eg gjennom telefonen kunne vera med i rådleggjingar i Utanriksdepartementet, og det som her vart vedteki, vart da gjort i samråd med meg.

Det eine som vart gjort, det var at statsministeren kalla til seg den britiske sendemannen i Oslo, og det som han sa til han, var oppskrivi pa førehand såleis:
«Jeg har kalt Dem til meg for å gi uttrykk for den sterke forferdelse og indignasjon som vi føler overfor den grove krenkelse av norsk territorialfarvann som har funnet sted i natt, - en krenkelse som ikke kan unnskyldes ved noe som kunne være å legge den norske regjering til last. Vår legasjon i London er instruert om straks å nedlegge en kraftig protest, men jeg ber Dem dessuten meddele Deres regjering at vi ikke hadde kunnet tenke en slik opptreden av den britiske marine overfor et vennligsinnet nøytralt land. Vi kan ikke tvile på at den britiske regjering straks vil yte oss full oppreisning.»

Den britiske sendemannen freista gje eit slag forsvar eller orsaking for den britiske framferda. Han nemnde at «Altmark» ulovleg hadde nytta radiosendar på norsk omrade, og meinte at vi av den grunn burde ha sett skipet fast. Men det er heilt urimeleg at eit lovbrot av det slaget skulle gje høve til så hardt eit tiltak, aller minst når kapteinen straks hadde bøygt seg for det norske pålegget. Så nemnde sendemannen at “Altmark” hadde hatt fangar ombord, og at det kunne ha gjevi oss grunn til å stanse skipet. Men til det måtte svaret bli at skipet ville i alle tilfelle hatt rett til å sigle gjennom norsk sjøområde. Det same hadde den norske torpedobåtføraren sagt til den britiske jagarkapteinen, at om så «Altmark» hadde engelske fangar ombord, så gav ikkje det engelsmennene minste rett til å ta seg til rettes på norsk område. Det finst i det heile ingen folkerettsregel som forbyd ei krigførande makt å føre fangar gjennom nøytralt omrade, så framt berre sjølve gjennomfarta er lovleg.

Det aller siste den britiske sendemannen drog fram, det var at Noreg hadde lati tyske u-båtar operere på norsk sjøområde og der jamvel skyte britiske handelsskip i søkk. Dette er ei sak som eg har omtala her i Stortinget alt i trontaledebatten den 19. januar. Eg gjorde den gongen greie for at vi ikkje hadde kunna finne minste prov for at desse britiske handelsskipa eller noko anna skip hadde vorti torpedert innafor dei norske nøytralitetsgrensene. Eg kan i dag leggje attåt at vi har nett no i dag fått høgtideleg fråsegn, dagsett 14. februar, frå den tyske regjeringa om at ingen tysk u-båt var i farvatna på den tida desse båtane skulle vori torpedert. Vi har før bedi den britiske regjeringa om å gje oss dei vitnemåla som ho meiner ho har til prov for torpedering; men til i dag har vi ikkje fått svar på denne oppmodinga vår. Den samtalen statsministeren siste laurdags føremiddag hadde med den britiske sendemannen, slutta med at han sa:

«Jeg ber Dem fortelle Deres regjering, at det som har hendt i natt på det dypeste har smertet oss og har smertet meg. Og det bedrøver oss særlig at et land som England, som vi alltid har stått i godt forhold til og som vi gjerne vil leve i vennskap med, behandler en liten og nøytral stat slik som det nå har gjort. Vi er et lite land og kan ikke sette militær makt bak våre krav, men vi kan protestere mot alle overgrep, og det har vi også gjort, og vi kan også bringe en sak som denne inn for Folkeforbundet, slik at det blir klart for hele verden hva som er skjedd; og vi kan appellere til den alminnelige opinion. Alle overtredelser av våre nøytralitetsregler som vi har fått melding om, har vi protestert mot.»
Alt føre denne samtalen var det sendt instruks til den norske sendemannen i London om at han skulle bera fram ein sterk protest til den britiske regjeringa. Det heiter i instruksen:
«meddel uoppholdelig den britiske regjering det som har hendt, og nedlegg en alvorlig protest mot denne grove krenkelse av Norges sjøterritorium som har vakt sterk indignasjon da den er skjedd langt inne i norsk fjord og således ikke kan skyldes feiltagelse eller meningsforskjell om sjøgrense. Krev at den britiske marine instrueres om fremtidig å respektere norsk suverenitet. Tilføy at den norske regjering venter av den britiske regjering at den vil utlevere fangene til den norske regjering og yte erstatning og oppreisning .»

Sendemannen hadde da ein samtale med utanriksministeren lord Halifax same dagen. Det som Halifax hadde å seia, det var fyrst og fremst ei klage over at den norske regjeringa ikkje hadde fått granska nøye koss det var med «Altmark» og såleis ikkje hadde funni dei engelske fangane. Halifax var i den trua at «Altmark» hadde vori innom Bergen, enda skipet i det heile ikkje hadde gått inn i noka norsk hamn. Og han ville ha det til at Noreg ikkje hadde oppfylt pliktene sine som nøytral stat når det ikkje hadde gjort ei grundig ettergransking på «Altmark». Eg har før nemnt kva folkeretten seier om dette, så alle kan skjønne kor grunnlaus denne klaga er. Halifax vedgjekk at det var gjort ei «teknisk krenking» imot det norske sjøområdet. Men han meinte at dette var lite eller ingen ting imot det faktum at tyskane hadde haldi ei 3-400 engelske fangar i ei tilstand som ikkje ein hund burde vorihalden i.
Det syner seg såleis at den britiske regjeringa i dette tilfellet har meint ho kunne setja seg ut over omsynet til almenn folkerett og omsynet til ein liten stat som i denne krigen ikkje har anna formål enn å halde oppe nøytraliteten sin.

Den norske regjeringa har i denne tida streva etter å oppfylle alle nøytralitetspliktene sine med pinleg omsorg, og har med likeså stor omsorg protestert imot alle krenkingar mot denne nøytraliteten vår, kva side dei så kom ifra. Regjeringa kan ikkje tenkje seg anna enn at når den britiske regjeringa får tenkt nøye etter kva det er som her har gått for seg, så vil ho vedkjenne seg at det er i open strid med dei prinsippa som ho sjølv mange gonger høgtideleg har forkynt. Noreg er, som statsministeren sa, ein liten stat, og det kan ikkje byggje retten sin på makt. Men det har trudd at store makter ville setja ei ære i å vyrde retten for små likså vel som for store. Noreg vil i det minste så lenge det kan løfte røysta si til forsvar for retten, og det vonar at verda skal gje det rett i dette tilfellet som i andre tilfelle før. Noreg kan, om så skulle vera, anka denne saka inn for Folkesambandet eller for kva ein domstol ein kan finne. Men i alle tilfelle kjenner vi oss trygge på at ei nøytralitetskrenking slik som den vi no sist har vori ute for, vil få sin dom av folkemeininga i alle land.”

Curt Bräuer, den tysk sendemannen i Oslo i 1939-40

Den tyske minister Curt Bräuers protestnote hadde følgende ordlyd:

"Jeg protesterer på det aller skarpeste mot den britiske torpedojager «Cossaks» overgrep mot det tyske dampskib «Altmark» innerst i Jøssingfjorden, altså innenfor norsk territorialfarvann, hvorved flere tyske borgere blev drept eller såret. Jeg nedlegger den aller skarpeste protest mot den uhørte krenkelse av folkeretten i norsk kystfarvann, og protesterer likeledes mot at den norske regjering ikke har gitt vårt skib «Altmark» den tilstrekkelige beskyttelse. Denne folkerettskrenkelse kan bare finne en parallell i Københavns bombardement i 1807. Den er enestående i verdenshistorien, og under forbehold av ytterligere krav, må min regjering forlange at den tidligere tilstand straks blir gjenoprettet for dampskibet «Altmark» i den utstrekning dette er mulig efter de inntrufne tap, at den opståtte skade blir gjort god igjen, og at alle disponible krefter blir satt inn mot gjerningsmannen. Jeg må gjøre opmerksom på at det dreier sig om den aller alvorligste situasjon som kan trekke de skarpeste konsekvenser efter sig."

Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete,
Josef Terboven ved minnesmerket etter Altmark affæren den 18. juni 1942.

Mens Berlin protesterte skarpt i Oslo mot overfallet, protesterte nordmennene ikke mindre skarpt i London. Stortingspresident Hambro uttalte at bak den norske protesten sto et samlet storting og et samlet folk. Norske, svenske og amerikanske folkerettseksperter hevdet at britene med overfallet på Altmark hadde krenket norsk nøytralitet på det groveste, mens britene ikke ville innrømme mer enn en "teknisk krenkelse" som de dessuten hadde "moralsk rett" til. Tiltross for de norske protestene på det britiske bruddet på Norges nøytralitet, forårsaket angrepet at Hitler ble overbevist om at Norge ønsket en britisk proteksjon av Norge da de to norske kanonbåtene ikke gjorde noe for å hindre HMS Cossack i å borde forsyningsskipet Altmark.

HMS Cossack tilbake til kai i Leith i Skottland den 17. februar 1940 (1)

HMS Cossack tilbake til kai i Leith i Skottland den 17. februar 1940 (2)

Eks-fangene fra Altmark går i land i Leith i Skottland den 17. februar 1940

Tidens Tegn/Verdens Gang den 19. februar 1940

Den 19. februar 1940 ble de syv drepte tyskerne gravlagt på Sokndal kirkegård.

"Hadde Hitler latt være å invadere Norge hvis nordmennene hadde brukt makt mot engelskmennene i Jøssingfjorden?"

Avisutklipp om nøytralkrenkelser

Les om et av øyenvitneskildringene her:

"Den da 16 år gamle Wilhelm Dydland hørte et forferdelig brak da Altmark kløyvde isen i Jøssingfjord. Etterpå ble han vitne til de første krigshandlingene på norsk jord under 2. verdenskrig."

https://tinyurl.com/2urbppp6

Ene halvparten av minnesmerke fra Altmark-saken i Jøssingfjorden den 16. februar 1940 - i Storbritannia.

Denne siden av Altmark sitt minnesmerket som ble gitt til kaptein Admiral Vian på HMS Cossack av de britiske styrkene som "befridde" minnesmerket fra Jøssingfjorden i Norge. Ved Vians død testamentert til sin datter Susan Keate. I 2009 ga hun uttrykk for et ønske om at HMS Cossack Association burde få skiltet og noen andre minner fra hendelsen. Men med ingen sted å vise frem eller lagre skiltet, foreslo foreningen at skiltet skulle gis til Royal Navy sitt museum i Portsmouth hvor det vil komme et bredere publikum til nytte. Bildet er fra april i 2010 der Admiral Vian døtre, Susan Keate og Polly Thellusson overrekker Altmark-minnesmerket til Dr. Dominic Tweddle som tar imot det på vegne av Royal Navy-museet.

Jøssingfjord med det dobbeltsidige minnesmerket reist av tyskerne. Senere ble dette minnesmerket "frigjort" av britiske luftbårne styrker. Den ene siden ble gitt til Admiral Vian, kapteinen på Cossack. Den andre delen beholdt det britiske flyvåpenet selv.

Et midlertidig erstatningskilt ble satt opp på stedet der det andre som britene rappet, stod.

Det nye minnesmerke over Altmark-saken på stedet der det skjedde i Jøssingfjorden.
Minnesmerket ble laget og satt opp av nordmenn på slutten av 1950-tallet.

Inskripsjonen på nye minnesmerket over Altmark-saken

Etter hendelsen i Jøssingfjord, ble Altmark slept fra Norge til Tyskland for reparasjon, og omdøpt til Uckermark. I januar til mars 1941 var hun en del av Admiral Luetjens' Atlanerhavsgruppe bestående av slagskipene Scharnhorst og Gneisenau. Hun tjenestegjorde som oljeforsyningskip og som rekognoseringskip der hun oppdaget flere ubeskyttede allierte handelsskip inkludert Chilean Reefer. Mot slutten av 1941 seilte Uckermark fra Frankrike til Østen, lastet med vegetabilsk olje og drivstoff. På Yokohama eksploderte hun pga en gnist og en skadet drivstoffbunker. Eksplosjon ombord i Uckermark hadde vidtrekkende konsekvenser for det tysk-japansk samarbeidet. Ikke bare Uckermark, men hjelpekrysseren Thor og den tyske S/S Leuthen som lå i samme dock, ble ødelagt. I tillegg til at en japansk fraktebåt også kom til skade. Den Japansk-tyske relasjonen i Yokohama ble forsuret pga dette, som varte ut krigen.

Det utbrente vraket av Uckermark (Fhv. Altmark)

General Nikolaus von Falkenhorst

20. februar 1940:

Hitler innkaller general Nikolaus von Falkenhorst og utnevner ham til sjef for operasjonen i Norge. Von Falkenhorst får i oppdrag å organisere styrkene som skal besette landet. Hitler sier til von Falkenhorst:

"Jeg har fått underretning om at engelskmennene akter å gå i land der, og jeg akter å være der før dem. Britenes besettelse av Norge ville bli en omgående bevegelse som ville føre dem ned i Østersjøen, hvor vi verken har tropper eller kystbefestninger... Fienden ville da være i en slik stilling at han kunne rykke fram mot Berlin og knekke ryggraden på våre to fronter."

Édouard Daladier

21. februar 1940:

Den franske statsministeren Édouard Daladier går inn for at affæren i Jøssingfjorden skal brukes som påskudd for invasjon i Norge.

1. mars 1940:

Hitler utsteder sitt direktiv for den fullstendige forberedelse av invasjon av Danmark og Norge. Men han har ennå ikke gitt klarsignal for en slik aksjon, og nøler ennå.

8. mars 1940:

I et møte i krigskabinettet legger Churchill fram en plan om å landsette en avdeling i Narvik. Prinsippet var å vise makt uten å bruke den.

9. mars 1940:

Hemmelige ordre om "Operasjon Weserübung-Nord" ble gitt, men fortsatt ikke dato satt for gjennomføring:

163. lnf. divisjon.
I a Op. Nr. 100/40 hemmelig
kommandosak.
Hemmelig kommandosak 9/3-1940
utferdiget i 100 eksempl.

Operasjonsordre for besettelsen av Sør-Norge
1) Føreren og øverste sjef for krigsmakten har gitt ordre om å treffe alle nødvendige forføyninger for å besette Norge med deler av krigsmakten.
De styrker som settes inn for dette øyemed, skal gjøres så svake som mulig under hensyn til vår militærpolitiske styrke i forhold til dette land. Deres tallmessige svakhet må bli oppveiet gjennom dristig handling og overraskende utførelse. Det skal som regel strebes etter å gi foretagendet karakteren av en fredelig besettelse, som har som mål en væpnet beskyttelse av Norges nøytralitet. I begynnelsen av besettelsen skal det framsettes krav overfor regjeringen overensstemmende hermed.
Flåte- og luftdemonstrasjoner skal i påkommende tilfelle gi det nødvendige ettertrykk. Hvis det likevel gjøres motstand, skal denne brytes hardt og hurtig ved innsats av alle militære midler.

2) Besettelsen av Sør-Norge skal bli gjennomført ved en felles operasjon av de tre forsvarsgrener.Størrelsen av landet og terrengforholdene nødvendiggjør innsettelse av vidt atskilte kampgrupper, som først ettersom operasjonene utvikler seg kan komme i forbindelse med hverandre og bli forsterket. Betingelsen for at foretagendet skal lykkes, er derfor handlekraftig og selvstendig opptreden av alle førere og friksjonsfritt samvirke mellom de stedlige samarbeidende deler av styrkene. Hensikten med besettelsen av Norge er:

a. Overraskende besettelse og befrielse av Norge.
b. Eliminering av den norske forsvarsmakt.
c. Hindring av landsetting av engelske styrker. For de politiske forvaltningsforføyninger vil det gå ut særskilte anvisninger.

3) For å nå disse mål skal følgende steder, ved landsetting av tropper fra fly, krigsskip og andre skip, besettes av en kampgruppe:

Oslo-sjef: Øverstkommanderende for 163. Infanterie-Division

Arendal-sjef: Kommandanten for Artillerie Regiment 234.

Kristiansand-sjef: Kommandanten for Infanterie-Regiment 310.

Oppdrag og styrke for de forskjellige kampgrupper framgår av bilag 1 -3.

4) Overføringen av tropper med krigsskip og andre fartøyer og fly skal reguleres slik at fullstendige kampgrupper eller kampdyktige deler er foran eller over landingsstedene «Weserdag» til «Wesertid» under beskyttelse av ild fra krigsskip eller luftstridskrefter (kamp-, bombe- og jagerenheter). Krigsmarinen og luftvåpenet overtar beskyttelsen under sjø- og lufttransporter.. Sjefene for hæravdelingenes ansvar begynner først med landsettingen.

5) Først ved begynnelsen av landsettingen kan man ved radiomeldinger og nordmennenes opptreden få vite om

a. En fredelig besettelse er mulig.
b. Landing og besettelse må tiltvinges under kamp.

6) På grunn av den til dels utpregede fiendtlige innstilling hos den norske befolkning må man også i tilfelle A regne med muligheten av lokal motstand og med tilstedeværelsen av tallrike engelske agenter. For øvrig gjelder det i tilfelle A at de landsatte tropper hurtig blir trukket sammen og at man ved en fast, soldatmessig opptreden forsterker det første inntrykk som den overraskende besettelsen har gjort på den norske forsvarsstyrke og befolkning, og hurtig setter seg i besittelse av de i militærpolitisk og trafikkmessig henseende viktigste anlegg. Ved sikker og energisk opptreden skal mara også ved hevdelsen av de nødvendige krav iaktta formen for en fredelig besettelse. Den norske forsvarsmakts berettigede æresfølelse skal bli skånet, så meget mer som det er å håpe at vi kan vinne for oss det norske offiserskorps ved taktfull opptreden (f. eks. la alle håndvåpen beholdes, det norske flagg være oppe, komme overens om underbringelse osv.). Krav om underbringelses-rom, befordringsmidler, drivstoffer, forpleiningsmidler osv. skal rettes til de norske myndigheter. Hvis situasjonen krever rask handling, påbys det å ta seg til rette selv (beslagleggelse). Også i tilfelle A skal troppene holdes sammen i store forlegninger, sik kerhetsforføyninger skal treffes og forsvarsberedskap etableres innenfor kampgruppen.

7) I tilfelle B kommer det i første rekke an på: Straks ved landsettingen å nedkjempe de forsvarsanlegg som står hindrende i veien (kystbatterier, befestninger og luftvernbatterier) og

a. ved flykampvåpen,
b. ved artilleri fra sjøstridskrefter,
c. ved fallskjermjegere og luftlandingstropper
d. om nødvendig ved hjelp av enheter som er landsatt på andre steder, å få landingsstedet med dets militært, politisk og trafikkmessig viktige anlegg fast i sin hånd, ødelegge de der kjempende norske tropper og sikre stedet for videre landsettinger og som utgangspunkt for operasjoner mot andre fiende-objekter. Videre kamphandlinger rettes mot de i nærheten værende utdannelsesleirer (øvelsesplasser) som øvelses- og mobiliseringssentra for den norske hær. Dette er først tillatt når egen styrke ubetinget er tilstrekkelig til sikring av landingsstedet.

Ingen splittelse av kreftene. Videre operasjonsmål vil først bli beordret til tid og sted etter situasjonen. Engelsk landsetting skal hindres med unngåelse av unødige tap:

a. Krigsskip som kan bli bekjempet med egne kampmidler, tilbakevises, og landingsforsøk hindres ved beskytning.
b. Man skal undra seg beskytning av overlegent fiendtlig skipsartilleri; landsatte fiendtlige styrker skal ødelegges ved angrep.
c. Er dette på grunn av fiendtlig overlegenhet umulig, må man ikke trekke seg lenger tilbake enn nødvendig langs de forbindelser (jernbaner eller veier) som fører inn i landet, inntil motangrep er mulig (i tilfelle etter at forsterkninger er mottatt).

8) Samarbeide med krigsmarinen.Krigsmarinen overtar framtransporten av alle de enheter som skal transporteres sjøveien på krigsskip eller andre fartøyer og luftsikring og ildbeskyttelse av landsettingen inntil denne er avsluttet. Å holde sjøstridskreftene i lengre tid tilbake ved landingsstedet er ikke mulig av grunner som angår sjøkrigføringen. Innlastningssted, utløpstid og troppenes forhold om bord blir regulert av krigsmarinen. Ombord skal de anvisninger som blir gitt av sjefen for sjøstridsstyrken og de respektive skipssjefer, bli fulgt selv om disse er av lavere befalsgrad. Sterk sammentrengning ombord må man finne seg i for å få plass til størst mulig styrke. Forpleining under transporten påligger krigsmarinen.

9) Samarbeide med luftvåpnet.Luftvåpnet - henvist til samarbeide - overtar:

a. Overføring og utsprang av fallskjermjegere til Oslo.
b. Overføring og landsetting av enheter fra divisjonen som luftlandingstropper til Oslo som: 1. lufttransportechelon og som 2. og 3. lufttransportechelon.
c. Beskyttelse av transportkhelonene og landingen mot fiendtlige flyvere.
d. Utkastning av flyblader.
e. Inngripen i kampen på marken for å nedkjempe fiendtlige motstandsreder, luftverns- og kystbatterier.
f. Beredskap av landede jager- og bombeflyenheter på norske og jydske flyplasser for å tilbakevise engelske luftstridskrefter.
g. Luftsikring etter landingen i Oslo.

10) Forberedelsene for foretagendet skal gjennomføres med største ettertrykk og så snart som mulig.

Hemmeligholdelse.
Det er av største betydning at våre forholdsregler treffer de nordiske stater og vår vestlige motstander overraskende. Dette må man ha for øye ved alle forberedelser spesielt ved dem som angår innredning av lasterom og troppenes dirigering og innlastning. Kan man ikke lenger hemmeligholde forberedelsene for innlastningen, skal man angi for førere og tropper andre mål enn de virkelige. Troppen må ikke bli kjent med de virkelige mål før ved avreisen eller etter denne. Alle forarbeider som kan gi om bare antydningsvise slutninger skal utelukkende bearbeides av offiserer (skrivelser og tegninger). Enhver fører skal så sent som mulig gjøres kjent med sin oppgave. Medarbeiderkretsen skal bestemmes skriftlig av den ansvarlige sjef og skal gjøres så liten som mulig.

11) I bilag blir gitt særskilte ordrer.

12. mars 1940:

Det britiske krigskabinettet "beslutter å gjenopplive plan R4" for en landgang i Trondheim, Stavanger, Bergen og Narvik. Styrken i Narvik skulle besette malmfeltene i Gällivare i Sverige. Planen skulle iverksettes 20. mars, men blir veltet av Finlands kapitulasjon for Sovjetunionen 12. mars ved "Freden i Moskva" der finnene og sovjeterne undertegner kapitulasjonsavtalen. Dermed mister de sitt viktigste påskudd. Frankrike presser videre på for å få Norge besatt snarest mulig. Statsminister Chamberlain uttrykker støtte for de franske planene. Det blir planlagt å landsette den første kontingenten i Narvik den 8. april, men så oppstår en situasjon mellom Frankrike og Storbritannia som gjør det nødvendig å utsette aksjonen. Den norske landgangen bærer kodenavnet "Wilfred", og blir forsinket tre dager. Minelegging av bl.a. Vestfjorden skulle skje 8. april.

13. mars 1940:

Krigen mellom Finland og Sovjetunionen avsluttes kl. 11.00. Finland må avstå 40.000 km² av sitt territorium til Sovjetunionen, blant annet de finske delene av Fiskerhalvøya og Mellomhalvøya sør for Vardø. Finland beholder korridoren til Barentshavet med byen Petsamo og havna i Liinahamari. En halv million finner mister sine hjem og arbeid, og må flytte vestover. En ny flyktningestrøm tar til i Øst-Finland.

14. mars 1940:

Tyskerne oppfanger en radiomelding som gir allierte transportskip ordre om å være seilklare.

19. mars 1940:

Neville Chamberlain uttaler i Parlamentet at krigen står på Norges dørterskel

20. mars 1940:

The Times «Advarsel til de nøitrale»

Storbritannias statsminister Arthur Neville Chamberlain

Chamberlain uttaler i Parlamentet:

"Hvad er resultatet for Skandinavia? Med Finnlands sikkerhet er det forbi. Men har Norges og Sveriges sikkerhet blitt bevart? (Tilrop: Nei, nei!) Tvert imot. Faren er blitt bragt nærmere enn noensinne for disse to land, idag star den ved deres dørterskel. (Hør, hør) - - - Intet vil eller kan redde dem uten en beslutning om å forsvare sig selv, og å slutte sig til andre som er beredt til å hjelpe dem med det forsvar.(Bifall!)"

25. mars 1940:

Den tyske sendemann oppsøker utenriksminister Koht og meddeler at det var fare for at Tyskland ville overta vernet av norsk sjøområde.

29. mars 1940:

Den norske sendemann Arne Scheel i Berlin skriver:

"Noe fredstegn er ikke å øyne. Det eneste helt sikre er at Norge bør holde sitt forsvar i orden og så sterkt som vår ytterste evne tillater."

29. mars 1940 og dagene som følger:

Verdenspressen skriver at de alliertes krigsråd hadde besluttet å angripe norske sjøområder

1. april 1940:

Hitler tar sin endelige beslutning om invasjon av Danmark og Norge. Aksjonen skal starte kl. 05.15 den 9. april. Hans beslutning blir tatt etter rapporter om at norske luftvern- og kystbatterier har fått ordre om å åpne ild uten å avvente ordre fra høyere hold, noe som tydet på at Norge blir gjort klar til kamp. Dermed må aksjonen starte straks. Avgjørende for det nøyaktige tidspunktet er dessuten isløsningen i danske farvann, månefaser, flo og fjære, daglengden og andre faktorer.

Den norske sendemannen i Berlin, Arne Scheel, skrev blant annet dette i en melding (Nr. 611) til utenriksdepartementet, som ankom Oslo, 3. april:

"Den tyske sendeman har sagt meg, at man innen tyske, politiske kretser er meget sterkt opptatt av muligheten av et britisk fremstøt for å hindre malmtilførselen til Sverige over Narvik. Han nevnte i den forbindelse strengt fortrolig at der i Stettin skal foregå innskibning av tyske tropper i transportskib".

Sendemann Arne Scheel i nytt telegram om innskiping av tropper i Stettin som kan ha Danmark og Norge som mål.

Hemmelig melding til øverstkommanderende for "Home Fleet" fra Admiraliteten:

AIR 15/205

SECRET
CYPHER MESSAGE

Serial No. 59
To: H.Q.C.C. Date 1/4/40
From: Admiralty Time of Receipt 2115.

Despatch 2240
1/4/40.

Following message is passed to you for information. C. in C. Home Fleet repeated C. in C. Rosyth, F.O.C.O.S., F.O. Greenock, C. in C. Western Approaches.

C.S.I. from Admiralty. Admiralty 0008/29 to C. in C. Home Fleet only

The laying of mines in Norwegian waters may lead to German reaction in Scandinavia.

(2). It has therefore been decided to hold troops ready to occupy the Ports of Stavanger, Bergen, and Trondheim and ready to land at Narvik. The operation will be know as Plan R.4.

(3). The landing of troops at the three Southern ports will be carried out on similar lines to O.S.O. contained in your No. H.F. 001360/297 of 6th March. It is anticipated that the Troops for Stavanger and Bergen will be ready to embark in cruisers at Rosyth on 5th April and the Troops for Trondheim ready to embark in a liner on the Clyde on the same day. The stores for the three Ports should arrive at Rosyth and Clyde on 4th April. 3 cruisers of 1st Cruiser Squadron and 1 of 18th C.S. should, therefore, arrive atRosyth early on Thursday 4th April.

(4). It is intended that the initial 2 Battalions of the Narvik Force should be ready to sail from the Clyde in a liner about 7th April, accompanied by 2 Cruisers of the Arethusa Class under the Command of Admiral Sir Edward Evans. It is probable that some 200 Men will be embarked in the Cruiser Flying the Flag of Admiral Evans.

(5). Request you will arrange for cruisers and the necessary Destroyer escorts to be available at the Clyde and for a Home Fleet Oiler to be embarked to proceed to Narvik, the name of this oiler being signalled in order that arrangements for her to embark certain stores can be made.

(6). 2 Store ships for the Narvik Force should be ready to sail from Bristol Channel Ports about 9th April escort to Clyde being arranged by C. in C. Western Approaches.

(7). It is probable that subsequent reinforcements, including the French contingent, will proceed to Narvik only. Arrangements are being made for the provision of the localDefences of this Port for Plan R.3.

(8). It is not intended that any Forces shall be landed in Norway until the Germans have violated Norwegian Territory, or there is clear evidence that they intend to do so. In addition to the above Forces a Striking Force should be available at Rosyth from P.M. 3rd to deal with any Seaborne expedition the Germans may send against Norway.

(9). It is realised that the above requirements will necessitate the withdrawal of all Cruiser support SWD from Northern Patrol and it is at your discretion to withdraw the latter temporarily should you consider it desirable.

Further details will be communicated later. 0125/31.

Decyphered by V.D. Jenks, ASO.
T.O.O. 1653
T.O.R. 1934

Tidens Tegn/Verdens Gang 1. april 1940 (1)

Tidens Tegn/Verdens Gang 1. april 1940 (2)

3. april 1940:

Den norske sendemannen i London Erik Andreas Colban telegraferer et illevarslende melding fra London som refererte følsom informasjon fra et fremtredende medlem av Underhuset og ledende parlamentsmedlem i det britiske Arbeiderpartiet, Noel Baker. Han hadde meddelt til Colban at den britiske Regjering forbereder aksjon mot malmtrafikken fra Narvik

4. april 1940:

Telegram nr. 638 sendt til utenriksdepartementet fra den norske legasjonen i Berlin der en kommende tysk invasjon av Nederland ble antydet, sannsynligvis "-allerede i neste uke". "Åpenbare muligheter for at den tyske krigsmaskinen også satte kursen mot Danmark og Norge. Tysk innmarsj i Danmark med sikte på å skaffe baser for tyske fly og ubåter på Jyllands vestkyst".

Utenriksminister Halvdan Koht ble oppringt fra København, der man ville vite hvordan de foreliggende opplysningene ble vurdert i Oslo. Koht svarte at det fortsatt bare dreide seg om "rykter".

Tidens Tegn/Verdens Gang 5. april 1940

5. april 1940:

Den danske marineattacheen, F. H. Kjølsens besøker sendemann Arne Scheel på kontoret i Berlin og får vite at Danmark ville bli angrepet av Tyskland, sammen med Nederland og Belgia. Deretter ville tyskerne trolig angripe Norge. Sendemann Arne Scheel sender så følgende telegram:

"De samme forlydender som er omhandlet i mitt skriv 638 er hørt av den herværende danske legasjon som dessuten har hørt rykter om besettelse av punkter på Norges sydlige kyst. Hensikten skal være å skynde på krigstempoet og komme Vestmaktene i forkjøpet."

Telefonmelding fra København hvor sendemann August Wilhelm Stjernstedt Esmarch sier at det er fare for Sør-Norge

Telefon fra Axel Fredrik Carlos Adlercreutz, sjefen for Den svenske Försvarsstabens Underrättelseavdelning, om mulig tysk angrep på Danmark og Norge, og at det over en periode også var undervist i skandinaviske språk på tyske politiskoler.

Entydige signaler både fra Frankrike og England at de allierte vurderte å bryte den norske nøytraliteten for å stanse malmtransporten fra Narvik.

En stor styrke av krigsskip la ut fra de britiske marinebasene på Scapa Flow på Orknøyene og seilte mot norske kysten. Eskortert av slagskipet HMS Renown og krysseren HMS Birmingham. Skipene var lastet med mannskap og materiell for gjennomføring av både Operasjon Wilfred og Plan R.4. Hovedplanen var å legge to minefelt. Den første skulle legges ut like under Lofoten i munningen av Vestfjorden. Kanalen som fører direkte inn til havnen i Narvik der jernmalm ble sendt fra (Operasjon Wilfred V). Det andre minefeltet skulle legges ut om lag 3/4 av veien ned langs den vestlige Norskekysten, rett utenfor Stadlandet, på samme breddegrad som omtrent midtveis mellom Færøyene og Island (Operasjon Wilfred S). Som en avveksling, var et tredje minefelt tenkt like ved Bu-odden sør for Kristiansund (Operasjon Wilfred B) Hele operasjon Wilfred var et soleklart overgrep mot Norges nøytralitet, og i realiteten utfra handlingen, en ren krigserklæring mot Norge.

Møte i Stortinget der utenriksminister Koht bl. sa følgende i sin tale:

"Og sjølve må vi setja alle evnene inn på å verja det nasjonale sjølvstendet. Det er ei plikt mot vårt eige land, og det er ei plikt mot framtida".

Men i Oslo var det fortsatt stille . Livet gikk som normalt.

Oberst Hans Oster

I Berlin hadde den alt annet enn Hitler-lojale, tysk etterretningsoffiseren, oberst Hans Oster, satt sitt liv på spill ved å varsle om Hitlers nye offensiv mot vest. Hitler skulle først sikre seg Danmark og Norge. Etterretningsoffiser Oster var ingen hvem som helst. Han befant seg i staben til den daværende tyske etterretningssjefen Wilhelm Canaris. Oberst Oster hadde kommet med den fortrolige informasjonen til sin nære venn, den nederlandske militærattacheen Gijsbert Sas i Tyskland, og fortalt om det forestående tyske angrepet som skulle komme "til uken". Nederlenderne rapporterte videre til sine norske diplomat-kolleger, som plikttro sendte rapportene hjem til utenriksdepartementet, uten at det førte til noen som helst reaksjon i Oslo.

Utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold i Stortinget, 6. april 1940.
Her fortiet Koht realiteter som han hadde på bordet, om det forestående tyske angrepet på Norge.

6. april 1940:

Avdelingssjefene i generalstaben hadde møte på generalstabssjefens kontor om hendelsene den siste tiden. Generalstabssjefen oppsøkte forsvarsminister Birger Ljungberg nok en gang i håp om å få mobilisert de militære styrkene i Sør-Norge. Men regjeringen svarte rett og slett ikke på spørsmålet om mobilisering fra generalstaben.

7. april 1940:

Kl. 13.25 observerer britiske fly sterke tyske sjøstridskrefter som rask beveger seg nord gjennom Skageraks utløp mot norskekysten. Storbritannia tvilte på at denne styrken skulle mot Narvik.
Telegram fra legasjonen i Berlin signert Arne Scheel:

"Det opplyses fra pålitelig hold om troppetransport nevnt min rapport 611 at 15 a 20 skip på en samlet tonnasje av 150.000 tonn har gått fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent."

Tidens Tegn/Verdens Gang 8. april 1940

Bergens Aftenbad 8. april 1940

8. april 1940:

Kl. 06.00 orienteres den norske regjeringen fra Frankrike og England at Norskekysten er minelagt

Melding om at det tyske handelsskipet "Rio de Janeiro" ble torpedert kl. 11:46 av den polske ubåten "Orzel" utenfor Lillesand. Ubåten var i britisk tjeneste og skulle hindre tyske krigsskip i å passere Skagerrak. Soldatene ombord fortalte at de skulle til Bergen for å forsvare landet mot britisk angrep.

kl. 14.00 kom det nok et iltelegram fra den norske utsendingen i Berlin om at krigsskipene som var nevnte i forrige telegram var sett på vei nordover i Storebelt.

Melding fra Danmark om at tyske skip er på vei nordover i Kattegat

Overlevende fra det tyske troppetransportskipet Rio de Janeiro bringes inn til Lillesand den 8. april.
Den norske admiralstaben varslet regjeringen og ba om mobilisering. Regjeringen gjorde ingenting.

Sandefjords Blad den 9. april 1940

Norges svar på Vestmaktens noter.

Oslo, 8.april 1940

Følgende kunngjørelse er vedtatt av regjeringen i samråd med den forsterkede utenriks- og konstitusjonskomité i møte i dag: Den britiske og den franske regjering har i dag tidlig latt legge ut miner tre steder på norsk sjøområde, med det formål å sperre den frie skibsfarten innenfor de norske grensene, og britiske orlogsskib er utsatt til vakthold på dette område. Den norske regjeringen protesterer alvorlig og høitidelig imot dette åpenbare brudd på folkeretten, og slik krenkelse med vold mot norsk suverenitet og nøitralitet.
Norge har i hele denne krigen fulgt alle regler for nøitralitet med streng nøiaktighet og det er i full samsvar med disse alment godkjente reglene at det har holdt farvannene sine åpne for all legitim ferdsel for skib fra krigførende land.
Når nu den britiske og franske regjering har gjort tiltak til å sperre ferdsel for tilførsel til Tyskland må den norske regjering minne om at den britiske regjering den 11. mars i år har skrevet under på en avtale med Norge, som samtykker i at norske varer deriblandt også varer som blir regnet for krigskontrabande blir solgt og sendt herfra til Tyskland. Så meget mindre grunn måtte den norske regjering ha til å vente at de allierte regjeringer vilde gripe inn med makt og forsøke å stanse disse tilørslene.
Den norske regjering kan ikke på noen måte godkjenne at et krigførende land legger ut miner på norsk område. Den må kreve at slike miner straks blir tatt bort og vakthold med fremmede krigsskib slutter.
Den norske regjering må ta forbehold om å sette i verk alle passende tiltak som en slik nøitralitetskrenkning kan gi grunn til.

Sandefjords Blad den 9. april 1940.

Sunnmørsposten 9. april 1940

Britiske og tyske styrker sin posisjon kl. 17:00 den 8. april 1940

Ca kl. 18:00. Telegram fra legasjonen i London om at en tysk flåteavdeling er sett i Norskehavet og antagelig er på vei mot Narvik.

Tiltross for disse soleklare indikasjonene på at noe var i gjære, klarte ikke kommanderende general Kristian Laake å få regjeringen Nygaardsvold til å innse alvoret og sette i gang noen slags forberedelse eller tiltak for et mulig angrep på Norge.

Fredrikstad Blad 9. april 1940

Stortingsmøtet på Hamar 9. april 1940

Kongen forlater Hamar mellom 19:00 og 20:00 den 9. april 1940

General Kristian Kristiansen Laake

Kommanderende general Kristian Laake ble bedt om å søke avskjed av regjeringen om morgener den 11. april etter at han mente at videre motstand mot den tyske innvasjonen bare var håpløst og meningsløst etter regjeringens i så lang tid hadde vegret å sende ut full mobiliseringsordrer, og at det nå var for sent. Hans åpenlyse oppgitthet over regjeringen slo tilbake på han selv. Som øverste militære ansvarlig for hærens mobilisering ble han gitt skylden av regjeringen Nygaardsvold for at han viste for lite initiativ i dagene før 9. april 1940. Dette tiltross for at han flere ganger hadde informert forsvarsminister Birger Ljungberg og forsøkt å få regjeringen til å støtte generalstabssjef oberst Rasmus Hatledal sine mobiliseringsforslag.

Generalstabssjef oberst Rasmus Hatledal

Oberst Rasmus Hatledal gjorde også gjentatte forsøk på å få regjeringen til å mobilisere før 9. april 1940. Men tiltross for forsøkene, klarte verken han eller Kommanderende general Laake å få regjeringen til å gå med på å mobilisere.

Generalstabssjef i 1940 Otto Ruge

Etter at Laake ble bedt om å søke avskjed den 11. april, ble oberst Otto Ruge forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommanderende general. Han ble siden forfremmet til forsvarssjef den 18. mai 1940. 10. juni 1940 etter overga han seg med fullt overlegg og helt frivillig til tyskerne og lot seg interners som krigsfange.

Generalmajor Torkel Hovland

Generalmajor Torkel Hovland, tidligere sjef for 6. Divisjon, kommenterte kapitulasjonsavtalen i sin bok: ”General Carl Gustav Fleischer - storhet og fall” side 236:

”Ruge innledet straks kapitulasjonforhandlingene. Han nøyde seg ikke med en våpenstillstandsavtale for Nord-Norge, men han lot seg trekke inn i omfattende kapitulasjonsforhandlinger med general Falkenhorsts stab, som resulterte i Kapitulasjonserklæringen av 10. juni, ikke med et ord nevner at kampen skulle fortsette fra utlandet og med rette kunne tolkes som total norsk kapitulasjon".

Du kan lese mer om det her:
"Var Norge i krig etter 10. juni 1940?": https://tinyurl.com/ypkjvkdd

Administrasjonsrådet ved innsettelsen i Vitenskapsakademiet den 15. april 1940. Den tyske sendemann Curt Bräuer
samtaler med administrasjonsrådets formann, fylkesmann I.E. Christensen. Lengst til høyre står Paal Berg.
Nr. 3 fra venstre, Gunnar Jahn. Rådet var i virksomhet til den 25. september 1940

Ord det er greit å minne enkelte radikale kommunazister om

Link til andre innlegg som denne saken vedgår:

Da Arbeiderpartiet, LO og Kommunistpartiet ville gi Norge til Sovjet: https://tinyurl.com/mrypbn8y
Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting. En ulovlig regjering og et ulovlig storting: https://tinyurl.com/4k9rhmbv
Opptakten til krigsutbruddet i Norge: https://tinyurl.com/5n7skde8
Var Norge i krig etter 10. juni 1940?: https://tinyurl.com/ypkjvkdd
Gyldigheten av "Elverumsfullmakten": https://tinyurl.com/yckat9h9
Bruk av konstitusjonell nødrett: https://tinyurl.com/4tpb6j72
Landssvikoppgjøret var rettsstridig og klart et grunnlovsbrudd: https://tinyurl.com/2p89569a

The Truth is not hate speech
Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap.

Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven § 23, Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.

Use of copy-protected material is protected by the Fair Use Clause of the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism, and/or educational use.

Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet.

Opptakten til krigsutbruddet i Norge

Operasjon Weserübung-NordDel I - Opptakten til krigsutbruddetav Jim T. Slaaen