Arbeiderpartiet, AUF, LO, Rødt (Tidligere AKP-ml og RV), SV og andre sosialister har i en årrekke støttet både terror og rasisme.



Arbeiderpartiet, AUF, LO, Rødt (Tidligere
AKP-ml og RV), SV og andre sosialister
har i en årrekke støttet både terror og rasisme.

av Jim T. Slaaen


Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Mars 2007: Partisekretær i Arbeiderpartiet og daværende politisk nestkommanderende i UD,
Raymond Johansen sammen med daværende Palestinas statsminister og Hamasleder Ismail Haniyeh.
Foto: Suhaib Salem / Reuters / Scanpix.

Terrororganisasjonen Hamas:

Arbeiderpartiet og og deres leder som Jonas Gahr Støre samarbeider med Hamas. Hamas er en organisasjon som er klassifisert som en terrororganisasjon av EU, Canada, USA Israel og Japan.

USA definerer Hamasledere som Specially Designated Global Terrorists (SDGT). Blant disse var sjeik Yassin (leder i Gaza), Osama Hamdan (høyere leder i Libanon), Khaled Mesh al (leder av politbyrået i Damaskus) og Abd al-Aziz al-Rantisi (høyere leder i Gaza). I desember 2018 avviste FNs generalforsamling en amerikansk resolusjon som fordømte Hamas i helhet som en terrororganisasjon.

Australia, New Zealand, Paraguay og Storbritannia klassifiserer Izz ad-Din al-Qassam Brigader (også stavet Izzedine eller Ezzedeen Al-Qassam Brigades (EQB)), som er Hamas sin militære fløy, som en terrororganisasjon. 

Hamas regnes ikke som en terrororganisasjon av Russland, Egypt, Tyrkia, Syria, Qatar, Iran, Kina, Brasil og Norge.

Norske myndigheter hevder de ikke har hatt kontakt eller har samarbeidet med Hamas siden 2007. Hamas har siden 14. juni 2007 hatt full kontroll i hele Gaza etter en væpnet konflikt mellom Hamas og sikkerhetsstyrkene til president Mahmoud Abbas fra Fatha (Terrororganisasjonen PLOs politiske parti) etter valget i 2006. Hamas kastet ut Mahmoud Abbas' sikkerhetsstyrker og beskrev den Palestinske presidentens institusjoner i Ramallah som ulovlige. Grunnen: Abbas og Fatha hadde ført "fredsforhandlinger med Israel". Noe Hamas ser på som svik.

Hamas inntok hovedbasen til den valgte Palestiske presidenten Mamhoud Abbas sine sikkerhetsstyrker i Gaza by, våren 2007. En Hamasterrorist står på et skrivebord i et kontor i hovedbasen med Koranen hevet. Foto: AP

Med tanke på at Norge har vært "verdensmestere" i å følge EU i det meste - særlig EU-dirrektiver, er det merkelig at Norge ikke følger EUs Høyesterett i denne saken. Hva er grunnen? Norge har jo i mange å hatt regjeringer som fører en tilnærmingspolitikk til EU i alt de har gjort, særlig etter at det norske folk sa uttrykkelig nei til å bli medlem av den Europeiske Unionen for andre gang i 1994. Første gang det norske folk sa nei, var i 1972. Et nei Internazister (Internasjonalsosialister) og Globalister ikke har brydd seg om å lytte til i det hele tatt. Men tydeligvis er den tilnærmingspolitikken som vanlig, svært selektiv...   

EUs Høyesterett - European Court of Justice (ECJ): http://www.independent.co.uk/news/world/europe/hamas-terrorist-organisation-ecj-european-court-of-justice-eu-uk-palestinian-israel-a7860301.html

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Like før Hamas-regjeringen overtok, sendte utenriksministeren i
Jens Stoltenbergs andre regjering, Jonas Gahr Støre (AP) en sjekk på
hele 70 millioner norske skattekroner til den palestinske administrasjonen.
Pengene ente hos terroristorganisiasjonen Hamas.
Foto: Faksimile fra VG den 20. april 2006. 

Jonas Gahr Støre fra Arbeiderpartiet ga 70 millioner norske skattekroner til terrororganisasjonen Hamas i mars 2006, da han var utenriksminister i den Rød-Grønne regjeringen. Altså flertallet av de som den 18. mars 2018 krevde Sylvi Listhaug fra FrP sin avgang som Norges justisminister fordi hun fortelte fakta om at Arbeiderpartiet faktisk støtter terror.

Kilde:
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/midtoesten/70-mill-fra-norge-til-hamas/a/113520/

Hamas-leder Khaled Mashaal har en nettoformue på enorme 2,6 milliarder dollar og eier bl.a.et eget privat jettfly.
Det er vel ganske nærliggende å kunne misstenke at også Hamas-lederen Mashaals private formue kan ha likhetstrekk med den avdøde PLO-lederen Yassir Arafats furmue. Terroristlederen Arafat stjal og underslo enorme summer fra bl.a. bistanden til Palestina og ovberførte det til sine egne private kontoer, og som via dem finansierte terrorgrupper og terrorangrep på Israel.

Norsk straffelov vs. støtte til terror og terrorfinansiering

Trenger en minne om Norsk Straffelov vedrørende støtte til terror og terrorfinansiering? Det gjelder også i høyeste grad støtte til terrorister i Midtøsten. Å ja, Straffeloven gjelder også for politikere, selv om de til tider tror de er hevet over loven.
 
Ref "Gamle" Straffeloven:
https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§147d

Ref "Nye" Straffeloven:
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-3#KAPITTEL_2-3

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Hvor mye av de 70 millionene av kroner Jonas Gahr Støre ga til Hamas, gikk til terror-tunneler?

 Dagbladet 4. august 2014:

"For Frp er Hamas en terrororganisasjon, mens Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre, både nå og mens han satt som utenriksminister i den Rød-Grønne regjeringen, alltid har ønsket å framstille Hamas som en positiv og fredelig organisasjon". 
Kilde: 
https://www.dagbladet.no/nyheter/store-er-rett-og-slett-desperat/61125722

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre, ser på terrororganisasjonen Hamas som en
positiv og fredelig organisasjon som han gjerne støtter med norske skattekroner.
Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet


Støre har hatt hemmelig samtaler med Hamas men lyver om det (TV2)

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
24. februar 2009. Daværende Statsminister Jens Stoltenberg lovet norsk hjelp til Gaza, uansett politisk utvikling. Foto: AFP

Jens Stoltenberg betraktet PLO-terroristen Hussam Shaheen som "en politisk fange"

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet krevde å få løslatt den terrordømte Hussam Shaheen fra fengsel i Israel. Hussam Shaheen er «En venn av Arbeiderpartiet» ifølge Stoltenberg. Tidligere Internasjonal Sekretær i Fatah Youth (Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) sin ungdomsorganisasjon) Hussam Shaheen er dømt til 28 års fengsel av Høyesterett i Israel.

 Hussam Shaheen ble arrestert den 28. januar 2004 for å ha forsøkt å smugle våpen, og for å ha planlagt en selvmordsbombeaksjon mot en buss inne i Israel.
https://jesusbok.wordpress.com/2013/02/08/krevde-arabisk-terrorist-loslatt-fra-fengsel-i-israel/


Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Et av mange terrorangrep mot buss i Israel. Minst ni mennesker ble drept og 38 såret, 12 av dem alvorlig,
da en bussbombe eksploderte i Nord-Israel den 4. august 2002. Foto: IBA/EBU

Daværende statsminister Jens Stoltenberg sin tale på Utøya den 21. juli 2007:

"Akkurat nå er dere spesielt opptatt av de palestinske politiske fangene – og har en egen kampanje på Utøya for å få løslatt palestinske fanger. Det er et viktig engasjement. Spesielt er dere opptatt av Hussam Shaheen – internasjonal sekretær i Fatah Youth – og som har vært her på Utøya flere ganger og som har mange venner i AUF og Arbeiderpartiet. Vi følger hans situasjon spesielt nøye."

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Anniken Huitfeldt til angrep på Israel. Faksimile fra VG 24. juli 2008.

Anniken Huitfeldt (AP) angriper Israel fordi hun ikke får besøke den terrordømte terroristen Hussam Shaheen som hun omtaler som en "moderne politiker".

Kilde:
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtoesten/anniken-huitfeldt-til-angrep-paa-israel/a/196858/


Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
Uklok støtte til terrordømt palestiner fra Anniken Huitfeldt (AP). Faksimile fra VG 25. juli 2008. 

Anniken Huitfeldt (AP) kritiseres for vennskap med terrordømt og fengslet palestiner.

Kilde:
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtoesten/uklok-stoette-til-terrordoemt/a/197006/

AUFere tok gruppefoto foran "helteportrettet" av en dømt terrorist:

Arbeiderpartiet, AUF og LO støtter terror
11. februar 2014, AUFs delegasjon foran portrettet av Marwan Barghouti,
en Fatah-leder dømt for terror. Foto: AUF

Kilde AUF:

Kilde SMA-Norge:
https://sma-norge.no/auf-hyller-terrorist/


Hamas - antisemitistisk og Israel-fientlig:

Hamas sin grunnleggende syn, kjent som "The Hamas Charter", er antisemittisk og en søken etter ødeleggelse av Israel:

Kilde The Hamas Charter 1988:

Kilde:

Partiet Rødt støtter også terror.

Tidligere AUF-leder og tidligere Ap-politker Ivar Fjeld ga ut en bok om «terroristreiret» Utøya i 2013. Boken bærer navnet "Den rødgrønne terrorøya": 

Arbeiderpartiet, AUF, LO og Rødt støtter terror
Den rødgrønne terrorøya av Ivar Fjeld

"AUF åpnet opp for en radikalisering av de politiske sommerleirene på Utøya. Først og fremst ved å la Rød Ungdom holde sine sommerleire på Utøya fra 2007. Rød Ungdom samlet sommeren 2009 inn penger på Utøya til den arabiske terrororganisasjonen Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP)". 
Kilde:
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkefronten_for_Palestinas_frigjøring

Arbeiderpartiet, AUF, LO og Rødt støtter terror
På sommerleiren på Utøya i 2010 opprettet AUF et "Palestina" på Utøya. AUF-erne
 satte opp en grensemur, opprettet grensekontroll og krevde ID-kort av
bl.a. APs egen generalsekretær Raymond Johansen. Foto: Marit Haaheim

Den rødgrønne terrorøya av Ivar Fjeld

1. mai-tog i Oslo i 2017:


Antisemittisme, jødehat og Israelhat fra LO

Antisemittisme, jødehat og Israelhat i 1. mai-tog i Oslo

Antisemittisme, jødehat og Israelhat fra sosialister, i full offentlighet i Oslo

Det er ikke fritt for annet enn at assosiasjoner til et gammelt bilde dukker opp i minnet - som et iskaldt gufs fra fortiden:

Anti-semitic graffiti on a shop window in Oslo, 1941. A small boy reads the message "Jew (closed)". (Photo by Keystone/Hulton Archive/Getty Images)
Antisemittisk graffiti på et butikkvindu i Oslo, 1941. En liten gutt leser meldingen "Jøde (stengt)".
(Foto av Keystone / Hulton Archive / Getty Images)

 
Arbeiderpartiet og LO spredde ren antisemittisme, jødehat og Israelhat i 1. mai-tog i Norge i 2017:

Samtidig støtter (og har støttet i lang tid) Arbeiderpartiet, LO, SV, Rødt, og flere andre både terrorbevegelsene PLO, (inklusiv de tre undeliggende PLO-terrorbevegelsene PFLP, DFLP og PFLP-GC) i tillegg til å støtte Hamas. Støtten har vært både politisk og finansiell. 


Terroristen Yassir Arafat, PLO og Palestina

PLO og Sovjetunionen

Yassir Arafat og Leonid Bresjnev . Bilde: Россия


Helt fra midten av 1950-tallet fram til begynnelsen av 1990-tallet, mottok den palestinske lederen, leder for Fatah-bevegelsen og øverste leder for PLO, Yassir Arafat, ifølge ulike russiske kilder mellom 400 og 700 millioner dollar fra Sovjetunionen. Dette ble rapportert den 19. november 2004 av den russiske avisen Nasha Versiya (Russisk: Наша Версия), som undersøkete finansieringskildene til Arafat ved hjelp av informasjon da var samlet inn om formuen Arafat etterlot seg etter hans død 8 dager føre, den 11. november 2004.

I tillegg til materiell støtte, leverte Sovjetunionen andre tjenester til Arafat. Spesielt, som avisen Nasha Versiya skrev, leverte Sovjetunionen våpen til Arafat, som han videresolgte gjennom mellomledd til afrikanske land.

I følge Manhattan Center for the Study of Corruption and the Rule of Law, på begynnelsen av 1990-tallet, var PLOs årlige fortjeneste fra racketering, narkotikahandel og våpenhandel mellom 1 og 2 milliarder dollar (Racketering er en sjanger innen organisert kriminalitet der gjerningsmennene setter opp en tvangsmessig , uredelig eller på annen måte ulovlig ordning (en racket) for gjentatte ganger eller konsekvent å samle inn penger eller annen fortjeneste). I tillegg mottok PLOs "statskasse" betydelige midler i form av en "revolusjonærsaks-skatt" på palestinerne.

I år 2000 ble det avslørt at PLO-ledelsen hadde investert totalt 50 milliarder dollar i forskjellige utenlandske selskaper, og organisasjonen hadde en årlig inntekt på rundt 9 milliarder dollar.

I følge EU og IMF overførte Yassir Arafat også en betydelig del av bistandsmidlene som andre land overførte for å dekke de palestinske myndighetens behov - til seg selv. Til hans personlige kontoer. Fra sine egne midler, ga Arafat finansielt støtte, spesielt til de militante terrororganisasjonene, til innkjøp av våpen og materiell. I tillegg gikk betydelige summer til finaniell støtte til sin kone Suha.

I følge forskjellige estimater, inneholdt kontoer i ulike banker som ble kontrollert av Arafat personlig, samlet et sted mellom 250 millioner dollar og 7 milliarder dollar før hans død i 2004. 
De første resultatene av den offisielle verifikasjon av kildene til inntekten til Arafat, som begynte etter hans død, viste regnskapene hans at 2 millioner dollar ble avsatt månedlig ut av 10 millioner dollar, som ble brakt inn i "Palestina-kassen", gikk til arbeid med å dempe korrupsjon i bensinhandelen og smugling av den.

I tillegg ble det funnet ut at Arafat hver eneste måned overførte 200.000 dollar fra midler beregnet på vedlikehold av presidentadministrasjonen til kontoene til sin kone Suha Arafat.

Hillary Rodham Clinton (R) kysset Suha Arafat. Konen til tidligere Palestininske lederen Yassir Arafat, 11. november 1999. Foto: Reuters

12. november 2004 rapporterte den israelske avisen Maariv at Arafats enke var blitt enige om å avsløre alle ektemannens kontoer og investeringer, men først etter at den palestinske lederens kone hevdet hun "ikke ville få lov til å leve i fred", og hadde krevd garantier for at om hun skulle gi ut dataene, skulle hun motta en betydelig del av arven etter ektemannen.

Tidligere har det blitt rapportert at Suha Arafat, i henhold til en avtale med de nye palestinske myndighetene, fortsatt årlig mottar 22 millioner dollar fra statskassen til de palestinske myndighetene.

"Palestina-sjerfet"  ("Terror-tørkleet" / "Terrorist-kefijeet") var i
mange år terroristen og PLO-leder Yassir Arafats kjennemerke.

Palestine Liberation Organization (PLO)

Palestine Liberation Organization (PLO) ble etablert som en politisk bevegelse i 1959 og som et politisk parti i 1965. PLO erklærte sitt oppdrag som "frigjøringen av Palestina". Ikke Vestbredden, ikke Gaza, men Palestina, som på den tiden betydde Israel.
Følgende eksempler fra PLO Charter fra 1968 gjør dette veldig klart:
Kilde: https://mfa.gov.il/mfa/foreignpolicy/peace/guide/pages/the_palestinian_national_charter.aspx
  • Artikkel 2: "Palestina, med grensene det hadde under det britiske mandatet , er en udelelig territoriell enhet."
  • Artikkel 3: "Det palestinske arabiske folket har lovlig rett til hjemlandet og har rett til å bestemme sin skjebne etter å ha oppnådd frigjøring av landet i samsvar med deres ønsker og helt av egen vilje og vilje."

  • Artikkel 4 refererer til den "sionistiske okkupasjonen."

  • Artikkel 7: Alle palestinere "må være forberedt på den væpnede kampen og være klar til å ofre sin rikdom og sitt liv for å vinne tilbake hjemlandet og få til frigjøring."

  • Artikkel 9: “Væpnet kamp er den eneste måten å frigjøre Palestina på. Dette er den overordnede strategien, ikke bare en taktisk fase. Det palestinske arabiske folket hevder sin absolutte besluttsomhet og faste beslutning om å fortsette sin væpnede kamp og arbeide for en væpnet folkelig revolusjon for frigjøring av landet og deres tilbakevending til det. ”

  • Artikkel 10: “Kommandohandling utgjør kjernen i den palestinske folkekrigets krig. Dette krever eskalering, omfattende, og mobilisering av all den palestinske folkelige og pedagogiske innsatsen og deres organisasjon og involvering i den væpnede palestinske revolusjonen. "

  • Artikkel 15: "Befrielsen av Palestina, fra et arabisk synspunkt, er en nasjonal (qawmi) plikt, og den forsøker å frastøte den sionistiske og imperialistiske aggresjonen mot det arabiske hjemlandet, og tar sikte på å eliminere sionismen i Palestina."

  • Artikkel 19: "Delingen av Palestina i 1947 og etableringen av staten Israel er helt ulovlig, uavhengig av tidens gang."

  • Artikkel 20: Balfour-erklæringen , mandatet for Palestina og alt som er basert på dem, anses som ugyldige. Påstander om historiske eller religiøse bånd mellom jøder og Palestina er uforenlige med historiens fakta og den sanne forestillingen om hva som utgjør statskap. Jødedommen, å være en religion, er ikke en uavhengig nasjonalitet. Heller ikke jødene utgjør en eneste nasjon med en egen identitet; de er statsborgere i statene de tilhører. ”

  • Artikkel 21: "Det arabiske palestinske folket, som uttrykker seg ved den væpnede palestinske revolusjonen, avviser alle løsninger som er erstatninger for total frigjøring av Palestina."

PLO som mange andre Islamske organisasjoner har aldri akseptert fullt ut at Det Osmanske Riket opphørte å eksisterte i 1923. PLO henviser heller ikke bare til okkupasjonen av "Gaza" og "Vestbredden", men okkupasjonen av hele området vest for Jordanelven. PLO og mange med dem glemmer med vilje "Judea og Samaria". Jødiske områder helt tilbake til de bibelske kongedømmene Judea og Israel (Samaria).Hva med etterkommerne av jødene som bodde i hele området som PLO og en del andre ser på som "Palestisk" tiltross for at Israel ble en nasjon allerede 1312 f.Kr. Rundt 2.000 år før Islams grunnlegger ble født? Hvorfor glemmer folk reell historie i den sammenhengen også?



Golda Meir om historie. 

  
The Tribal Allotments of Israel (the Lands East of the Jordan),
according to the Bible: Josh. 13:8 - 19:49
Kilde: https://no.bibelsite.com/nor/joshua/13.htm



For de som både måtte forkaste Bibelen som kilde, se Tacitus, Histories, V, 8:1:

Tacitus, Histories, V, 8:1

The Jewish Diaspora in the 1st Century CE

Palestinamandat ifølge San Remo konferansen mellom den 19 og 26. april 1920. 
Bilde: Eli Hertz


Den arabisk-israelske krig i 1948

Den 14. mai 1948, et halvt år etter at FNs delingsplan for Palestina ble stemt frem, erklærte David Ben-Gurion Israel for en jødisk uavhengig og selvstendig stat. Dette ble ikke anerkjent av nabolandene Syria, Egypt, Transjordan, Libanon og Irak, som gikk til angrep den nylig etablerte Israelske staten. Kampene foregikk i hovedsak på landområdet til det tidligere britiske territoriet som var blitt til staten Israel, og senere i krigen til en viss grad på Sinaihalvøya. 


Bildet viser den jødiske befolkning forlate Jerusalem gjennom
Zions gate i juni 1948. Foto John Phillips / Time Magazine

 Jerusalems jødiske befolkning ble drevet ut av jødenes hovedstad under Den arabisk-israelske krigen i 1948 da Jordan okkuperte Judea og Samaria. Den arabisk-israelske krigen sluttet med våpenhvile i 1949. Fra 1948 til frigjøringen av Jerusalem i 1967 var det ingen tilgang til jødenes hellige steder i byen, ingen frihet for tilbedelse eller bevegelse for jøder i Jerusalem. Det blir heller ikke noe bedre når historieforfalskerne sammen med Main Stream Media skriver at Gamlebyen (Øst-Jerusalem) er okkupert av Israel. Okkupert fra hvem- egentlig? Hvis Fatah sitt krav om det de kaller "1967-grensene " skal gjelde ved en fredsløsning blir jo situasjonen den samme for jødene der som i perioden 1948 til 1967.

Staten Israel etter Den arabisk-israelske krigen i 1948-1949
Bilde: Gedeon07 @ pl.wikipedia


Seksdagerskrigen 5. juni 1967 – 10. juni 1967

Seksdagerskrigen ble formelt innledet ved at Egypts president Gamal Abdel Nasser Hussein brøt våpenhvilen etter "Den arabisk-israelske krigen" fra 1949. Nasser iverksette sjøblokade mot Israel den 22. mai 1967. Han stengte Tiran-stredet og dermed den strategisk viktige sjøveien til Israel sørfra. Det var per definisjon en krigshandling som ble forsterket ved at Egypt også utviste FNs fredsbevarende styrker, UNEF, fra Sinai og marsjerte opp sin egen hær langs Israels grense. Samtidig ble de militære i andre arabiske naboland satt i krigsberedskap og oppildnet av en intens krigspropaganda. Det er ingen historisk tvil om at de arabiske lederne mente hva de sa offentlig om å starte en utryddelseskrig og en stor massakre på den jødiske befolkningen og drive israelerne på havet.

Hvor mye land må Israel måtte gi fra seg for fred?

Dar al-Islam og Dar al-Harab håndheves av ideologien Islam den dag i dag. I Midtøsten f.eks har Islam forsøkt med alle midler å ta tilbake hele området som de mistet med Det osmanske rikets fall da de brøt sammen etter Balkankrigene i 1911–1913 og første verdenskrig. I 1920 måtte osman-tyrkerne undertegne fredstraktaten i Sèvres der Tyrkia tapte besittelsene av størstedelen av landområdene i Midtøsten som de hadde okkupert gjennom utallige kriger helt tilbake til 1300-tallet. 

"Det palestinske folket eksisterer ikke" - Zuheir Mohsen, Leder for As-Sa'iqa fraksjonen i PLO, 1977


Terroristen Ali Hassan Salameh (til venstre) sammen med terroristlederen for
Palestine Liberation Organization (PLO) Yasir Arafat

Terroristen Ali Hassan Salameh som også er kjent som "Abu Hassan" eller "Den Røde Prinsen" opprinnelig fra Jaffa i Tel Aviv i Israel, ble en av de mest pålitelige undersåtterne til PLO-lederen og Fatah-sjefen - den Egypisk fødte Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini, viss kjennemerke var et "Palestina-sjerf" (Terror-tørkle / Terrorist-kefije), nemlig Yasir Arafat og med dekknavnet Abu Ammar. 

Salameh var sikkerhetssjef for PLOs Fatah-bevegelse i tillegg til å ha ansvaret for "Black September" på 1970-tallet og han overvåket terror-attentatene og tok gisler for løsepenger. Salameh sies å være selve hjernen bak massakren på de israelske idrettsutøverne under de Olympiske Lekene i München i 1972. En grusom terrorhandling utført av nettopp PLOs "Black September". 

Yasir Arafat aka Abu Ammar 

PLO inkludert Fatah har helt siden PLO ble opprettet i 1964, forpliktet seg til væpnet kamp mot israelske soldater og sivile uansett hvor de stod. PLO, deres underorganisasjoner, søsterorganisasjoner og støttespillere har gjennomført utallige terrorangrep mot israelere både i og utenfor Israel.

Den offisielle palestinske avisen Al-Hayat Al-Jadida som ble opprettet i 1995 fortsetter å kalle terroristen Ali Hassan Salameh en "martyr" og en "dyktig kommandør". Fatah-bevegelsen og de palestinske offisielle mediene markerer denne terroristen hvert eneste år den 22. januar, helt siden Mossad tok terroristen av dage på den datoen i 1979... 




Fatah roser terroristlederen Ali Hassan Salameh, og kaller drapene på de 11 israelerne under OL i Munchen i 1972 for "en kvalitetsoperasjon". Dette ifølge ferske rapporter fra "Palestinian Media Watch (PMW)". (Se videoen over)

Et medlem av den palestinske terrorgruppen “Black September” dukket opp med
Finnlandshette" på hodet og over ansiktet på balkongen til idrettsutøvere fra det israelske
lympiske laget der 11 Israelske utøvere ble holdt som gisler i deres tilholdssted i
OL-kandsbyen i München, den 5. september 1972. (Foto Kurt Strumpf / AP)

PLO og særlig Arafats Fatha-bevegelse formelt kalt "Palestinian National Liberation Movement" (PNLM) er ansvarlig for mange terrorhandlinger, noe som har resultert i tusenvis av drap på sivile. Blant de mest kjente angrepene utført av PLO er drapet på 11 israelske idrettsutøvere ved de olympiske leker i München i 1972.
De palestinske terroristene drepe to israelske idrettsutøvere og kidnappet ytterligere ni i selve attentatet. I bytte for disse israelske idrettsutøvere krevde de løslatelse av 234 palestinske fanger som satt i Israelske fengsel, samt løslatelse av Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra den marxistiske tyske røde arméfraksjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Fem av de åtte terroristene som holdt det israelske OL-laget som gisler ble drept av politibetjenter i et mislykket forsøk fra tyske sikkerhetsstyrker om å befri gislene. De palestinske terroristene vendte våpnene sine mot gislene og drepte alle de 11 idrettsutøverne. De tre terroristene fra Black September som overlevde ble tatt til fange, men senere løslatt av Vest-Tyskland som en "hestehandel" for det kaprede passasjerflyet Lufthansa. Det mistenkes at Svarte september kan ha fått hjelp fra tyske nynazister som var sympatiske med Øst-Tyskland.
(Etter dette, opprettet Vest-Tyskland  antiterrorstyrken Grenzschutzgruppe 9 (GSG-9) for bedre å håndtere slike angreå. Mossad i Israel opprettet to operasjoner for å håndtere terroristene, "Operation Spring of Youth" og "Operation Wrath of God." Mossad ville bruke disse to operasjonene til systematisk å spore opp og drepe alle palestinere som mistenkes for involvering i München-massakren.
 
Arafat (til høyre) står ved siden av et maskingevær i Libanon, der PLO flyttet etter at kong Hussein utviste dem fra Jordan i 1971. Det ble værende i Libanon til 1982, da den israelske hæren invaderte landet og tvang PLO til å flytte til Tunisia.
Foto: Al-Jazeera

PLO satte også i gang terror- og geriljaangrep mot Israel fra Jordan - til de ble kastet ut av kong Hussein i september 1972 - og fra Libanon - til de ble kastet ut av Israel i 1982.

I Genève i desember i 1988 kunngjorde Arafat at han ville akseptere eksistensen av staten Israel, gi avkall på terrorisme og akseptere FNs resolusjon 242 og 338. Til tross for denne erklæringen fortsetter PLO både å utføre terrorangrep mot Israel eller hylle slike terrorangrep - og sosialistene fortsetter å støtte dem både politisk og økonomisk. Ikke minst støtter de også deres enorme hat til jøder...

Ser en på PLO  fra "6 dagers krigen" i 1967 og frem til 1995 var orgaisasjonen svært aktiv som en ren terrororganisasjon inkludert terroristen med "terrorsjerfet". PLO fungerte også som en paraplyinstitusjon for mange terrorgrupper som var imot Israels eksistens. Disse gruppene, ofte beskrevet som "fraksjoner", inkluderer Fatah (Terroristorganisasjon frem til 1993), Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP) og Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP), Popular Front for the Liberation of Palestine-General Command (PFLP-GC) og andre. Palestinsk separasjon fra Jordan og voldelig separasjon fra Israel foregikk helt fra 1965 og frem til 2004 da den tidligere terroristen  og PLOs leder Yasir Arafat døde. Arafat mistet en stor del av sin støtte blant disse terroristene og organisasjonene. I desember 1988 anerkjenner Arafat Israels rett til å eksistere og i 1993 anerkjente han Israel som egen stat, var kanskje vendepunktet for støtten fra mange i Midt-Østen som ubestritt leder av PLO. Arafat egne begynte å vende seg mot han. Dette kommer tydelig frem i terroristbevegelsene som selv begynte å kalle seg opposisjonen til Arafat. En kan og se bl.a med alle selvmordsbomberne som angrep Israel mot slutten av Arafs levetid.

Yasir Arafat og han onkel al-Hajj Amin al-Husseini (Stormuftien av Jerusalem)
søkte hjelp av sosialismen for å nå sine mål



Venstreekstreme palestinske nasjonalistiske terrorgrupper under PLO 

Ifølge The Council on Foreign Relations (CFR). En privat, medlemskapsbasert og partipolitisk uavhengig organisasjon med hovedkontor i New York, etablert i 1921. Organisasjonen har hatt innflytelse som tenketank for USAs utenrikspolitikk siden president Woodrow Wilsons dager, og regnes stadig som svært innflytelsesrik
"Tre venstreekstreme palestinske nasjonalistgrupper ble dannet etter seksdagerskrigen i 1967 og var banebrytende for terrorstrategier tidlig på 1970-tallet. En gang sentrale aktører i palestinsk politikk, men disse sekulære, marxistiske frontene mistet sin inflytelse med deres sovjetiske støttespillers død, deres avvisning av den israelsk-palestinske fredsprosessen på 1990-tallet, og fremveksten av islamistiske terrorgrupper - spesielt Hamas, - som fortrengte dem som den viktigste palestinske opposisjonen mot den tidligere palestinske lederen Yasir Arafat."

Kilde:
https://www.cfr.org/backgrounder/pflp-dflp-pflp-gc-palestinian-leftists 

1: Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP)

 
Popular Front for the Liberation of Palestine.
Image by Thespoondragon CC BY-SA 3.0
Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP) er en palestinsk marxistisk – leninistisk og revolusjonær sosialistisk organisasjon og gjennom 1970-åtrene var den nest største organisasjonen i Palestine Liberation Organization (PLO). PFLP ble grunnlagt den 11. desember 1967, med foreningen av to venstreorienterte palestinske organisasjoner. Dens ledere var Wadi 'Haddad (som senere ble ansvarlig for terroroperasjoner) og George Habash, generalsekretæren. Gruppen ble opprinnelig støttet av den egyptiske presidenten Gamal Abdul Nasser.  PFLP er en fortsettelse av den Arabiske Nasjonalistbevegelsen al-haraka al-qawmiyin al-arab (norsk: "Den Arabiske Nationalistiske Bevegelsen") som ble grunnlagt i 1952. 

Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP) er definert som en terrororganisasjon både i EU, Canada, USA og Israel, men ikke av Norge. PFLP stod bl.a. bak attentatet på Israels turistminister Rehavam Ze'evi den 17. oktobrer i 2001 ved det tidligere Hyatt Hotel i Jerusalem og en rekke andre terrorangrep.


Kilde Government of Canada:



Kilde Israels turistminister Rehavam Ze'evi:


2: Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP)

Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP)
Image by Orthuberra via Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.
"En Marxistisk-Leninistisk organisasjon grunnlagt i 1969 etter splittelse fra Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP). DFLP mener at palestinske nasjonale mål bare kan oppnås gjennom revolusjon fra folkemassen. På 1970-tallet utførte DFLP mange små bombeangep og andre mindre angrep og terroroperasjoner i Israel og  i de okkuperte områdene, konsentrert mot israelske mål. DFLP skal "bare" vært involvert i grenseangrep mot Israel siden 1988. Men de fortsetter å motarbeide fredsavtalen mellom Israel og PLO. Både DFLP og PFLP brøt med The Alliance of Palestinian Forces (APF) på grunn av ideologiske forskjeller. DFLP har siden midten av 1990-tallet gjort begrensede forsøk på sammenslåing igjen med PFLP. Terroristene i DFLP mottar begrenset økonomisk og militær støtte fra Syria." (Wikipedia)

Ma'alot-massakren

Ma'alot-massakren var en skolemassakre i byen Ma'alot i Israel, utført 15. mai 1974 (26-årsdagen for Israels selvstendighet) av palestinere med tilknytning til Demokratisk front for frigjøring av Palestina. Palestinerne tok seg inn i Israel, forkledde som israelske soldater, og stormet Netiv Meir, en grunnskole hvor det oppholdt seg rundt hundre skoleelever i alderen 14-16 år.

DFLP-medlemmene gikk først inn i byen Ma'alot, drepte en familie i leiligheten sin og tok deretter over en lokal skole. Her ble umiddelbart ytterligere tre personer drept. Noen av elevene klarte å stikke av, men ca. 90 personer ble tatt som gisler.

Gisseltakerne presenterte sine krav neste dag, løslatelse av 26 "politiske fanger". Fristen ble satt til klokka seks samme dag.

Israelerne ønsket å forhandle med gisseltakerne, men bad om mer tid. Gisseltakerne nektet. Et kvarter før fristen gikk ut ble skolen stormet av israelske spesialstyrker. Alle gisseltakerne ble drept, men ikke før de rakk å drepe en rekke av gislene sine. I alt ble 25 gisler, inkludert 22 barn, ble drept og 68 ble såret i det som ble kjent som Ma'alot-massakren.

På DFLPs hjemmesider omtales fortsatt Ma'alot-massakren som "the heroic operation of Maalot in Galilee"  
http://www.dflp-palestine.org/english/about_dflp/omar_al_qassem_III.htm

DFLP var "oppdragsgiveren" til Lars "Dynamitt" Gules misslykkede terrorforsøk tre år senere. En venstreekstremistisk palestinsk nasjonalistisk terrorgruppe.

3: Popular Front for the Liberation of Palestine-General Command (PFLP-GC)

Popular Front for the Liberation of Palestine – General Command
Image by MrPenguin20 via Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.
"Folkefronten for Palestinas frigjøring - Generalkommandoen er en palestinsk nasjonalistisk og marxistisk organisasjon, støttet av Syria og Iran. Organisasjonen ble dannet i 1968 og ledet av Ahmed Jibril og har trolig tilholdsted i Saida i Sør-Libanon. Den er definert som en terrororganisasjon av USA, FN og Canada." (Oversatt fra Wikipedia)

Syria har gitt økonomisk støtte, opplæring og trygg havn til alle tre gruppene, Libya har også hjulpet PFLP og PFLP-GC opprettholder hovedkvarter i Damaskus og mottar også støtte fra Iran. 

Våpensmugling inn i Gaza: 

I mai 2001 stoppet israelske styrker (IDF) en forsendelse av Katyusha-raketter og Strella luftvernraketter som ble sendt på lasteskipet Santorini av PFLP-GC til Gazastripen. PFLP-GC-leder Ahmed Jibril kalte det en av mange slike forsendelser.

Medlemmer av Yassir Arafats terroristorganisasjon Fatah har også blitt tatt for slik smugling av våpen til Gaza. Sjekk "Karine A", et Palestinskeid frakteskip som ble stoppet i Januar 2002 med 50 tonn iranske og russiskproduserte våpen på vei til Gaza:


Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP) i dag (2021):

Ifølge Forsvarsministeren i Israel sin pressemelding torsdag 6. mai 2021, har Shin Bet som er Israels sikkerhetstjeneste anklaget Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP) for å ha stjålet millioner av euro fra europeiske hjelpeorganisasjoner og regjeringer - for å finansiere terroraktiviteter.

Kilde:

Israel utpeker PFLP internasjonale filial som en terroristorganisasjon:

Kilde: 

Rekapitulasjon av litt bakgrunnshistorie:


Darwins teori om "Artenes opprinnelse" - Utgangspunktet for rasebiologien og eugenikken - som rasismen er et produkt av.

Evolusjonsteorien

I løpet av 1700- og tidlig 1800-tallet dukket det opp forskjellige teorier om menneskehetens utvikling. Teoriene utviklet seg i miljøer uten kristendommens verdier og holdepunkter, gradvis til oppfatninger om at mennesker var på forskjellige utviklingnivåer. De såkalte "primitive folkene", i Scandinavia inkluderte det samene, som ble ansett å ha holdt seg på et lavere utviklingsnivå av disse. Den rasen som hadde nådd lengst i utviklingen ifølge disse rasistiske teoriene, var den hvite siviliserte europeeren.
Over tid ble det mer og mer vanlig å gruppere mennesker i forskjellige raser med forskjellige raseegenskaper etter bl.a. hudfarge. Den mest kjente av disse teoriene stammer fra Charles Robert Darwin (1809 - 1882), som var en britisk naturforsker. Han er mest kjent for "å ha grunnlagt den moderne evolusjonsteorien".

Charles Darwin ble latterliggjort og kritisert av mange samtidige for sine teorier om
artenes opprinnelse. Særlig var det implikasjonen om at mennesker og aper skulle være
beslektet som vakte bestyrtelse. I denne karikaturen fra bladet Hornet fra 1871,
fremstilles Darwin som en skjegget ape. (Public domain)

Darwin brukte hele sitt liv på å prøve å bevise at han og menneskeheten stammet fra apene. At menneskearten kunne deles inn i flere raser basert på ulike steder i et utviklingsstadium som bl.a. ga utslag i ulik hudfarge, eller andre forskjeller, i en særdeles rasistisk teori som hverken han eller andre egentlig har klart å finne konkrete bevis, ei heller empiriske bevis eller noen andre virkelig vitenskapelige holdepunkter for. En teori som især sosialister har tatt til seg allerede fra starten av. Fra den sosialistiske ideologiens stamfar - Karl Marx (ateisten og satanisten som er sosialistisk antisemittismens og kommunismens far, og nazismens og fascismens mor) og (Marx sin "pengepung") Friedrich Engels tok til seg. Evolusjonsteorien er kun en rasistisk teori som enkelte feilaktig tar som en tese og dermed også som "vitenskapelig bevis". Det er enda ikke i verdenshistorien blitt funnet ufravikelige empiriske bevis for at en dyreart har evolvert (eller retardert) seg til en annen dyreart. Evolusjonsteorien sett opp mot den vitenskapelig metode, der alle fakta må være empiriske eller basert på bevis eller logisk konsekvens som er observerbart av sansene, faller teorien som det korthuset det er. Problemet i Darwins teori eller andre evolusjons-"forskere" som prøver å bevise at de stammer fra apene: Ingen har greid å tette det gapende hullet i teorien. Den delen som skulle kunne endre arten ape til arten menneske. Darwin-teoriens fremste forkjempere tror kanskje i sine fantasier at de er en ape med Down syndrom eller Klinefelters syndrom eller etterkommere av slike? Begge tilfellene ville gitt likt antall kromosomer som menneske. Men de fleste med litt innsikt i realiteter, skjønner at en slik fantasi ville falle ganske kjapt på stengrunn. De fleste skjønner også at f.eks at kvinner med Turners syndrom, som tiltross for at de har likt antall kromomsom som aper, altså 45 kromosomer, ikke gjør dem til aper, men like fullt helt og holdent - mennesker! Det samme gjelder de som er rammet av Down syndrom og Klinefelters syndrom (med det eksta kromosomet). De er mennesker!
Så hvor er "The missing link"? People - always "Mind the Gap".



People - always "Mind the Gap". Where is "the missing link"?

Dersom Darwin skulle ha rett, hvor er alle mellomleddene?



Moderne DNA-vitenskap forkaster "rase-teorien" 

"Rase er et begrep som historisk har blitt brukt for å skille mellom menneskegrupper etter biologisk opphav. Det finnes biologiske forskjeller mellom grupper av mennesker, men det finnes langt mer variasjon innen geografiske grupperinger av mennesker enn det finnes på tvers av disse grupperingene. Ideen om at menneskene lar seg inndele i raser har derfor lite for seg"
Kilde: Store Norske Leksikon. https://snl.no/rase_-_historisk_bruk


Det er vel heller ingen hemmelighet at evolusjonslæren krasjer med kreasjonslæren.

Inndeling av en politisk høyre- og en venstreside 

Spøkefullt har undertegnede ved enkelte anledninger vist til et bibelvers som opphavet til denne inndelingen av en høyre og en venstreside innen politikk:

Predikerens bok, kapittel 10, vers 2 

En mer riktig henvisning, sett i forhold til historie og at sosialismen selv hevder de tilhører venstresiden av poltikken, er å se til filosofi og Hegelianismen etter Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). En tysk filosof. Hegels tilhengere i Tyskland ble generelt delt inn i "høyre hegelianere" og "venstre hegelianere". Venstre hegelianere ble også referert til som "unge hegelianere".    

"Høyresiden":

"Die Rechten" utviklet sin filosofi etter linjer som de anså for å være i samsvar med kristen teologi. Personer Johann Philipp Gabler, Johann Karl Friedrich Rosenkranz og Johann Eduard Erdmann er eksempel på menn som tilhørte Hegelianismens høyreside.

"Venstresiden":

"Die Linken" aksentuerte de antikristne tendensene til Hegels system og utviklet skoler for materialisme, sosialisme, rasjonalisme og panteisme. Ludwig Feuerbach, Karl Marx, Bruno Bauer David Strauss og Friedrich Nietzsche er eksempel på menn som tilhørte Hegelianismens venstreside.
(Max Stirner sosialiserte seg med venstre hegelianerne, men bygde sitt eget filosofiske system som i stor grad motsatte seg disse tenkernes.)

At venstresiden og da i særdeleshet sosialismen tilhører de "antikristne" (kristen-haterne), finnes det mange historiske bevis for.

Bezbozhnik u Stanka 15 - 1929-utgaven som viser at Jesus blir dumpet som søppel fra en
trillebår av en industriarbeider. Teksten antyder at Industrialiseringens dag kunne
være en erstatning for de kristne sin Kristi himmelfartsdag. (public domain)

Sovjetunionens statsateisme

League of the Militant Godless (LMG)(russisk: Союз воинствующих безбожников) var en ateistorganisasjon som eksisterte i Sovjetunionen fra 1929 til 1947. Den ble grunnlagt av folk fra "Association of the Wicked" Russisk: Безбожник у станка, som hadde eksistert i Moskva siden 1925, og som igjen kom ut av "Society of Friends of the newspaper Besboschnik". Det antireligiøse Magasinet Bezbozhnik u Stanka som ble opprettet i 1922. 

CPSU-emblem


Organisasjonene var nær knyttet til det sovjetiske kommunistpartietet. Deres leder var bolsjeviken, ateistiten og den antireligiøse polemikeren Yemelyan Yaroslavsky (1878-1943), som var medlem av den 10. kommunistiske Sentralkomités Antireligiøse Komité. 
I sin bok "How Gods and Goddesses Are Born, Live, and Die" (1923) argumenterte Yemelyan Yaroslavsky for at religion ble født under mennesket, levde under mennesket og ville dø under kommunismen.

Sovjetisk antireligiøse politikk - Statsatteisme:

Sovjetstaten gikk inn for å fjerne all religion i Sovjetunionen. For å oppnå dette målet fordømte kommunistene offisielt all religiøs tro som overtroisk og tilbakestående. Kommunistpartiet ødelagt kirker, synagoger og moskeer. Latterliggjort, trakassert, fengslet og henrettet religiøse ledere. Oversvømte skoler og medier med anti-religiøs propaganda, og det innført et trossystem som kalles  Marxistisk – leninistisk ateisme , også kjent som marxistisk – leninistisk vitenskapelig ateisme som er det irreligiøse og antikleriske elementet i marxismen – leninismen , den offisielle statsideologien til Sovjetunionen . Basert på en dialektisk-materialistisk forståelse av menneskehetens plass i naturen, foreslår marxistisk-leninistisk ateisme at religion er folks opium; således fortaler marxisme – leninisme ateisme, snarere enn religiøs tro . For å støtte disse ideologiske premissene forklarte marxistisk-leninistisk ateisme opprinnelsen av religion og forklarte metoder for vitenskapelig kritikk av religion. De filosofiske røttene til materialistisk ateisme (nevt tidligere) beskrevet i verkene til Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) under "Hegelianismens venstreside". Ludwig Feuerbach (1804–1872), av Karl Marx (1818–1883) og av Vladimir Lenin (1870–1924). Marxistisk – leninistisk ateisme, med sine egne ritualer, løfter og proselysatorer.
I følge kilder er det anslått at det totale antall kristne ofre under det sovjetiske regimet, er mellom 12 til 20 millioner mennesker. Minst 106.300 russiske geistlige ble henrettet under "Den store terroren" (russisk: Большой террор) eller "Den Store Utrenskningen" som varte fra 1937 til 1938 og var en omfattende undertrykkelses- og forfølgelseskampanje igangsatt av Josef Stalin i Sovjetunionen, ledet av NKVD-sjef Nikolai (Nikolay) Ivanovich Yezhov. Religiøs tro og praksis vedvarte blant flertallet av Sovjetiske befolkningen, ikke bare i den innenlandske og private sfæren, men også i de spredte offentlige områdene som fikk lov til å eksistere av en stat som ettherhvert måtte vedgi sin manglende evne til å utrydde religion og de politiske farene ved en ubarmhjertig kulturkrig med forfølgelse og drap på kristne i Sovjetunionen. 


Antireligiøs kampanje under den russiske borgerkrigen;

Sovjetunionens antireligiøse kampanje (1921–1928);

Antireligiøs kampanje fra Sovjetunionen (1928–1941):
https://no.xcv.wiki/wiki/USSR_anti-religious_campaign_(1928–1941)

Antireligiøse tendenser tydlige hos Arbeiderpartiet.

Eksempel fra mer hjemlige trakter finner en ved å se på hva historiker og professor Edvard Bull d.e. (født 4. desember 1881 i Kristiania, død 26. august 1932) skrev i sin bok "Kommunisme og religion" i 1923. Bull var Arbeiderpartiets nestleder og utenriksminister i Christopher Hornsruds regjering i 1928:

Utsagn fra professor Edvard Bull den eldres bok "Kommunisme og religion" fra 1923
Originaltegning til venstre av Hernán Nie天o (CC BY-NC 3.0)


"Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal sloss uforsonlig med den bestående og offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk , fordi vi mener religion i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og i kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst. Vi vil bort fra alt det barbariske og fra den usunne lære og moral, som barna lærer.”

Kilde: Professor Edvard Bull d.e. bok "Kommunisme og religion" fra 1923. Boken kan leses gratis på Nasjonalbibloteket, dersom du har norsk IP-addresse: https://www.nb.no/nbsok/nb/bc738fd6fb35a133acc475b57b0074dc

Sosialister i Norge har ikke akkurat ført en vennlig tilnærmelse til kristendommen siden ideologien vokste frem i 1887 med dannelsen av Arbeiderpartiet. De har helt fra starten av, da de ble valgt inn på Stortinget, forsøkt å skille stat og kirke, endre grunnloven (ulovlig), for så eventuellt prøve å fjerne kristendommen helt. Det er tydelig å se om en ser angrepene fra "Heffer-miljøet" og andre radikale kristenhatende miljøer i kombinasjon med sosialismens handlinger i praktisk politikk helt frem til dags dato. (HEF = Forkortelse på Humanetisk forbund, men mest brukt i omtale av de mest ekstremradikale personene og miljøene innen Humanetisk Forbund).    

Ulovlig Grunnlovsendring:
https://tinyurl.com/4hkef62m

Svenske og norske sosialister - I front for rasisisk rasebiologi og eugenikk:


Statens Institut För Rasbiologi (SIFR) i Uppsala, Sverige. Opprettet i 1922.
Herman Lundborg, SIFRs leder, kjent for sitt prosjektet "långskallar och kortskallar" - Å måle hodeformen til det svenske folk i Nord-Sverige. Samene som var såkalte "kortskallar" ble av Lundborg og andre innen "rasbiologien" av den grunn ansett for å være av "en lägrestående ras".
Bilde: Sverigesradio

"Svenska sällskapet för rashygien" ble dannet i 1909 med den hensikt å støtte forskning og å holde foredrag om "utslettshygiene". Hensikten var å "stödja strävanden för kommande generationers kroppsliga och andliga hälsa". Styret besto av styreleder Vilhelm Leche, nestleder Olof Kinberg, og sekretær Vilhelm Hultkrantz, m.fl. Selskapet fikk ved noen tillfeller tjenstgøre som "remissinstans" (overordnet høringsorgan), for ekempel i 1910 i prevensjonsmiddelspørsmålet, men nådde ingen større oppslutningsmessig framgang før først verdenskrig. Etter først verdenskrig ble spørsmålet om rasebiologi plutselig politisk relevant igjen i Sverige etter å ha blitt mindre diskutert mens Første Verdenskrig pågikk. Herman Lundborg, førsteamanuensis i rasebiologi og Eugenikk (medisinsk arvelighet), hadde tanker om å stifte et kulturakademi, og spørsmålet fikk liv igjen, også politisk. En populærvitenskapelig serie ble publisert om temaer som sterilisering og genetikk. I 1919 arrangerte medlemmer av "Svenska sällskapet för rashygien" en utstilling om "svenske folketyper", som var et mer "nøytralt" uttrykk for "rasetyper". Utstillingen ble satt opp i fem svenske byer. Samme år foreslo Frithiof Lennmalm, som var medlem av "Svenska sällskapet för rashygien", at det skulle opprettes et Nobelinstitutt for rasebiologi.


Karl Gustaf Frithiof Lennmalm som var født i Norrköping den 24 september 1858, og døde i Stockholm den 14 juni 1924, var en svensk lege og utnevnt til professor i pediatri og praktisk medisin i 1889 i Lund og i 1890 til "Malmstensk professor" i nervesykdommer ved Karolinska Institutet. Fra 1895 til 1907 var han sekretær i "Svenska läkarsällskapet". Lennmalm var leder av "Fysiografiska sällskapet" i Lund i 1890. Han var medlem av "medicinska Nobelkommittén" (1908 til 1910, 1917 til 1918 og i 1920). Lennmalm var også medlem av «Medicinalstyrelsens vetenskapliga råd» (fra 1918) samt var president for «Arsenikkommittén (1912 - 1913) og satt i "kommitén om sammanslagning av Serafimerlasarettet och Garnisonssjukhuset". Forslaget til Lennmalm om et Nobelinstitutt fikk ikke gjennomslag, men i stedet ble det fremmet forslag om et svensk statsinstitutt.
Fredag den 13. mai 1921 fikk proposisjonen om å opprette et "Statens Institut För Rasbiologi (SIFR)" bifall i begge kamrene i den Svenske Riksdagen. Beslutelsen ble tatt etter en kort debatt i "Andra Kammare", men ingen i det "Första Kammare". Forslaget til det Svenske Riksdagsbesluttningen, som var blitt stillt i begge kamrene i Riksdagen den 13. januari 1920, var undertegnet av ledende politikere som Hjalmar Branting fra Socialdemokratena och Arvid Lindman fra Högern. "Svenska sällskapet för rashygien" nådde altså sitt mål i 1922, da svenske Statens Institut För Rasbiologi (SIFR) ble etablert etter en Riksdagsbesluttning og virksomheten ble flyttet til Uppsala.

Den svenske journalisten og socialdemokratiske politikeren Allan Vougt (1895-1953) [Vougt var Sveriges forsvarsminister fra 1945 til 1951], uttalte følgende i 1925: 
”…Rashygienen ställer inte som sitt mål att hetsa raserna till strid mot varandra utan att tillvarataga vad som är det bästa inom var och en av dem och förhindra uppkomsten av skadliga kombinationer … att den nordiska rasen är värdefullare än den nergroida har åtskilligt fog för sig – dess insats för världskulturen är obestridligen större – men negerrasen är anpassad efter sina naturliga levnadsomständigheter liksom den nordiska efter sina…”
En av de andre drivkreftene for etableringen av instituttet, var Herman Lundborg (1868-1943). Han ble også instituttets første direktør. Lundborg ble etterfulgt i 1935 av Gunnar Dahlberg (1893–1956) som var en svensk lege, eugenist og genetiker. Fra 1922 til 1924 var Dahlberg assistent for Herman Lundborg ved Statens Institut För Rasbiologi (SIFR). I 1935, da Lundborg gikk av med pensjon, etterfulgte Dahlberg ham som leder av instituttet. I 1939 ble det startet avdeling ved SIFR rumdt arvelighet (Eugenikk), der lektor Bertil Lundman, som jobbet ved instituttet, skrev følgende;
"Det torde helt enkelt ligga så till, att de nordiska stammar som bildade indoeuropéerna, varit skarpt medvetna om sin psykiska och fysiska överlägsenhet och ej tolererat någon uppblandning. (…) Ett inslag av zigenarblod även i stark utblandning verkar ofta rent förstörande på individens moraliska och intellektuella halt. (…) Främst kan tyvärr rashygienen knappast komma mycket längre än att den håller de värsta graderna av urartning någorlunda tillbaka."

I september 1939 var Gunnar Dahlberg en av de som underskrev "Eugenikkmanifestet".
Eugenikkmanifest var navnet på en artikkel som støttet eugenikk. Dette manifestet ble publisert i tidsskriftet Nature i 1939, med tittelen "Social Biology and Population Improvement". 


"Den andre verdenskrig hadde allerede begynt, og forfatterne avviste eksplisitt motstand mellom raser og teorier som bestemte at visse gode eller dårlige gener er monopolet til visse folkeslag". På 1950-tallet ga Gunnar Dahlberg sin støtte til UNESCO-uttalelsen om rase. Instituttets aktiviteter skiftet under Gunnar Dahlberg fra rasebiologi over til forskning innen medisinsk genetikk og sosial medisin. I 1958 ble Statens Institut För Rasbiologi (SIFR) lagt ned. Forskningen ble overført til Institutt for medisinsk genetikk.

Statens Institut För Rasbiologi hadde et eget monter ved Stockholmsutstillningen
i 1930 med sine bilder av Sveriges ”raser”. Foto: Leif Åberg.

Eugenikkmanifestet:

https://en.wikipedia.org/wiki/Eugenics_manifesto

UNESCO - "The Race Question":

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Race_Question


Statens Institut För Rasbiologi (SIFR) i Uppsala ble altså grunnlagt under den sosialdemokratiske regjeringen i 1922 med sikte på å få et vitenskapelig grunnlag for ”rashygieniska åtgärder”.

Dette svenske rasistiske instituttet var det første i sitt slag i verden og ble en stor inspirasjonskilde, f.eks. for de tyske nazistene som Adolf Hitler, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, Josef Mengele og Hermann Göring på 1930-tallet. Mye av nazistenes forbrytelser mot menneskeheten ble dermed inspirert av SIFR som ble reist bl.a. takket være sosialdemokratene. 


Ett folk, ett parti. Det Svenske Sosialdemokratiske Arbeiderparti sin historie

Den svenske "Rasbiologi" var tidlig til inspirasjon for diktatoren i Tyskland, Adolf Hilter. "Die Reinigung" og senere (ca 1941) til "Die Endlösung" (The Final Solution) bærer preg av den samme rasistiske tankegangen som går igjen hos slike som Hitler og hans samarbeidspartnere. Det er i dag ganske kjent at Socialdemokraterna, Bondeförbundet, Högern og Folkpartiet, under ledelse av Sveriges Socialdemokratis Per Albin Hansson samarbeidet med Hitler gjennom mer eller mindre hele Andre Verdenskrig. Enhetsregjeringen Hanson III satt i perioden 13. desember 1939 - 31. juli 1945.



I motsetning til Norge som sluttet med lobotomering i 1974, driver svenskene fortsatt med slikt "Schwedisch Reinigung", dog i en annen form - "kjemisk lobotomering".

Norge og "rasehygiene":

Rasehygiene av Jon Alfred Mjøen
Rasehygiene av Jon Alfred Mjøen. Med den tyske eugeniker Alfred Ploetz (1860–1940)
som Mjøen kjente fra Leipzig, utviklet Mjøen idéer som i 1908 ble lagt frem som
"Norske program for rasehygiene"


Selv sosialister i Norge og da særlig Arbeiderpartiet var innspirert av både svensk "Rasbiologi" og Jon Alfred Mjøens "Norske program for rasehygiene". "Norwegisch Reinigung" - eller norsk politikk mot "de uønskede i samfunnet" startet tidlig. Kravet om legalisering av abort  og fjerning av Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven fra 1902) § 245 som ble reist av kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller i Kristiania 15. januar 1915 i foredraget "Moderskapets frigjørelse" Det foredraget regnes som startpunktet i den norske historien om legalisering av drap på det ufødte / uønskede liv - kalt abort. Sosialist-kvinner har siden starten vært de som har skreket høyest for slik legalisering av drap på et uønsket ufødt barn. Helse-Norge under ledelsen av Karl Evang (AP), minner også i enkelte henseende mye om Hitlers "Die Reinigung" og "Die Endlösung” (The Final Solution).

Les mer om det i "Asylnød"-saken. Sterilisering, lobotomering og rasehygiene. Arbeiderpartiets eget "Die Endlösung” (The Final Solution): https://tinyurl.com/rbzxfh2m

Behandlingen av de eldre fattige, uføre, handikappede, fattige osv, under begge pensjonsreformene til Arbeiderpartiet - likedant (reformer vedtatt i 2007 og 2011 under Jens Stoltenberg). Det minner stygt om Hitlers angrep på "de Asosiale"...

Pensjonsreformen:

Uførereformen:

IG Farbens hovedkontor i Frankfurt am Main blir hovedkvarteret til USAs øverste militære administrasjon i Tyskland

Tegning fra.IG Farbenindustrie A.G sin Nazi-bok: 
"Erzeugnisse Unserer Arbeit" (Produktet av vårt arbeid) - 1938


Originalfotoet som tegning  i IG Farbenindustrie A.G sin Nazi-bok: "Erzeugnisse Unserer Arbeit"
(Produktet av vårt arbeid) er innspirert av. Bilde tatt 1. mai 1938

Det tidligere hovedkvarteret til det kjemiske firmaet IG Farbenindustrie A.G ("The Community of Interests of Dye-making Corporations plc" (forkortet IG Farben)) i Frankfurt am Main i Vest-Tyskland hadde knapt nok blitt skadet av Andre Verdenskrigen. Bare en av de seks fløyene hadde blitt rammet av artilleriild da de amerikanske styrkene rykket frem våren 1945. Den forholdsvis uskadde bygningen og Frankfurt am Mains utmerkede transportforbindelser vekket interessen hos øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, general Dwight D. Eisenhower. Etter litt nøling, for egentlig var Frankfurt am Main opprinnelig tiltenkt å være i den franske okkupasjonssonen, flyttet Eisenhower de alliertes hovedkvarter "Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces" (forkortet SHAEF) inn i første etasje i IG Farbens gamle hovedkvarter. Noen få måneder etter krigens slutt ble IG Farben oppløst etter å ha blitt dømt for medvirket til krigsforbrytelser som igjen førte til at alle eiendelene til firmaet ble konfiskert og representantskapet for firmaet ble avskjediget. General Eisenhowers stilling etter Andre Verdenskrigs slutt gikk over til å være amerikansk militærguvernør og øverstkommanderende for US Forces European Theatre (USFET), og han fortsatte å lede operasjoner fra de samme lokalene til IG Farben. Komplekset var USFET NATO-hovedkvarter helt frem til tidlig på 1990-tallet (kjent som Abrams-bygningen). I dag er Komplekset Johann Wolfgang Goethe-Universität (Goethe University Frankfurt). Konferanserom 130 i første etasje i IG Farben-bygningen ble Eisenhowers hovedkontor, og og fikk navnet “Eisenhower Room”.

Det var altså en bygning med stor symbolsk verdi. Etter at stedet ble inntatt av amerikanske tropper, ble det opprinnelig inngjerdet, kun tilgjengelig gjennom strenge sikkerhetskontroller. Men etter hvert som årene gikk, forbedret forholdet seg mellom de amerikanske styrkene og tyskerne og ble stadig mer avslappet. Gjerdet ble til slutt tatt ned, og de amerikanske troppene ble mer integrert i Frankfurt og Vest-Tysklands hverdag. Siden amerikanske offiserer og soldater fra tidlig av ble plassert i nabolandene rundt hovedkvarteret, hadde daglig kontakt mellom de to gruppene uansett blitt en selvfølge. Som de gjør i dag, gledet skolebarn seg over å ta turer i hovedbygningens paternosterheiser, lokale innbyggere ruslet gjennom parkområdene, og spesielt den yngre generasjonen dyrket den "amerikanske livsstilen". Sosialistiske terrorister vokst ut av radikale studentmiljøet i Vest-Tyskland på slutten av 1960 tallet og utover 1970-tallet, skulle gjøre stor skade på det lette forholdet mellom US Army / Nato og lokalbefolkningen i Vest-Tyskland. 

IG Farben, et tysk firma som begikk grove krigsforbryter:

Reichsfuehrer SS Heinrich Himmler inspiserer fabrikkbyggeplassen Monowitz-Buna i selskap med SS-offiserer og IG Farben-ingeniører. Blant de som er avbildet er Rudolf Brandt (til venstre, i SS- uniform litt bak Himmler), Heinrich Himmler, Max Faust (iført fedora-hatt) og Rudolf Hôss (vedsiden av Faust). Faust, som var IG Farben-ingeniør, var sjef for bygningsoperasjoner i Monowitz-Buna.

IG Farben ga SS oppdraget med opprettelsen og bygginhen av konsentrasjonsleiren/arbeidsleiren (Arbeitsleger) Auschwitz III i 1941. Leiren ble åpnet i oktober 1942. Auschwitz IIIs eller Monowitz-leiren var den siste av de tre hovedleirene i Auschwitz-komplekset.

Auschwitz I

 Oversiktsbilde over hovedleiren Auschwitz I, tatt 25. august 1944. Foto: 60. Squad. SAAF,
Sortie No. 60/PR694 - U.S. National Archives and Records Administration (Common domain)

Den første og største konsentrasjonsleiren ( tysk: Konzentrationslager), var hovedleiren Auschwitz I. Etablert i mai 1940, utvidet i tillegg som utryddelsesleir (tysk: Vernichtungslager) fra september 1941.

Auschwitz II

Jernbanesporene inn i Auschwitz II - Birkenau. Fotografiet er tatt like etter frigjøringen, i februar eller mars 1945. Foto: AP / NTB scanpix

En gruppe ungarske jøder på vei mot gasskamrene og krematoriene 2 og 3, 27. mai 1944
i Auschwitz II (Birkenau). Foto fra «Auschwitz albumet» som dokumenterer ankomsten
av ungarske jøder fra Tet Ghetto i utryddelsesleiren i løpet av andre halvdel av 1944 .
Bilde: Birkenau av ukjent/Yad Vashem. (Public domain)

Den kombinerte konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz II - Birkenau (polsk: Brzezinka). Etablert sommeren 1942, rundt tre kilometer vest for Auschwitz I. 

Auschwitz III

31. mai 1944. Auschwitz III-Monowitz fotografert av en alliert flyrekognoseringsenhet.

Arbeidsleiren (Arbeitsleger) Auschwitz III, Monowitz ("Bunaleiren") for slavearbeid for det tyske konsernet IG Farben og 45 underleirer. Etablert i oktober 1942 rundt åtte kilometer øst for Auschwitz I. Arbeidsleiren var oppkalt etter bygden Monowice (tysk, Monowitz), og lå ca 6 km øst for byen Oświęcim (tysk, Auschwitz), i Schlesien, utenfor rekkevidde av allierte bombefly. Komplekset ligger i det flate landskapet mellom den østlige delen av Oświęcim og bygdene Dwory og Monowice. Oświęcim liger ved elven Wisła, 30 km sørøst for Katowice og 50 km vest for Kraków,

Auschwitz er ofte brukt som en samlebetegnelse for alle tre leirene. De 3 Auschwitzleirene hadde igjen ytterligere 45 underleirer i omkringliggende området rundt.
Hele Auschwitzkomplekset var den største av ialt 24 store og ca 1500 mindre konsentrasjonsleirer, og det fremste symbolet på holocaust. Det var spesielt bygd for masseutrydding av mennesker som var uønsket i Hitlers og nazistenes imperialistiske og rasistiske drøm - "Det Tredje Rike". De uønskede var politiske fanger, kriminelle, homoseksuelle, jøder, bibelforskere (særlig Jehovas vitner), Romfolk (Sigøynere). Lavest av alle på Nazistenes rangstige av de uønskede, sto de "Asosiale". De som Nazistene kalte "arbeidssky". Personer som allerede fra 1933 i Berlin og flere andre byer i Tyskland ble offer for Hilter og Nazistenes "Die Reinigung" (sosial renselse) av Tysklands "ariske rase": Tiggere, gateprostituerte, omstreifere, alkoholikere og personer som falt innunder "Eutanasi-programmet": Psykisk utviklingshemmede (såkalt "åndssvake"), handikappede (såkalt"krøplinger"), psykiatripasienter (såkalte "mentalt syke") og "Andre tapere"

Merker som fangene måtte bære i konsentrasjonsreirene
(tysk: Kennzeichen für Schutzhäftlinge in den Konzentrationslagern)

 

Auschwitz IV, Buna-fabrikken
IG Auschwitz fabrikken i Auschwitz III-Monowitz

En ny fabrikk, IG Auschwitz-fabrikken, som fremstilte syntetisk gummi og syntetisk bensin, ble bygget like ved Auschwitz III-leiren. Her produserte IG Farben syntetisk gummi av typen Buna-N, og fabrikkanlegget ble derfor også omtalt som "Buna-fabrikkene", "Buna IV" og "Monowitz-Buna". IG Farben valgte å etablere "Buna IV" ved Oświęcimpå grunn av de logistiske fortrinnene vedrørende transport siden byen var et jernbaneknutepungt, råstoff , vann – og ikke minst lovnaden fra Heinrich Himmler om tilgang på billig arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. IG Auschwitz fabrikken var bygget med tvangsarbeid. Anslagsvis 25.000 slavearbeidere som bygget den syntetiske gummifabrikken døde på byggeplassen, i leirene og i gasskamrene til utryddelsesleirene knyttet til Auschwitz-komplekset, før området ble overgitt i 1944 og ble inntatt av sovjetiske soldater 27. januar 1945.

Auschwitz var styrt av Schutzstaffel (SS). Kommandantene var SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß fra mai 1940 frem til sommeren 1943 og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble dømt til døden i Polen 2. april 1947 og hengt to uker senere den 16. april 1947, i Auschwitz, rett foran inngangen til krematoriene.

Leirkomandanten i Auschwitz, SS-Obersturmbannführer
Rudolf Höß ble hengt den 16. april 1947

Over 100 tilskuere bevitnet hengingen av Rudolf Höß.
Höß ble kremert rett etterpå. Bilde: picture-alliance / dpa

Zyklon B-gassen som Nazistene brukte til å ta livet av
et ufattelig antall mennesker med

Firmaet Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung), et selskap som IG Farben eide 42,2% av aksjene til og ledere fra IG Farben satt i selskapets styre, var de som leverte -gassen til Nazi-Tyskland (Zyklon B hvor den svært giftige middelet hydrogencyanid også kalt Blåsyre var den aktive delen av gassen (Kjemisk former HZN)). Opprinnelig ble blåsyregassen utviklet som et skadedyrbekjempelsesmiddel i 1922, men ble bl.a brukt i gasskamrene i Nazi-Tyskland til massedrap på bl.a. jøder og andre "uønskede". Det ble også regelmessig utført medisinske eksperimenter på fanger i IG Farbens konsentrasjonsleir i Auschwitz, for eksempel for å utvikle tyfusvaksiner. Tusenvis av fanger måtte bøtte med livet gjennom disse eksperimentene.

IG Farbens tidligere hovedkontor i Frankfurt am Main. Bilde: Sith Cookie
(global commons - CC BY-SA 3.0)

I mange tiårene etter Andre Verdenskrig fortsatte IG Farben bygningen å spille en enormt viktig rolle. Da de seirende vestlige maktene og Sovjetunionen gikk hver til sitt og den kalde krigen begynte, ble US Army V Corps (Fifth Corps) flyttet hit i 1951. Den amerikanske militæret ønsket å beholde Frankfurt som hovedbase og IG Farben-bygningen som hovedkvarter - og slik ble det at det tidligere hovedkvarteet til IG Farben ble kjent som "Europas Pentagon". Av avgjørende betydning for dette var byens strategisk sentrale posisjon. Fra Frankfurt kunne amerikanerne føre tilsyn med det militære forsvaret av "Fulda Gap". Fulda Gap var et nøkkelpunktet i NATOs forsvar mot Sovjetunionens mulige invasjonsrute.

Startskuddet til "68er Bewegung" og"the roaming hash rebels".
1967 til godt ut på 1980-tallets Antifa:

Sjahen av Iran med kone besøker Vest-Berlin i 1967

Muhammad Reza Pahlavi var keiser (sjah) i kongerike Iran i 1941–1979. Han var sønn av sjah Reza Pahlavi. Muhammad etterfulgte sin far på tronen etter at denne var blitt tvunget av de allierte til å abdisere i september 1941. Han ledet den iranske hær under frigjøringen av Azarbaijan-provinsen i 1946 og fortsatte farens reformvennlige politikk i opposisjon til det sjiittiske presteskapet. I begynnelsen av 1950-årene kom sjahen i konflikt med statsminister Muhammad Musaddiq og nasjonalistene, men han beholdt makten ved å avsette Musaddiq og selv ta full kontroll over Iran, blant annet med hjelp rankespill fra USA og Storbritania i kulissene der CIA og MI6 var dypt innvolvert. 
Ref: NRK-TV. "Dronninga og kuppet", sendt 26.mai 2021
Dronning Elizabeth blir i 1953 uvitende en brikke i MI6 og CIAs spill for å knuse demokratiet i Iran. De katastrofale konsekvensene merkes ennå i dag.

2. juni 1967 besøkte Shah Reza Pahlavi og hans kone Farah Pahlavi (født Diba), Vest-Berlin. Mens tabloidpressen skriver om det glamorøse paret og spesielt om den motebevisste keiserinnen, protesterer studentbevegelsen mot monarken av kongedømmet Iran. Reza Pahlavi som har fengslet motstandere av monarkiet i Iran som bl.a. Mehdi Bazargan og Ali Shari'ati, som skal ha blitt torturert og flere andre ked samme skjebne som dem. Foran rådhuset i Schöneberg barket Shahens støttespillere utstyrt med trepinner som våpen og de demonstrerende studentene sammen. Politiet grep inn etter bare noen minutter, og inngripelsen fremsto som brutal. Senere kom det frem at Shahens støttespillere som hadde innitsiert bråket med studentene i stor grad egentlig besto av agenter fra den iranske hemmelige tjenesten Savak. 

Fra ZDF-Info dokumentaren "Der Tod des Benno Ohnesorg - 2 Juni 1967".
Bilde: ZDF-Info

Benno Ohnesorg:

Samme kveld fra ca kl. 19:00 kom det igjen til opptøyslignende tilstander. Denne gangen foran inngangsdørene til "Deutsche Oper" (opearen i Berlin) der keiserparet sammen med forbundskansler Heinrich Lübke skulle overvære en operaforestilling. Da Shan og hans kone kom til operaen ca kl. 20:00, begynte studentene å kaste stein mot monarken og hans kone, men som slapp uskadd inn i opearen. Under operaforestillingen forsøkte politiet å løse opp den steinkastende studentmassen på 2.000 personer ved å rydde operans forgård. Men etter å ha prøvd fredlige midler med en bortvisningen som ikke hadde noen effekt på studentene, tok politiet i bruk vannkanoner og gummibatonger. Det førte til at voldelige sammenstøt mellom politi og studenter brøt ut. Ikke langt fra Deutsche Oper blir en ubevæpnede student skutt av en sivilkledd politimann med tjenestepistol. Den drepte var den 26 år gamle Benno Ohnesorg som var student ved Freie Universität Berlin. 

Benno Ohnesorg (26) skutt og drept av en sivilkledde politimannen 
under studentdemonstrasjoner i Berlin mot Sjahen av Iran den 2. juni 1967.

Karl-Heinz Kurras

Politimannen som skjøt Ohnesorg var Kriminalobermeister (sjefdetektiv) Karl-Heinz Kurras (1927-2014). Fra 1964 hadde Kurras vært medlem av både Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) og Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). 

Karl-Heinz Kurras som sitter på tiltalebenken, tiltalt for uaktsomt drap på studenten Benno Ohnesorg.
Kurras forsvarer, Gerd-Joachim Roos sitter bak Kurras på forsvarsbenken og studerer noen rettspapirer.
Opphav: Stiftung Haus der Geschichte (Wikimedia Common (CC BY-SA 2.0)) 

Den 3. november i 1967 begynte rettssaken mot Kriminalobermeister Karl-Heinz Kurras, som sto tiltalt for uaktsomt drap på den 25 år gamle studenten Benno Ohnesorg, i Tingretten; "der 14. Großen Strafkammer" i Moabit i Berlin. Tingrettsdommer Friedrich Geus ledet rettsforhandlingene. Dommerpanelet besto av tilsammen tre hoveddommere og to meddommere. Erste Staatsanwalt (førstestatsadvokat) Heinz Voigt og Generalstaatsanwalt (Riksadvokaten) Dr. Diether Dehnicke førte saken for påtalemyndighetene.  Advokat Gerd-Joachim Roos var Kurras forsvarer.  
Saksøkerne var: 
- Enken etter Benno Ohnesorg, Christa Ohnesorg, representert av advokat Horst Mahler.
- Ohnesorgs far, representert av advokat Otto Schily
- Ohnesorgs to brødre, representert av advokat Dr. Kohl (fornavn ukjent).
Etter en syv dagers rettsak der dommen falt den 21. november 1967. 
Dom: Kurras blir frikjent.

I ankerettsaken ført for "Bundesgerichtshof (BGH)" (Forbundsdomstolen) i oktober 1968.
Dom: Kurras frifinnelsen opprettholdt på grunn av utilstrekkelig bevis fra påtalemyndighetene.

I 1969 startet en ny rettsak ført for "Landgericht Berlin" (Berlins regionale domstol).
Rettsaken ble imidlertid avbrutt av hoveddommeren da Ohnesorg sin mors advokat, Horst Mahler, nektet å møte i  rettskappe.

I oktober 1970 startet rettsaken opp igjen ved 10. Strafkammer des Landgerichts Berlin.
Dom: Kurras ble nok en gang frikjent.

"Kurras vs. Ohnesorg"-saken fikk igjen stor oppmerksomhet 42 år senere, i 2009, da det ble avdekket at Kurras i perioden fra 1955 til (tidligst 2. juni) 1967 hadde vært uoffisiell medarbeider og informant for Stasi. Kjent under kodenavnet "Otto Bohl". Men Stasi-arkivene inneholdt dokumenter som viste at Kurras ikke hadde handlet etter ordre fra dem. Stasi så seg imidlertid nødt til å bryte forbindelsen til Kurras etter skyteepisoden den 2. juni 1967 på grunn av all oppmerksomheten rudt Kurras og med det tapte Stasi en informant. 
  
Den drepte studenten Benno Ohnesorgs har blitt brukt som et "ikon" for bl.a. "1968er Bewegung".
Utfra "1968er Bewegung" skulle det dukke opp flere terrorisgrupperinger som oppsto etter Ohnesorg sin død. Studentens død var "startskuddet" på "the roaming hash rebels" sin terrorbølge. Mange ekstremistiske sosialister anser fortsatt den dag i dag Karl-Heinz Kurras som en "morder". Noen sågar hevder han slapp tiltale på grunn av kammeraderi i politiet i Berlin. Det tiltross for at Kuras ble frifunnet i alle rettsrundene for drapet.   

Bilde fra partiet Rødt og SVs ungdomsorganisasjon SU sin sommerleir på Utøya (før 22. juli 2011). Bildet gir assosiasjoner til det venstreradikale studentopprøret i Berlin i Vest-Tyskland den 2. juni 1967 og Benno Ohnesorgs død. Foto: Ukjent

Det er Benno Ohnesorgs dødsdato som er opphavet til datoen som blir brukt i navnet til den anarkistiske terrorbevegelsen "Bewegung 2. Juni".

Bewegung 2. Juni

Dannet i januar 1972 av tolv personer fra tre forskjellige terrorgrupper.

Bewegung 2. Juni (public domain)

Bewegung 2. Juni - "en mer spontan og anarkistisk orientert terrorgruppe enn Rote Armee Fraktion (RAF)". 

Januar 1972:

Like etter nyttår fant det første møtet sted mellom forskjellige Vest-Tyske militante terrorgrupper som Tupamaros West-Berlin, Umherschweifende Haschrebellen, Rote Ruhr Armee og andre. De ble enige om å slutte seg sammen under navnet "Bewegung 2. Juni". Noen av Bewegung 2. Juni mest kjente medlemmer utover Michael "Bommi" Baumann, var Till Meyer, Ralf "Bär" Reinders, Inge Viett, Gabriele Rollnik og Fritz Teufel.

Michael "Bommi" Baumann

Michael Baumann med klengenavnet Bommi (1947 - 2016), ble radikalisert av at Benno Ohnesorg ble skutt av en politimann under opptøyene på kvelden den 2. juni 1967, da Shaen av Iran og kona var på statsbesøk i Vest-Berlin. Baumann grunnla Bewegung 2. Juni sammen med sin beste venn Georg von Rauch som følge av den hendelsen. Etter at von Rauch ble skutt av politiet, plantet Baumann en bombe ved Berlin-politiets hovedkvarter. Baumann greide å flykte til utlandet, trolig via Øst-Tyskland tiltross for massiv jakt etter han fra politiet i store deler av Vest-Tyskland. Mens Baumann var på flukt, skrev han memoaret "Wie alles anfing" (Hvordan alt begynte) I et intervju med Der Spigel i 1974 mens Baumann fortsatt var på flukt, erklærte han at han avsto fra all politisk vold. Baumann ble omsider arrestert i 1981 i Hackney i London i en bygning som huset "husokkupanter". Etter en rettssak i Landgericht (Tingretten) i Berlin, ble han dømt til fem år og to måneders fengsel for to bankraner og bombeangrepet på Berlin-politiets hovedkvarter. Etter fengselsoppholdet bodde Baumann i Berlin.

Da dokumentene fra det tidligere Øst-Tysklane Stasi-arkivet ble gjort tilgjengelig etter den tyske gjenforeningen i 1990, publiserte Der Speigel en artikkel om hvordan Baumann hadde skrevet en 125-siders rapport til det østtyske departementet for statssikkerhet (Stasi) om 94 pesoner innenfor den væpnede kampbevegelsen han var en del av, inkludert informasjon om overgrep, terrorangrep, våpen og seksuelle preferanser. Utover det, eksisterte det 165 sider med fortegnelser over avhør av Baumann. Han var blitt arrestert av Stasi mens han var på flukt i 1973. I løpet av en periode på seks uker, delte Baumann sin innsidekunnskap til Stasi i flere avhør på tilsammens 114 timer. Mange av Bommis tidligere terrorist-kamerater stemplet Baumann som tyster etter at det ble kjent.

Kilde:
https://taz.de/Nachruf-auf-Bommi-Baumann/!5320956/

Georg von Rauch

Etter å ha slått Berlin-korrespondenten til avisen Quick, journalisten Horst Rieck, sammen med Michael "Bommi" Baumann og Thomas "Tommy" Weissbecker (som var RAF-medlem), ble Georg von Rauch arrestert den 2. februar 1970. Han ble holdt i varetekt som mistenkt til rettssaken startet sommeren 1971. Da straffen ble forkynt for han og de to andre den 8. juli 1971, klarte von Rauch å rømme fra retten i Moabit i Berlin ved å bytte plass med Weisbecker (som var blitt frikjent for alle anklager) i en handling som aldri helt har blitt oppklart hvordan det var mulig å gjennomføre uten at det ble oppdaget.

Den 4. desember 1971, etter fem måneder på flukt, ble von Rauch forsøkt arrestert av sivilkledde politimenn etter å oppdaget han i Eisenacher Straße, nær krysset til Kleiststraße i Schöneberg i Berlin . En skuddveksling oppsto der von Rauch døde som følge av å blitt skutt i hode. Ifølge politiet ble skytingen startet av von Rauch og hans medsammensvorne. Den medsammensvorende som siden lot seg bli intervjuet av venstreorienterte støttespillere hevdet at det ikke var funnet noen pistol hos von Rauch. Derimot i et senere intervju med Der Spiegels ukentlige nyhetsmagasin, uttalte Michael "Bommi" Baumann som også hadde vært tilstedet under arrestasjonsforsøket av Rauch, at begge parter hadde begynt å skyte - samtidig.

Georg-von-Rauch-Haus, Mariannenplatz 1A, i Kreuzberg i Berlin.
Sykepleierboligen til Bethanien sykehus som ble okkupert av
terrorsympatiserende venstreradikale ungdommer i 1971.
Foto: Jutta Matthess / Umbruch Filmarchiv



To dager senere den 6.desember 1971 ble et hus i Kreuzberg i Berlin okkupert av venstreradikale husokkupanter som kalte huset "Georg von Rauch-huset".


Blitz i Oslo.

Det skal ikke mye historisk innsikt til for klare å se paralellene mellom "Georg von Rauch-huset" og det venstreradikale Blitz-miljøet som oppstod i 1982 med okkupasjonen av en bygård i Skippergata 6/6B i Oslo. Blizernes lange historie med bruk av vold og hærverk som politisk virkemiddel, og som i bruker typiske "Ad Hominem angrep" slik sosialister er kjent for. Blitz forsvarsteknikk har særdeles klare likhetstrekk med terroristene fra Vest-Tyskland med å skrike "politivold" så fort at en politimann ser i deres rettning, og å kalle folk som ikke er enige med de venstreradikale extremistiske sosialistene for "Nazister" og/eller "høyreekstreme" (Ref: se utalelsen til terroristen Veronika Bekker mot dommeren i rettsaken mot henne i 1979 lenger ned).

Gamle Blitzhuset i Skippergata 6/6B i Oslo.
Foto: Sverre Heiberg (CC BY-SA 4.0)
 

2. februar 1972 :

Verona Becker og Bewegung 2. Juni, forsøker et bombeangrep på "British Berlin Yacht Club" i Gatow i Berlin, men bomben går ikke av slik planlagt. Neste morgen, den 3. februar 1972, blir Erwin Beelitz, som var vaktmester i båtklubben såret og blør ihjel som følge av bomben ved å prøve å sjekke noe han trodde bare var en metallboks med ukjent innhold. (Mer info under avsnittet om Verena Becker lenger ned).

3. mars 1972:

Etter at Thomas Weisbecker ble skutt, utførte Bewegung 2. Juni et bombeangrep på kriminalpolitiets kontorer i Berlin. De delte også ut et kort flyveblad med teksten "Jetzt reicht’s" ("nå er det nok")

5. mai 1972:

I protest mot rettsvesenet satte Bewegung 2. Juni fyr på det juridiske fakultet ved det frie universitetet i Berlin.


 Rote Armee Fraktion (RAF) - bedre kjent som Baader-Meinhof-banden

Logoen til 1970-tallets tyske kriminelle underverdens terrorbevegelse Rote Army Faction (RAF), 
En rød stjerne (som ligner ganske mye den fra den Røde Hærs i Sovjetunionen)
og en Heckler & Koch MP5 maskinpistol. (Public Domain)

Rote Army Faction (RAF), som var en bevæpnet venstreekstremistisk terrororganisasjonen, opererte over hele Vest-Tyskland og i nettverk med andre terrorgrupper i utlandet, motsatte seg ikke bare det politiske systemet i Forbundsrepublikken, men også det verdensomspennende militære engasjementet til USA. Spesielt i Vietnam. Denne "antikapitalistiske", "anti-imperialistiske" gruppen med sine anslagsvis 60 til 80 medlemmer forkastet fredelig demonstrasjon i studentmiljøets protestbevegelse på 1960-tallet. På begynnelsen av 1970-tallet dannet Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof og andre denne "geriljagruppen" besatt av vold. Etter å ha ranet en rekke banker for å finansiere terrorangrepene, startet RAF en terrorkampanje med bombinger. Rote Armee Fraktion (RAF) utørte i løpet av tre tiår en rekke bombeangrep, terror-attentat, kidnappinger, bankran og hadde en rekke skuddvekslinger med politiet.

Skadene etter Red Army Faction-bombingen i 1972 ved Terrasseklubben (Terrace Club) i
IG Farben bygningen i Frankfurt i Tyskland der US Army V. Corps' Paul A. Bloomquist ble drept.
Foto: US Army (Public Domain)

11. mai 1972:

RAFs "Kommando Petra Schelm" (Baader–Meinhof-banden) detonerte i alt tre bomber på det tidligere IG Farben-området (IG Farbens hovedkontor i Frankfurt am Main som nevnt var hovedkvarteret til USAs øverste militære administrasjon i Tyskland). I foajéen til hovedbygningen og i inngangen til kasinoet, den gang kjent som Terrasseklubben Vietnamveteranen og piloten Oberstløytnant i United States Army og Paul A. Bloomquist ble drept og tretten andre personer såret, delvis alvorlig. Bygningen ble sterkt skadet. Dette var ikke bare RAFs aller første bombeangrep: det initierte RAFs såkalte "Mai Offensiv", hvor ytterligere 5 andre slike angrep ble utført. 

Første generasjon RAF-medlemmer på en ettersøktplakat fra 1972: Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Holger Klaus Meins, Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe, Ilse Stachowiak, Axel Achterath og Ronald Augustin. Foto: bilde-alliansen / DPA



13. september 1974 til 5. februar 1975:

Fanger tilhørende RAF, Bewegung 2. Juni og andre innledet en sultestreik og forlangte normale fangevilkår. Fangene diskuterte et Magna Charta, som skulle være politisk plattform for alle fanger i fengsler, psykiatriske anstalter, forsorgs- og oppdragelseshjem.

10. november 1974:

En dag etter at RAF-mannen Holger Meins døde av sultestreiken ble presidenten for Berlins kammerrett (Berlins øverste dommer) Günter von Drenkmann myrdet i sitt hjem av Bewegung 2. Juni.


Kort tid etter Ulrike Meinhofs død i fengsel, eksploderte ytterligere to bomber i Terrasseklubben og hovedbygningen 1. juni 1976. En "Ulrike Meinhof-brigade" hevdet ansvaret for angrepet, som såret 16 mennesker. Nok en gang ble angrepet utført i navnet "kampen mot global kapitalisme" og den "amerikanske hæren av okkupasjon". 



Ytterligere angrep på troppene stasjonert i IG Farben-bygningen fulgte i juni og juli 1982 - som en reaksjon på Ronald Reagans deltakelse på NATO-toppmøtet i Bonn, så vel som i protest mot Israels militære inngripen i Libanon. Som Israels viktigste allierte betraktet terroristene USA som drivkraften bak den militære aksjonen i Midt-Østen.

Men de amerikanske troppene var også målet for mer fredelige protester i Tyskland: I august 1983 ble den øverstkommanderende for det amerikanske militæret i Frankfurt, Paul S. Williams, sprutet med blod på en offentlig samling av Miljøpartiet De Grønne. Frank Schwalba-Hoth, i protest mot NATO Double-Track-avgjørelsen.

Stasi-spion i Bundeskanzliet. Günter Guillaume, den mest berømte MfS-offiseren som noen gang har blitt satt ut i Vesten.

Spionen Günter Guillaume på SPDs føderale partikonferanse i Hannover i 1973
ved siden av den synlig utmattede forbundskansleren Willy Brandt.
Kilde: picture-alliance / Sven Simon

Den første kansleren Sozialdemokratischen Partei Deutschlands (SPD), Willy Brandt, som er kjent for sin "Neuen Ostpolitik“ (i realiteten, kneling for Warsavapaktlandene) på starten av 1970, ble nødt til å trekke seg i mai 1974. Opposisjonen forsøkte i 1972 å fremme et mistillitsforslag for å kaste Brandt som kansler på grunn av denne østblokkvennlige politikken til Arbeiderpartiet sin gode venn. Opposisjonen regnet med å vinne avstemningen. Men til deres store overraskelse, tapte de den. Senere viste det seg at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme mot mistillitsforslaget. Stasi var etterretningsorganisasjonen og hemmelige politiet til det sovjetiske marionettregimet i DDR. De fordrevne tyskernes organisasjoner, for eksempel Bund der Vertriebenen (BdV) som med flere millioner medlemmer er en viktig maktfaktor i tysk politikk, avviser den dag i  dag Willy Brandts østpolitikk.

Kansleren som tok over etter Willy Brandts avgang på grunn av spionskandalen, var Helmut Schmidt (SPD).

Gisseldrama i Stockholm 24. april 1975

Terrorgruppen Rote Armee Fraktion besatte den vesttyske ambassaden i Stockholm og tok
tolv gisler. Planen var å presse den tyske regjeringen til å løslate fengslede venner Foto: Bonier


Ambassadeokkupasjonen i Stockholm i 1975 var et angrep på den vesttyske ambassade i Stockholm av den vesttyske væpnede venstreekstremistiske organisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Angrepet startet klokken tolv torsdag den 24. april 1975.

Aksjonen ble utført av gruppen «Kommando Holger Meins», i et forsøk på å ta gisler og få frigitt 26 fengslede RAF-medlemmer som satt i tyske fengsler. Gisseltakerne besto av 6 personer, Hanna Krabbe, Karl-Heinz Dellwo, Lutz Taufer, Bernhard Rössner, Ulrich Wessel og Siegfried Hausner. De tok 12 personer inkludert ambassadøren Dietrich Stoecker som gissel. To av gislene, militærattachéen Andreas von Mirbach (født 1932) og Heinz Hillegaart ble skutt og drept av gisseltakerne for å understreke at de mente alvor. Klokken 23:47 detonerte en TNT-ladning i ambassaden, og det oppsto brann i bygningen. Brannen tok livet av RAF-medlemmet Ulrich Wessel, og påførte RAF-medlemmet Siegfried Hausner skader som han senere døde av. Det er ukjent hvorfor ladningen gikk av, det regnes med at det var et uhell, da forhandlingene var i gang. De fire overlevende RAF-medlemmene ble senere dømt for angrepet.

Politikeren Peter Lorenz Foto: CDU (CC BY-SA 3.0)

Kidnappingen av politikeren Peter Lorenz 1975

I 1975 ble CDU-politikeren Peter Lorenz bortført av medlemmer av en kommando fra "Bewegung 2. juni" med sterke bånd til den venstreekstremistiske terrororganisasjonen RAF. Bortføringen skjedde tre dager før valget i Berlin, hvor Lorenz var CDUs kandidat til posten som regjerende borgermester i bystaten. Terroristene forlangte at deres meningsfeller Horst Mahler, Verena Becker, Gabriele Kröcher-Tiedemann, Ingrid Siepmann, Rolf Heißler og Rolf Pohle ble løslatt. Bortsett fra Mahler, som ikke ønsket å bli utvekslet, ble de resterende 6 fengslede terroristene sluppet løs og fløyet til Aden. Hovedstaden i den marxistiske republikken Den Demokratiske Folkerepublikken Jemen (1967-1990) den 2. mars 1975. Deretter ble Lorenz sluppet fri av terroristene.

Denne RAF-aksjonen var den eneste gang det lyktes den venstreorienterte terroristgruppen å få til en utveksling med løslatelse av egne folk fra fengsel. Det forhold at enkelte av de løslatte senere igjen ble aktive i terrorangrep og drepte mennesker, styrklet den tyuske regjering i beslutningen om aldri mer gi etter for gruppens krav.

(Kilde: Wilfried Rott: Die Insel. Eine Geschichte West-Berlins 1948–1990. C.H. Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-59133-4, S. 312.)

Fritz Teufel (til venstre) og Reinhard Wetter, til høyre, med et bilde av en av deres
store helter, Mao Zedong. Foto: Sueddeutsche Zeitung / Alamy. (CC BY-NC 3.0)

Verena Becker, Gabriele Kröcher-Tiedemann, Ingrid Siepmann, Rolf Heißler og Rolf Pohle ble fløyet til det daværende marxistiske republikken Den Demokratiske Folkerepublikken Jemen og tatt opp som medlemmer i Adens avdeling av Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP). De tyske terroristene ble trent i praksisk og teorisk geriljakrigføringstaktikk i en yrttotist-treningsleir. Undervisningsprogrammet var strukturert på en lignende måte som opplæringen av islamistiske fanatikere i terrorleirene i Hindu Kush i Afghanistan og nord i Pakistan i dag.

Noen nybegynnere fra Red Army Faction ( RAF ) sluttet seg til dem. De diskuterte hvordan kadrene som satt fanget i Stuttgart-Stammheim og hadde sitter der siden 1972, nærmere bestemt Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe, kunne frigjøres. De planla også angrep på representanter for statsmakten i Tyskland for å understøtte kravet om å frigi Baaden-Meihof bandens første ledere.

7. juli 1976

Inge Viett rømte fra kvinnefengselet sammen med tre andre kvinner fra kvinnefengselet i Lehrter Straße.

Opptakten til "den tyske høst"

Drapet på Siegfried Buback, Georg Wurster og Wolfgang Göbel

29. mars 1977:

 RAF- og Bewegung 2. Juni- fanger i fengsel, startet sin fjerde sultestreik. De krevde "krigsfangestatus", at de skulle bli samlet i soningsgrupper på ikke mindre enn femten medlemmer per samling, slutt på bruk av isolasjon, og en internasjonal etterforskning av dødsfallene til RAF-fanger i varetekt. Opprinnelig deltok bare 35 fanger, men ganske fort overgikk antallet fanger som nektet mat, 100 fanger. Noen fanger eskalerte aksjonen så langt som å nekte å ta imot væske. Terroristene utenfor fengselsmurene tok fangeenes kamp ut i Vest-Tysklands gater.

De 15 fatale skuddene fra RAF-kommando "Ulrike Meinhof" mot Riksadvokat Siegfried Buback,
Georg Wurster og Wolfgang Göbel, ble avfyrt den 7. april 1977. Arkivbildet viser åstedet i Karlsruhe.
Foto: DPA

Den 7. april 1977:
Mens en Mercedes der riksadvokat Siegfried Buback,  rettsoffiser Georg Wurstersto, og sjfør Wolfgang Göbel  sitter og ventet på å få grønt lys ved et lyskryss i Karlsruhe i Baden-Württemberg, kommer to personer på en motorsykkel opp på siden av bilen. De to på motorsykkelen er venstreradikale terrorister fra RAF-kommando "Ulrike Meinhof". En av disse to på motorsykkelen åpner ild med maskinpistol mot de tre i Mercedesen. Både Riksadvokat Siegfried Buback, riksadvokatens rettshjelper Georg Wurster og deres sjåfør Wolfgang Göbel ble drept momentant av de 15 skuddene som falt i dette terror-attentatet. 

Angrepet på riksadvokat Buback skjedde nøyaktig to uker før dommen falt i den berømte Stammheim-rettssaken mot Baader–Meinhof-bandens grunnleggere og ledere, der Andreas Baader, hans kjæreste Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe ble funnet skyldige i utallige lovbrudd knyttet til RAFs bombing av IG Farben bygningen (US Army V Corps og NATOs hovedkvarteret) den 11. mai 1972, og dømt til livsvarig fengsel. Som riksadvokat og sjef for det føderale påtalemakten bar Buback direkte ansvar for fengselsforholdene som ifølge venstreradikale konspirasjonsteorier allerede hadde kostet Ulrike Meinhof, Siegfried Hausner og Holger Meins liv. Det var under navnet "Kommando Ulrike Meinhof " at RAF utstedte en kommunike som hevdet at de var de ansvarlige.

Verena Christiane Becker

Arrestfoto av Verena Becker (Født 31. juli 1952)
Foto:DPA


Verena Christiane Beckers (født 1952) reise inn i vold og drapsorgier i det Vest-Tyske venstreekstreme militante terroristmiljøets nettverk, startet allerede i en alder av bare 19 år. Sammen med hennes 12 år eldre venninne, Inge Viett (født 1944), fikk feminist-veninnene nettene til å gå ved å knuse vinduer i sexbutikker i Berlins gater. De etterlatte seg klistremerker der det sto "Die schwarze Braut kommt" etter seg. 

"Vi sitter i det lille fengselet for deg! Du sitter i det store fengselet for oss!".
Faksimile fra Schwarze Hilfe / Schwarzkreuz fra 1972


"Die schwarze Braut kommt" (Den sorte brud kommer) gir visse assosialjoner til hvor langt disse to veninnen allerede da var villig til å gå for sine politiske overbevisninger. Den ene av de to "svarte brudene", Verena Becker, støttet Schwarze Hilfe, en rettskjelpsforening og forening for å bedre soningsforhold og/eller befri alle dømte venstreradikale kriminelle. Søsterorganisasjonen Die Rote Hilfe var en rettskjelpforening og forening for å bedre soningsforhold og/eller befri "politiske fanger" (Fanger som tilhørte den Außerparlamentarische Opposition (APO)). Såkalt "APO-fanger". APO-fanger var venstreradikale kriminelle, hvor mange av dem var terrorister fra 68er Bewegung (Studenten Reinhard Wetter var en av disse fangene), Bewegung 2. Juni, Rote Armee Fraktion (RAF) osv. 

Veien ble derfor kort for de to ultrarøde feministen fra å drive hærverk og å støtte Schwarze Hilfe til fullt medlemskap i terroristorganisasjonen Bewegung 2. Juni. Verena Becker sammen med Inge Viett meldte seg inn i Bewegung 2. Juni i Berlin i starten av 1972, hvor Becker siden ble medlem av både RAF og PFLP. Inge Viett misstenkes også for å ha vært medlem av RAF. 

Den 2. februar 1972 deltok Becker, i et bombeangrep på "British Berlin Yacht Club" i Gatow i Berlin. Det var en hevnaksjon for Bewegung 2. Junis kamerater i den irske republikanske hæren (IRA). Tre dager tidligere under det som siden har blitt kjent som "Bloody Sunday" (irsk: Domhnach na Fola), også omtalt som Bogside-massakren som skjedde søndag den 30. januar 1972 i Bogside, Londonderry i Nord-Irland der britiske soldater fra 1st Battalion, Parachute Regiment ("1 Para") hadde skutt 27 sivile under en protestmarsj som var organisert av Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA) mot brittenes internering av folk uten rettssak i Nord-Irland. Fjorten personer døde: 13 ble drept på stedet, mens den 14 personen, en mann, død fire måneder senere på grunn av skuddskadene.

(Sinn Féin og IRAs ofisielle innflytelse over NICRA vokste i de senere år av organisiasjonens levetid, men bare da NICRA s oppslutning dalte som følge av økende voldsbruk, i perioden sent 1969 og frem til 1972 da NICRA la ned sitt arbeide).

[Ekstra info: To granskninger ble holdt av den britiske regjeringen som følge av "Bloody Sunday".
Den første var "Widgery Tribunal" viss leder var Lord Chief Justice of England, Baron John Widgery. En granskning som ble den britiske regjeringens umiddelbare svar på "Bloody Sunday"-skytingen. En granskning som i stor grad frikjente både soldatene og de britiske myndighetene for enhver skyld. Den beskrev soldatenes skyting som "på grensen til den hensynsløse", men aksepterte soldatenes påstander om at de skjøt mot bevæpnede menn og bombekastere. Rapporten har av mange blitt stemplet som en ren "hvitvasking" Ref: Initial Bloody Sunday inquiry labelled "whitewash": https://www.bbc.com/news/10146883

Den andre undersøkelsen var "Saville-granskningen" (Saville-rapporten), som ble ledet av British Law Lord, Lord Saville av Newdigate sammen med tidligere Justitiarius i New Brunswick i Canada, William L. Hoyt og tidligere høyesterettsdommer i Australia, John L. Toohey,  Granskningen ble opprettet i 1998 for å undersøke hendelsen på nytt. Etter en 12-år lang etterforskning ble Savilles rapport offentliggjort i 2010 som konkluderte med at drapene var "uberettigede" og "uforsvarlige". Saville-rapporten fant at alle  skadde var ubevæpnede personer, at ingen utgjorde en alvorlig trussel, at ingen bomber ble kastet og at soldater "bevisst fremsatte falske anklager" for å rettferdiggjøre deres handlinger. Soldatene nektet å ha skutt de nevnte ofrene, men nektet også å ha skutt noen ved en feiltakelse. Etter publisering av rapporten fremmet den britiske statsministeren David Cameron en formell unnskyldning på vegne av Storbritannia. Etter dette startet politiet en drapsetterforskning av drapene.]

Neste morgen, den 3. februar 1972, finner Erwin Beelitz, som var vaktmester i British Berlin Yacht Club, en metallboks. Han pukker boksen troskyldig opp og tar det med til verkstedet sitt. Der spenner han boksen fast i en skrustikke for å prøve å åpne den, og bomben som Michael "Bommi" Baumann hadde bygget, eksploderer. Erwin Beelitz blør i hjel som følge av eksplosjonen. Fem måneder senere, den 21. juli 1972, ble Verena Becker arrestert i Berlin for terrorhandlingen og dømt til 6 års ungdomsfengsel.i 1974. 

Verena Becker var en av de 6 fengslede terroristene som ble sluppet løs i bytte mot å befri den kidnappede Peter Lorenz. Hun ble fløyet til Aden i den marxistiske diktaturstaten Den Demokratiske Folkerepublikken Jemen (1967-1990) den 2. mars 1975. Der ble hun opptatt som medlem av Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP) og fikk terroristopplæring. 

Verena Becker, som ble misstenkt for å ha vært med å planlegge attentatet mot riksadvokat Buback og mulig en av de som var med på attentatet som drepte Buback og to personer til, ble arrestert etter en skyteepisode med politiet den 3. mai 1977 sammen med Günter Sonnenberg.

Café Hanser i Singen, 1977. Foto SWR

Sonnenberg og Becker satt på Café Hanser i August-Ruf-Straße 4, i Singen ved Bodensjøen i Baden-Württemberg da de ble bedt om å legitimere seg for politiet.  Like før hadde en kvinnelig pensjonist påpekt for politiet på politistasjonen i byen at "to terrorister spiser frokost i Café Hanser". To politimenn reiste for å undersøke saken. Damen hadde rett - selv om det ikke var de terroristene hun trodde hun hadde kjente igjen. RAF-terroristene lokket de to politimennene fra kafeen til deres angivelig parkerte bil. For å unngå arrest, skjøt Sonnenberg og Becker de to politibetjentene. Begge politibetjentene ble skadet, hvor politioffiseren Wolfgang Seliger ble livstruende skadd da Sonnenberg skjøt ham flere ganger på kort avstand - helt til magasinet i pistolen hans var tomt. De to politibetjentene avfyrte ikke et eneste skudd. Sonnenberg og Becker som kvelden før hadde kommet til Singen med tog fra Bonn, hadde ønsket å rømme over grensen inn i Sveits da de ble oppdaget på Café Hanser. Sonnenberg og Becker klarte å flykte fra åstedet ved å praie en forbipasserende bil. Singer-politiet tok opp jagen på terroristene. I nok et forsøk på å ungå å bli arrestert svingte terroristene bilen de hadde tatt inn på en grusvei og prøvde å flykte videre til fots. Sonnenberg og Becker ble imidlertid innhentet og arrestert etter en skuddveksling. I skuddvekslingen ble Sonnenberg truffet i bakhodet og Becker ble truffet i låret. Som et resultat av skuddskaden lå Sonnenberg i koma i fire uker og fikk varige skader. Under pågripelsen av terroristene ble våpenet som hadde blitt brukt i attentatet mot Buback, Wurster og Göbel funnet og beslaglagt på stedet.  

Verena Becker etter domfellelsen ved Oberlandesgerichts Stuttgart den 28. desember 1977
Foto: Norbert Försterling/ picture-alliance/ dpa

I slutten av desember 1979 ble Verena Becker dømt til livstids fengsel for flere terrorhandlinger. I tillegg ble hun også dømt for å ha forsøkt å drepe seks politibetjenter da hun og Günter Sonnenberg ble arrestert. "Dere nazisvin", ropte hun mot dommerne den gangen. "Jeg tar ikke deres jævla dom" ("Ihr Nazi-Schweine. Ich nehme euer Scheißurteil nicht an").  Becker ble benådet i 1989 etter å ha sonet 12 år i fengsel.

DNA-bevis:
Den tyske påtalemaktens talskvinne Sonja Heine gikk ut i 2008 og bekreftet tilsvarende informasjon som var kommet fra Südwestrundfunk (SWR). Fordi Becker ble ansett som en mistenkt for å ha stått bak drapene, kunne etterforskningsmyndigheten innhente genetisk materiale fra henne og sammenligne det med DNA-spor som var blitt funnet etter Bubacks drap i 1977. - "Mistanken har ikke endret seg de siste månedene," sa Heine.
Spesielt handlet det om tre DNA-spor som ble funnet i en motorsykkelhjelm, motorsykkelhansker og en jakke i rømningsbilen til terroristene etter drapene. De føderale påtalemyndighetene hadde allerede kunngjort i desember 2007 at en kvinne ikke kunne utelukkes som medvirkende til drapene på Siegfried Buback, Wolfgang Göbel og Georg Wurster.
  
Fingeravtrykk:
Fingeravtrykkene til Verena Becker ble i 2010 bekreftet funnet på brevet der RAF tok på seg skylden for attentatet mot riksadvokaten, og var årsaken til at en ny rettssak i Oberlandesgerichts i Stuttgart som startet i slutten av september i 2010.

For advokat Ulrich Endres var det da tydelig at forbrytelsen ikke kom til å bli oppklart slik hans klient Michael Buback hadde håpet: Å få endelig visshet hvem som faktisk hadde skutt og drepte hans far den gangen i 1977. Men dette vil ikke Verena Becker røpe noe som hest om, selv om hun mest sannsynlig vet hvem som faktisk gjorde det, mente Endres:
"Jeg hadde aldri det håpet, hun kommer ikke til å røpe et ord om det på prøveløslatelseshøringen heller. Fordi hun fra starten av bestemte seg for ikke å røpe noe som helst om hennes eget innvolvering i forbrytelsene, og hun vil ikke gjøre det på slutten av denne monsterprosessen heller".

Ny dom mot Baaden-Meinhof bande-medlemmet Verena Christiane Becker falt den 6. juli 2012.
Etter en 94 dagers lang rettsak og vitneavhør av nesten 170 vitner, ble Verena Becker i Oberlandesgericht Stuttgart, dømt til 4 års fengsel for medvirkning til drap, hvorav to år og seks måneder av straffen ble regnet som allerede sonet - fordi handlingen skjedde for så lenge siden og Becker hadde allerede tidligere sonet fengslsdommer for andre RAF-handlinger i mer enn tolv år lød dommen.

Fra før av var tre RAF medlemmer, Christian Klar, Günter Sonnenberg og Knut Folkerts, dømt for medvirkning til de tre drapene på Buback, Wurster og Göbel. Drap som antakelig var en del av flere aksjoner RAF i samarbeid med bl.a. PFLP iverksatte for å prøve å befri Baaden-Meinhof bandens medlemmer i fengsel i 1977. 

Det er fortsatt ikke kjent hvem de to som faktisk satt på motorsykkelen og hvem som avfyret de dødelige skuddene var. Altså hvem som faktisk tok livet av Siegfried Buback, Wolfgang Göbel og Georg Wurster i 1977.

Den 3. november 2015 intervjuet Thomas Scheuer fra Focus Magazin tidligere antiterror-sjef Winfried Ridder som uttalte følgende: Kontraetterretninstjenesten Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV) har ubekreftet informasjon om at Stefan Wisniewski, Günter Sonnenberg og Christian Klar var direkte involvert i forbrytelsen som kostet Buback, Göbel og Wurster livet. Ridder opplyste videre at under fengselsforvaringen, tidlig på 1980-tallet, var Verena Becker til tider informant for BfV.  I perioden 1981 og 1982 under "operasjon Zauber", var hun undelagt det som på etteretningssjargongen kalles "skimming av en kilde eller informant" (Tappet for informasjon). Men sine egne innvolveringer i terrorangrep, holdt hun tett om også da.

Christian Klar

Cristian Klar. Foto: AP

Christian Klar (Født: 20. mai 1952) ble arrestert under en joggetur i Sachsenwald-skogen utenfor Hamburg i 1982. I 1985 ble Klar dømt til seks ganger livstid pluss 15 år i fengsel. Retten slo fast at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter, som innebærer at Klar ikke kunne løslates før utløpet av en minstetid. I 1992 fikk han ytterligere en livstidsstraff. I 1997 avgjorde Oberlandesgericht Stuttgart at minstetiden utgjorde 26 år, og at Klar derfor tidligst kunne løslates etter 3. januar 2009. Klar sonet dommen i Bruchsal fengsel i den sørtyske delstaten Baden-Württemberg.
Den 24. november 2008 ble den tidligere tyske terroristen i Rote Armé Fraksjon (RAF), Christian Klar, løslatt etter å ha sittet fengslet i 26 år.

Drapet på bankmannen Jürgen Ponto den 30. juli 1977.

Ettersøkt-plakat på Susanne Albrecht (til venstre), som signerte
kommunikeet på angrepet på sin gudfar Jürgen Ponto (til høyre)



Fra 1971 til 1993 drepte RAF-terrorister 34 mennesker, inkludert representanter fra næringsliv og politikk som riksadvokaten Siegfried Buback og Arbeidsgiverpresidenten Hanns Martin Schleyer  og mange sekundære mål som sjåfører og livvakter mm, samt mange skadde. 
Terroristene Jan-Carl Raspe (fra venstre), Andreas Baader og Gudrun Ensslin under rettssaken i Stuttgart-Stammheim, som ender med deres overbevisning. Tegning: picture alliance

Under RAF-lederne Ulrike Meinhof og Andreas Baader var terroren primært rettet mot amerikanske anlegg. Den andre RAF-generasjon prøver å presse den Vest-Tyske staten til å sette fri forgjengerne som satt fengslet siden 1972. Tredjegenerasjons RAF-lederes ofre inkluderte Deutsche Bank-sjef Alfred Herrhausen og Treuhand-Chef Detlev Karsten Rohwedder. Til dags dato er deres drapsmenn ikke kjent.

Mens det ble søkt etter RAF-terrorister over hele verden, gjorde Stasi ti RAF-terrorister i stand til å leve et fritt liv med falske identiteter i DDR. Susanne Albrecht , Silke Maier-Witt og Inge Viett var blant dem som bare ble avslørt etter murens fall i 1990 . I 1998 kunngjorde RAF sin oppløsningen i et brev. De tidligere RAF-medlemmene Daniela Klette , Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg er fremdeles på ettersøkslisten til Bundeskriminalamt (BKA) som er det føderale kriminalpolitiet i Tyskland.

Disse terrorangrepene i 1977 rammet Vest-Tyskland så hardt at det førte til en vesttysk nasjonal krise. En krise som siden har blitt kjent som "den tyske høsten" der drapet på Riksadvokaten regnes som opptakten ifølge enkelte kilder. Aktiviteten til RAF toppet seg høsten 1977, med kidnappingen av presidenten for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen Hanns Martin Schleyer samt kapringen av Lufthansaflyet "Landshut" begått av RAFs terror-venner i Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP).


Medlemmene av GSG9-gruppen og gislene fra "Landshut" ankom Frankfurt den 18. oktober 1977

Kapringen av Lufthansaflyet "Landshut"

Souhaila Andrawes (Souhaila Sami Andrawes Sayeh eller Soraya Ansari), født 28. mars 1953 i Beirut i Libanon, bosatt i Norge. er tidligere medlem av den overnevnte marxistiske terrorgruppen Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP). Andrawes var den eneste overlevende av flykapreren fra terroristgruppen "Kommando Martyr Halimeh", som var en firemanns terrorist-trupp under Popular Front for Liberation of Palestine (PFLP) som den 13. oktober 1977 kapret Lufthansaflyet "Landshut". Et Boeing 737-200, Flight 181 fra Son Sant Joan Airport, Palma de Malorca til Frankfurt am-Main i Vest-Tyskland med 86 passasjerer og en besettning på 5. I tillegg 4 Libanesiske og Palistiske flykaprere ombord.


Lufthansas Landshut, Flight 181s flykapteinen, Jürgen Schumann ble drept
av "Kommando Martyr Halimeh"-terroristleder Zohair Youssif Akache

Opprinnelig var "Halima" kodenavnet til flykapreren og terroristen fra Revolutionäre Zellen (RZ) Brigitte Kuhlmann som ble skutt under gisseldramaet i Entebbe i Uganda i 1976. Lederen for "Kommando Martyr Halimeh" var den 23 år gamle Zohair Youssif Akache (også kalt "Captain Martyr Mahmud") født i Beirut i Libanon i 1954. Under kapringen, den 16. oktober 1977, da de hadde landet på en sandstripe ved siden av rullebanen i Aden i den marxistiske republikken Den Demokratiske Folkerepublikken Jemen, skjøt terroristlederen den 37 år gamle tyske flykapteinen Jürgen Schumann i hodet. De andre terroristmedlemmene i tillegg til den 23 år gamle Souhaila Andrawes aka Soraya Ansari, var den 22 år gamle Hind Alameh aka Nadja Duaibes, og den 23 år gamle Wabil Harb aka Riza Abbasi. Kapringen ble slått ned den 18. oktober 1977 på flyplassen i Mogadishu i Somalia med at Vest-Tyske antiterrorstyrken Grenzschutzgruppe 9 (GSG-9) satte gislene fri uten at en eneste passasjer ble skadet.
"Den tjukke", som Ansari/Andrawes ble kalt av gislene, skal ifølge den da 35 år gamle andrepiloten på Landshut, Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var Ansari/Andrawes spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem "så de kunne brenne bedre".
Kilde:
https://web.archive.org/web/20070927021357/http://www.ludgerusschule.de/rap2000/brd77c.html


Mens de andre kaprerne ble drept under stormingen av flyet, slapp Ansari/Andrawes fra det med livet i behold, skjønt hun var blitt skutt i beina. Bildene av den blodige Andrawes som blir båret ut fra flyet mens hun holder to fingre i været ("V-tegnet") og roper "kill me, kill me" gikk verden rundt (54 sekund ut i filmen):



Kapringen av "Landshut" var bare en av flere flykapringer fra tyske ekstrem-sosialistiser på 1970-tallet. Målet til kaprerne av Flight 181 var ment å tvinge den vesttyske regjeringen til å løslate Andreas Baader og fire andre RAF medlemmer fra "første generasjon" Rote Armee Fraktion (RAF) (også kjent som Baader–Meinhof-banden). Andreas Baaders kjæreste Gudrun Ensslin, Jan-Carl Raspe og Irmgard Möller som satt fengslet i Justizvollzugsanstalt Stuttgart-Stammheim, samt to Palestinere som satt i Tyskisk fengsel i tillegg til at de krevde 15 millioner dollar. Kapringen var også understøttet av RAFs kidnappingen av presidenten for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen Hanns Martin Schleyer.

Gislene fra Landshut Flight 181 ble befridd i den vellykkede "Feuerzauber"-aksjon utført av GSG-9 med støtte fra den Somalisk hær. Aksjonen startet kl. 00:05 den 18. oktober 1977. Kl. 00:10 var alle passasjerer blitt evakuert fra det kaprede flyet.
 

18. oktober 1977 klokka 00:38, ble dette siste håpet for de fengslede venstreradikale anarkofascistene i Baader–Meinhof-bandeledelsen, knust. Denne gangen skulle det ikke lykkes terrorister å bli satt fri med terror som pressmiddel, slik som 2. mars 1975. Informasjonen fra Deutschlandfunk (DLF) til sine lyttere lød: “De 86 gislene, kidnappet av terrorister i en Lufthansa Boeing, er vellykket satt fri. Dette er nettopp bekreftet av en talsmann for det føderale innenriksdepartementet i Bonn. En spesiell kommando fra det føderale grensepoliti startet aksjonen på Mogadishu flyplass ved midnatt. I følge den første informasjonen skal tre terrorister ha blitt drept". 

Kombinasjon av udaterte filbilder av Rote Army Faction (RAF) medlemmer
(Fra venstre) Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Foto: Epa Foto (DPA STR HH)

Kl. 07.41: I 7 etasje i Stammheimfengselet ble celledøren til celle nr, 716, der Jan-Carl Raspe sitter låst opp for å gi fangen frokost. Fengselsbetjent Gerhard Stoll ventet å se den terrordømte Baader-Meinhof-terroristen Jan-Carl Raspes morgentrøtte ansikt. Stoll stakk hodet inn i cellen, men skvatt raskt tilbake. "Det har skjedd noe her!" ropte han til sin arbeidskollega Willi Stopfh som sto like ved. Inne i cellen lå Raspe på sengen lent opp mot veggen. Han stønnet høyt mens blodet rant fra et åpent skuddsår i hodet, og øynene hans var vidt oppsperret. I den ene hånden holdt han en pistol. Han levde fortsatt, men var åpenbart hardt skadet. En lege og en ambulanse ble tillkalt umiddelbart. Jan-Carl Raspe hadde skutt seg selv i høyre tinning med en grovkalibret kule fra en Heckler & Koch en gang etter klokka 01:00. Han levde fortsatt da rettsoffiserer åpnet døren til cellen hans. Raspe døde på operasjonsbordet i Katharinen Hospital i Stuttgart, klokka 09:40.

Liket av lederen for Baader–Meinhof-banden Andreas Baader
fra morgenen den 18. oktober 1977, etter at han hadde skutt seg selv
i bakhode med en pistol. Kilde: PA / DPA: Arkiv



Kl. 08.07: Etter at Raspe var blitt sendt til sykehuset, ble døren til celle nr. 719 der Andreas Baader sitter. Gardinene var trukket for vinduene i fenselscellen og Baader ligger på gulvet med hodet i en pøl av blod. Legevakten prøver å kjenne etter pulsslag, men Baader var allerede død. En gang mellom kl. 00:38 og kl. 02.15 frigjorde Andreas Baader pistolen sin, en ungarsk modell fra Fegyver, fra gjemmestedet i platespilleren. Først skjøt han en gang i madrassen og en gang inn i celleveggen. Hvorfor han gjorde det kanen jo spørre seg selv om. Var det for å prøve å få det til å se ut som at en kamp med påfølgende henrettelse hadde skjedd? Dette er indikert med det faktum at han la de to tomhylsene ved siden av seg. I hvert fall, hadde Baader bøyd seg ned og tatt pistolen i høyre hånd, plasserte den i bakhodet over hårfestet og trakk i avtrekkeren. Kulen gjennomboret hodeskallen og ble funnet i pannen på terroristen.

Slik så cellen nr. 719 tilhørende Andreas Baader ut, den 2. november 1977.
Bilde: picture-alliance/ dpa

I celle nummer 720 var det heller Ingenting som kunne gjøres for Gudrun Ensslin heller. Anders Baaders kjæreste hadde bundet en renneløkke av høyttalerkablene til det lille musikkanlegget sitt. Renneløkken brukte hun så til å henge seg selv fra de smale sprinklene i det høyre cellevinduet. Før hun hoppet fra en stol inn i sin egen død, trakk hun gardinen med seg. Derfor var det bare føttene hennes som kunne sees når en så inn gjennom den åpne døren til cellen. Gudrun Ensslin døde mellom kl. 01:15 og 01:25 ifølge obduksjonsrapporten. 

Celle nr. 720 tilhørende Gudrun Ensslin den 2. november 1977.
Bilde: picture-alliance/ dpa

Da kriminalomsorgsoffiserene åpnet celle nr. 725 noen minutter etter Raspes celle, lå Irmgard Möller sammenkrøket på sengen med dynen trukket helt opp til ansiktet. I hjerteregionen hadde hun fire stikkskader som hun blødde kraftig fra, men hun var i live. Ved siden av sengen lå en blodstenkt sykehuskniv, avrundet på toppen og med en takket kant. Möller ble raskt brakt til sykehus og operert. Det var sannsynligvis aldri noen umiddelbar livsfare for terroristen som overlevde. Stikkene på 1,5 til 2 centimeter dype, hadde ikke truffet hjertet hennes.

Möller overlevde etter å ha blitt hasteoperert på sykehus. Etter at hun var frisk nok, ble hun igjen satt i fengsel der hun ble sittende frem til 1994.

I et intervju ble hun spurt om hva det første hun husket da hun våknet etter selvmordsforsøket var, Til dette hadde hun svart:

"Det første jeg registrerte, var et kraftig sus i hodet mens noen åpnet øyelokkene mine ute på gangen. I et skjærende neonlys sto en masse mennesker rundt meg og tok på meg på alle mulige steder. Så hørte jeg en stemme som sa "Baader og Ensslin er døde". Deretter mistet jeg igjen bevisstheten."

Disse fire fangene var svært godt forberedt på å ta selvmord. De hadde tilsammen 3 pistoler 6 eksplosiver og 1 kninv gjemt i sine fenselsceller i 7. etasje, skjult i platespillerne og ellers rundt omkring på ulike steder i cellene sine. 

Kort etter Baader-Meinhof-bandens ledere begikk kollektivt selvmord ble Hanns Martin Schleyer myrdet. Skutt og drept og dumpet i bagasjerommet på en bil.


Hanns-Martin Schleyer ble skutt av sine kidnappere fra RAF etter GSG-9 aksjonen i Mogadishu.
Dette bilde viser også tydelig koblingen mellom RAF og PFLP. Foto: Scanpix

Bilen hvor liket til den drepte arbeidsgiverpresidenten Hanns Martin Schleyer ble funnet i
Foto: Picture Alliance / Rolf Haid

I bagasjerommet på denne grønne Audi 100 (C1), parkert i Rue Charles Peguy
i grensebyen Mulhouse i Alsace i Frankrike, ble liket av Hanns Martin Schleyer
funnet på kvelden den 19. oktober 1977, myrdet av Rote Armee Fraktion (RAF).
RAF forsøkte å bruke Schley i 43 dager til utpressing for å frigjøre
Baader–Meinhof-banden. Foto: AFP

Revolutionäre Zellen (RZ)

Revolutionäre Zellen. forkortet RZ. Foto: Freemesm (CC BY-SA 3.0)

Den Revolutionäre Zellen (RZ), var en terrororganisasjon og en selverklært "urban gerilja"-organisasjon, som var aktiv mellom 1973 og 1995, og ble i 1980 beskrevet som en av Tysklands farligste venstreorientert terrorgrupper av det vesttyske innenriksdepartementet (tysk: Bundesministerium des Innern, für Bau und Heimat (BMI)). Ifølge kontoret til den tyske Føderalt påtalemyndigheten (tysk: Bundesanwaltschaft) hevdet at Revolutionäre Zellen bar ansvar for 186 terrorangrep, hvorav 40 ble begått bare i Vest-Berlin.

Revolutionäre Zellen er kanskje mest kjent for at to fra den tyske Revolutionäre Zellen (RZ) og to fra Popular Front for the Liberation of Palestine - Ekstern Operations (PFLP-EO) som kapret Air France Flight 139 (En Airbus A300-maskin) den 27. juni 1976. Flyet var på vei fra Paris til Tel Aviv med mellomlanding i Athen, og flesteparten av passasjerene var israelske statsborgere, mens en mindre del var amerikanske og europeiske jøder. Etter å ha tatt flyets 248 passasjerer og de tolv ansatte som gisler tvang de fire kaprerne først besetningen til å fly til Benghazi i Libya for å få fylle opp tanken. Der friga kaprerne de kvinnelige gislene. Kaprerne tvang så besetningen med de resterende passasjerene til å fortsette kaprerferden til Entebbe lufthavn utenfor Ugandas hovedstad Kampala. I Entebbe ble de fire terroristene møtt av ytterligere tre andre terrorister, støttet av den propalestinske diktatoren Idi Amin av Uganda.


Flykaprerne forlangte at Israel omgående skulle løslate 53 arabiske terrorister, som etter alt å dømme satt i primært israelske, men også europeiske fengsler. Etter landing på Entebbe, løslot flykaprerne den franske besetningen og alle ikke-jødiske passasjerer, mens de beholdt de 105 jødiske passasjerene som gisler. Tidsfristen for å oppfylle kaprernes krav ble satt til 48 timer.

Den israelske regjeringen godtok å forhandle om flykaprernes krav og gikk samtidig i all hemmelighet i gang med å forberede en eventuell militær aksjon. Ved å godta forhandlinger, skaffet israelerne seg tid, og en ny tidsfrist ble satt til 4. juli 1976.

Mulighetene til å komme gislene til unnsetning virket ikke store på forhånd, dels fordi avstanden fra Israel til Uganda, rundt 4000 kilometer, og dels ville sjansene for å redde gislene være meget små i et eventuelt skytedrama. Ikke minst var det et stort problem at flyplassen ble beskyttet av Idi Amins ugandiske tropper, som hadde slått ring rundt lufthavnen.

Den mulige militære operasjonen ble lagt i hendene på brigadegeneral Dan Shomron, som senere ble stabssjef for Israels forsvar (IDF). 1. juli presenterte han overfor forsvarssjefen og forsvarsministeren  sin dristige aksjon i detaljer, som han hadde planlagt i samarbeid med Mossadoffiseren, Mookie Betzer.

Planen var basert på en rekke fordeler som israelerne hadde overfor terroristene. Entebbe, hvor gislene ble holdt fanget, ble i sin tid bygget av en israelsk entreprenør, så bygningsinnretningen og forholdene for øvrig var kjent. Ytterligere var de frigitte ikke-jødiske gislene i stand til å gi presise beskrivelser av terroristene, deres bevæpning, posisjoner samt hvor de hadde gått inn i lufthavnsbygningen. I tillegg hadde Israel overraskelsesmomentet på sin side, noe som var av stor betydning. Det var liten sannsynlighet for at flykaprerne hadde forberedt seg på en militær operasjon.


Planen innebar at det skulle sendes elitesoldater med utstyr av sted i en C-130 Hercules – den eneste flytypen som kunne brukes. Flyet lettet klokken 13.20 den 3. juli og satte kurs mot Uganda. Først etter avgangen ble den israelske regjering og lederen av opposisjonen, Menachem Begin, orientert om at flyet var på vei, og at aksjonen ennå kunne stoppes, såfremt regjeringen ikke oppnådde enighet. Det ble enighet etter tre timers debatt, hvorpå Dan Shomron fikk grønt lys til å gjøre det som måtte gjøres.

Eliteenheten, som skulle redde gislene, var under kommando av oberstløytnant Jonathan «Yoni» Netanyahu (eldre bror til den senere israelske statsministeren Benjamin Netanyahu). Om bord på Hercules-flyet var det, utover soldatene, to jeeper og den nå berømte sorte Mercedes-Benz, som var av samme type som den Idi Amin normalt lot seg kjøre i. Ytterligere to Hercules-fly lettet samtidig – med flere soldater, som hadde til oppgave, etter landingen, å ødelegge jagerflyene fra det ugandiske flyvåpen som stod parkert på flyplassen. Et fjerde Hercules-fly skulle fly gislene hjem.

I tillegg til de fire Hercules-flyene besto enheten av to Boeing 707 – det ene et mobilt sykehus som skulle lande i Kenyas hovedstad, Nairobi, samt – på den første tredjedelen av turen – en eskorte av F-4 Phantom II-jagerfly.

Etter 7 timer og 40 minutter i luften kunne flyene lande uten hjelp fra landstyrker og med bakklappen åpen. Den sorte Mercedesen kjørte i følge med flere Land Rovere med elitesoldater mot terminalbygningen. Dette skulle ligne Idi Amin eller en annen høytstående embetsmann med følge og skulle fjerne mistanken fra terrorister om at noe var i gjære. De ble imidlertid møtt av to ugandiske vakter på veien, som visste at Idi Amin nylig hadde skiftet til en hvit Mercedes og beordret bilistene å stoppe. Vaktene ble drept, og av frykt for at terroristene hadde oppdaget noe, ble farten satt opp.

De 29 elitesoldatene stormet lufthavnsbygningen idet de ankom, og gislene ble kommandert ned på gulvet på hebraisk. Etter et kort, men heftig og blodig skytedrama lyktes det elitesoldatene å overmanne samtlige syv terrorister. Gislene ble transportert tilbake til flyet, men her begynte ugandiske soldater å åpne ild og drepte to gisler. Elitesoldatene besvarte ilden og slo ut de ugandiske soldatene uten egne tap.

Bare én av de israelske soldatene mistet livet, elitetroppenes leder Jonathan «Yoni» Netanyahu. Han ble drept mens han eskorterte gislene ut mot de ventende flyene, antakelig av en ugandisk soldat i operasjonsrommet på Entebbe lufthavn. I tillegg døde en britisk statsborger, Dora Bloch, som i løpet av ugandernes aksjon hadde blitt kjørt til Kampalas sykehus. Liket hennes ble funnet på en sukkerplantasje flere år senere, og avgraderte britiske dokumenter viste at "The Butcher of Uganda" Idi Amin hadde beordret at hun skulle henrettes. 

Klokken 23.59 lettet det siste israelske flyet fra Entebbe luftplass og satte kursen mot Tel Aviv. Operasjonen skulle etter planen vare i 60 minutter og ble avsluttet på 59 minutter. Åtte timer senere landet alle flyene og gislene i Israel til en stormende velkomst. 

Operation Thunderbolt (i ettertid omdøpt til Operation Yonatan etter aksjonslederen, oberst Jonathan «Yoni» Netanyahu som ble drept)var et vellykket mot-terrorist gisleredningsaksjon utført av kommandosoldater fra Israels forsvarsstyrke (Israel Defense Forces (IDF)) på Entebbe flyplass i Uganda den 4. juli 1976.

Kommandoer fra Sayeret Matkal med Mercedesen som ble brukt for å lure
kaprerne og uganderne i 1976, Foto IDF Spokesperson's Unit (CC BY-SA 3.0) 

Drapet på riksadvokat Siegfried Buback

Riksadvokat Siegfried Buback, Georg Wurster og Wolfgang Göbel, ble drept av RAF den 7. april 1977, og propagandatidsskriftet Revolutionärer Zorn sendte i denne forbindelse ut en kunngjøring der RZ uttrykte sin støtte til drapet:

"Es traf Buback genau im richtigen Augenblick. Damit ist der Mythos von der Unverletzlichkeit des Polizeistaates ins Wanken gekommen. Europas Spezialist Nr. 1 im Weiterentwickeln der Counter Insurgency gegen alle, die sich zur Wehr setzen gegen das System der Unmenschlichkeit, wurde unschädlich gemacht. Counter Insurgency made in Germany ist mittlerweile zum begehrten Exportartikel für Unterdrücker in aller Welt geworden. Pinochet schickt KZ-Leiter Kraushaar in die BRD zur Weiterbildung, Uruguays Militärgorillas rühmen die "deutsche Methode" als die erfolgreichste und gründlichste, in den Ausbildungsakademien des deutschen Staatsschutzes geben sich die Faschisten aller Welt die Hand um sich auf den neusten Stand der konterrevolutionären Techniken zu bringen. Gleichzeitig versuchte Buback die politische Verteidigung mit allen Mitteln seiner psychologischen Kriegsführung auszuschalten: Verteidiger werden verhaftet, Kronzeugen präpariert, in den Knästen jedes Wort abgehört ... Und die ersten "Erfolge" zeichnen sich bereits ab: Einige Verteidiger biedern sich in widerlichen Schreiben dem "Rechtsstaat" an, denunzieren damit die anderen als Komplizen und die Guerilla als durchgeknallte Irre. Und das gerade während des Hungerstreiks, in dem die Gefangenen Revolutionäre mit der letzten Waffe, die ihnen gebliben ist, gegen ihre Vernichtung kämpfen. Deswegen finden wir die Hinrichtung des obersten Staatsschützers zu diesem Zeitpunkt richtig – besonders für die in den Knästen kämpfenden Genossen. Wir freuen uns zusammen mit vielen legalen und illegalen Genossen über diese gelungene Aktion!"

Drapet på minister Heinz-Herbert Karry

I 1981 stod Revolutionäre Zellen bak drapet på handelsministeren Heinz-Herbert Karry fra Hessen, som ble skutt mens han lå og sov i sitt eget hjem. Som motiv ble det oppgitt at Karry var ansvarlig for byggingen av atomkraftverket Biblis, Frankfurt flyplass sin nye vestlige rullebane, tallrike motorveier og for våpenleveranser til kriseregioner.


Terroristen Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari) Foto: AP

Souhaila Andrawes - PFLP-kaprer blir flykning i Norge. 

Souhaila Andrawes ble dømt av en rett i Somalia til 20 års fengsel for blant annet flykapring og drapet på flykapteinen Jürgen Schumann, men ble benådet etter bare 18 måneder - og utvist. Etter 12 år på ukjent sted, muligens Kypros, kom hun til Norge som "asylsøker" i juli 1991, sammen med sin journalistmann og datter. Hun fikk oppholdstillatelse på "humanitært grunnlag". Norge var da styrt av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.

Tyskland hadde helt siden kapringsframaet i 1977 hatt en stående arrestordre på Soraya Ansari. Først i 1994 ble Interpol oppmerksom på Ansaris nye identitet som Souhaili Sami Andrawes Sayeh og at hun ikke bare oppholdt seg men bodde i Norge.
Interpol sendte så en pågripelsesanmodning til Norsk politi og fra Tyskland kom det en utleveringsanmodning. Souhaila Andrawes ble arrestert i Oslo den 13. oktober 1994. Andrawes skal i fr påfølgende avhørene ha innrømmet at hun er Ansari. Det ble i denne tiden iverksatt tiltak fra en rekke av terroristens støttespillere også fra visse politiske hold om å hindre Andrawes utlevering til Tyskland. Den 10. oktober 1995 ble det derimot vedtatt at Andrawes skulle utleveres til Tyskland. Selve utleveringen fulgte først et år senere i slutten av november 1996.
I Tyskland ble hun så dømt til 10 års fengsel (Noen kilder oppgir at hun fikk 12 års fengsel der tiltalen kunne medført opp til 25 års fengsel) for flykapring og medvirkning til drap. I desember 1996 fikk Andrawes en tilleggsdom på seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot terroristen Monika Haas som var tiltalt for å ha skaffet flykaprerne av Landshut Flight 181 våpen.

Politiske krefter fra venstresiden i Norge ytret ganske tidlig til tyske myndigheter et ønske om at terroristen kunne få sone straffen i Norge, der hennes mann og og da mindreårige datter bodde, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen. Etter 6 måneder i en fengselsanstalt i Frankfurt, ble hun overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet Andrawes en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp "Andrawes-saken" i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla (AP). Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter. Den 11. juli 1997 var avgjørelsen formelt fattet, og overflyttingen fant sted 29. juli. Andrawes ble overført til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter bare å ha sonet halve straffen ble terroristen løslatt fra fengselet i november 1999...

Lars Gules misslykkede forsøk på å bli en "Roaming Hash Rebels":

Lars "Dynamitt" Gule - Norges første Jihadist
Lars Gule på vei til rettssaken mot ham i Libanon i juli 1977. Han hadde da vært
fengslet siden han ble arrestert i mai 1977 med 800 gram dynamitt og fenghetter.
Foto: Anders Hoff

"Norges første dømte internasjonale terrorist" (Ref: Nettavisen den 20.februar 2011) - Lars "Dynamitt" Gule. Den ekstremistiske venstreradikaleren som droppet ut av Sosialistisk Venstreparti (SV) fordi partiet ikke var radikalt nok, Arbeidsledig og uten inntekt reste han til Libanon for frivillig å melde seg inn som medlem av terrororganisasjonen Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP) som er en av flere terrorirganisasjoner forbundet med Palestine Liberation Organization (PLO), og til terror mot Israel. I Tyr-distriktet sør i Libanon fikk Gule våpenopplæring og undervisning i å lage bomber av terroristene i DFLP. Bare 3 år tidligere hadde terroristene i DFLP utført en skolemassakre i byen Ma'alot i Israel der 25 gisler inkludert 22 barn i alderen 14-16 år ble drept og 68 ble såret i det som ble kjent som Ma'alot-massakren.

Ifølge Gule selv sin tidligere uttalelser til Gateavisa (en norsk anarkistisk avis), gjengitt i VG og uttalelser til Dagbladet etter at han kom hjem til Norge etter å ha sluppet ut av fengselet den 7. november 1977 etter kun å ha fått en 6 måneder dom for besittelse av 800 gram dynamitt og flere fenghetter gjemt i bokomslaget på to bøker i en ryggsekk han hadde på ryggen da han ble tatt på flyplassen i Beirut. Gule var egentlig på vei til Norge for derfra å reise til Israel for å bruke dynamitten og fenghettene til bomber mot terrormål i Israel. Til Gateavisa opplyste Lars Gule at han fortsatt var villig til å begå terrorhandlinger for PLO og Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP) mot terrormål i Israel. DFLP er "søster-terrororganisasjon" (utbrytergruppe) til den palestinske venstreeksteme nasjonalsistiske terroristgruppen Popular Front for Liberation of Palestina (PFLP) som bl.a. sto bak kapringen av Lufthansaflyet "Landshut" Flight 181 mellom den 13. og 18. oktober 1977, som var sammarbeidspartner med Rote Armee Fraktion (RAF) sin kidnapping (den 5. september 1977) og drap (den 18. oktober 1977) på presidenten for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen Hanns Martin Schleyer i et terrorforsøk på å presse Vest-Tyske myndigheter til å frigi Baader Meinhof-banden fra et høysikkerhetsfengsel i Stammheim i nærheten av Stuttgart. Lars Gule har i en årrekke (mer enn 40 år) kalt disse terroristgruppene og deres medlemmer "sine venner"...
Ref VG:

Lars "Dynamitt" Gule - Norges første Jihadist
Faksimile fra VG som gjengir artikkel fra Gateavisen: "Lars Gule fortsatt villig til aksjon"




Et Stev Om Herr Lars Gule, Larvik - Ole Paus

Arbeiderpartiet finasierer terror, jødehat, antisemittisme og Israel-hat:


Palestinian TV Teaches Kids The Way to 'Jihad Street'
Palestinsk BarneTV lærer barna veien til "Jihad Street"


Arbeiderpartiet & Co har gitt penger til palestinsk TV.
Dette er litt av det de har brukt pengene på:
https://www.investigativeproject.org/4394/guest-column-palestinian-tv-teaches-kids-the-way

Dette er bare et lite knippe av dokumentert støtte fra sosialister, Arbeiderpartiet, LO, AUF og andre sosialister til terror og terrorister.
I tillegg viser det litt av det sosialistiske jødehatet og antisemittismen som har fulgt den sosialistiske ideologien i mange mange år.

Visste du at Terrororganisasjonen Hamas støtter LO? LO støtter de også, både politisk og økonomisk.
Terrororganisasjonen Hamas sender sin sommerhilsen til alle i LO,
Norges KFUK-KFUM, Lars Gule og Mads Gilbert

Kilde: https://www.miff.no/hamas/2017/07/06terrororganisasjonenhamassendersinsommerhilsentilalleilo.htm


Mads Gilbert og tidligere medlem av Rød Valgallianse (RV) , nå medlem i Rødt, og den ortopediske kirurgen og "krigskirurgen" Hans Husum fra Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP(m-l)) og tidligere spaltist i helse- og arbeidsmiljøspalten i kommunistblekka Klassekampen (begge legene verdenskjente antisemitter, jødehatere og Israel-hatere), støttet al-Qaidas terrorangrepet på USA, på New York, på tvillingtårnene the Wold Trade Center og Pentagon den 11. september 2001. Et terrorangrep som tok livet av 2.979 uskyldige personer. Alle de 265 ombord på de fire flyene, 2.606 personer i tårnene og på bakken i og ved Wold Trade Center, og 125 uskyldige personer i Pentagon. Blant de omkomne var 343 brannkonstabler og 71 politimenn. Disse bestialske drapene til de 19 al-Qaida-terroristene (hvorav femten av kaprerne var fra Saudi-Arabia, to fra Emiratene, en fra Egypt og en fra Libanon).støtter Mads Fredrik Gilbert (Rødt) og Hans Petter Husum (AKP(m-l))

Kommunistene Mads Fredrik Gilbert og Hans Petter Husum støttet
al-Qaidas angrep på USA den 11. september 2001. Foto: Faksimile fra Dagbladet

Ref: https://www.dagbladet.no/nyheter/forsvarer-angrepet-pa-usa/65752046








Sosialistiske journalister = Antisemitter
Hvor objektive er disse? Neste gang du hører en av disse antisemittene
uttale seg om Israel, husk hva de har uttalt seg tidligere...

Terroristen Yasir Arafats kjennemerke var som både nevnt og kjent et "Palestina-sjerf". Mange har vist seg offentlig med dette "Terror-tørkleet" (Terrorist-kefije) i sympati for terroristen. Noen har sågar dratt det på seg - i Stortingssalen.

Hadia Tajik støtter terror

Hadia Tajik støtter terror
Hadia Tajik i Stortingssalen 1 juni 2010. Hun har siden 2015 vært nestleder i Arbeiderpartiet
 
Flere stortingsrepresentanter fra de sosialistiske partiene stilte i 2010 med Arafats "Terror-tørkle"(Terrorist-kefije) for å vise sin støtte til Palestinsk terror. Foto: SV / VG

Markeringen med Arafats "Terror-tørkle" av flere AP-representanter, SV-representanter og den ene representanten til RV i 2010, var en helt bevisst handling og en koordinert aksjon som Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet sto bak. "Man skal ikke bruke Stortingets talerstol til propaganda" kom det uttrykkelig fra presidentskapet den gangen. Aksjonen burde også ha ført til refs for bl.a. brudd på kleskoden i Stortinget. Påkledning var LANGT fra i henhold til Stortingets protokollhåndbok.  "Terror-tørkle"-stuntet ble også omtalt i flere medier.
Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap. 
Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven
§ 23 Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.

Use of copy-protected material is protected by the Fair Use Clause by the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism, and/or for educational use.

Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet.

Norge - et kristent, fritt, uavhengig og udelelig kongerike

Populære innlegg fra denne bloggen

Nazism, Fascism, Communism, Green Fascism, and Social Democracy belong to the same ideology - Socialism!

Bilde
Nazism, Fascism, Communism, Green Fascism and Social Democracy belong to the same ideology - Socialism! by Jim T. Slaaen This is a translation of one of my previously written articles in Norwegian, into English. The original article written in Norwegian was posted on September 11, 2018 (article down for the moment). Since there has been a lot of interest in this article, especially from the United States, and not least socialists in both mainstream media and so-called "Fact-checkers" denying the true origin of Nazism as Socialism, I now made an English translation of my article. In fact, completely FakeNews!  Faktisk.no - Actually engages in the falsification of history and publishes FakeNews Faktisk.no regularly engages in the  falsification of history Link to the Norwegian Fake News Article: https://www.faktisk.no/faktasjekker/6R6/nei-hitlers-parti-nsdap-var-ikke-sosterpartiet-til-det-norske-arbeiderpartiet Warning to all: Do not use som...
Les mer her

Exit Utøya - Hvor ufattelig naiv er det mulig å bli Mads A. Andersen.

Bilde
Av Jim T. Slaaen Exit Utøya - En oppfølging. Den virkelige Arbeiderpartirosen Arbeiderpartiet holder karrièrekurs Hvor ufattelig naiv er det mulig å bli. Mads A. Andersen som har vært med i Verdens Gang (VG) sin spesialopprettede 22. juli-gruppe helt fra den ble opprettet, burde tatt sin jobb litt mer seriøst, og ikke minst sitte inne med mer kunnskap om fakta i saken. Han viser klare mangel på velkjente vitneforklaringer og opplysninger i denne artikkelen fra 24. juli 2013 . Men når en er betalt for å stikke hodet opp en viss plass  på Jens Stoltenberg og AP-regimet, eller er livredd for at VG skal miste mediestøtten (tidl. pressestøtten), kan en ikke forvente annet enn at det kommer mannskit ut kjeften på slike som han. Hadde det vært skikkelig tak og litt ransakende journalisttalent i Kråkerøyfyren, hadde han turt å bringe Eskil Pedersens ”Exit Utøya” ut og frem i media slik at kanskje en dag at fakta en gang for alle kom frem i saken. Ikke fortsatt ful...
Les mer her

Uførereformen - En reform Arbeiderpartiet står bak

Bilde
Uførereformen Av Jim T. Slaaen Tenk deg om  flertallet på  Stortinget har bestemt at ALLE som arbeider og er samboende eller gifte skal fra 1. januar 2020 trekkes 15% "usynlig ekstrabeskattning" på hele brutto månedslønnen BARE fordi de er gift og samboende. Dette usynlige trekket får direkte innvirkning både på den faktiske timelønnen, månedslønnen eller årslønnen din med en 15 % reduksjon på "den synlige" bruttolønnen din før all annen skatteterekk. Det 15% trekket går også selvsagt utover hva du står oppført med som årsinntekt i Skattelistene ligger på skatteetaten.no , som igjen avgjør bl.a. hvor mye du får lov til å låne for eksempel til kjøp av bolig - som maksimalt er 5 ganger inntekt i totalt lån (Ref: Boliglånsforskriften ). Er begge samboere eller gifte i arbeide, trekks begge 15%  "usynlig ekstrabeskattning" .  Tenk deg at  flertallet på  Stortinget oppå det, bestemmer at det fra samme nevnte dato skal du og alle andre arbeidst...
Les mer her